Pietisme

De fire livsvesen. Oljemaleri Magne V. Kristiansen

Akkurat hvilke sanger og salmer som er gode, kan vel oppleves ulikt, men noen av dem ser jeg på som perler både teologisk og musikalsk. Mange av dem bærer med seg dyp åndelig innsikt, mens andre kommer i kategori sentimentale lettvektere.

Gnostisisme

Jeg nærer dyp mistanke til pietismen, at den har gnostiske trekk. Frykten for verden og kulturen og det sterke islett av personlig åndelighet har nok for mange fanget dem inn i klam isolasjon: "Vær forsiktig lille fot hvor du går." Den reddsomme puritanisme som kveler all livsglede. Joda, jeg har det i meg.

På den andre side - kanskje vi burder vært litt mer forsiktig og skjermet oss mot flommen av infostresset som snart kveler enhver sunn sjel og sosial setting. Men la meg ikke drive moralisme, jeg har mest tro på den moral som modnes sakte innenfra og der er vi alle underveis.

Inkarnasjon

Da jeg kom inn i inkarnasjonens rom så jeg det klarere, forskjellen på Verden og verden. For Verden er fortsatt en fiende av troen, den er fortsatt denne mektige makt som leder vekk fra Gud. Det er ikke en åndelig oppfinnelse på 1600-tallet at vi ikke skal skikke oss lik denne verden. Det er fortsatt apostolisk lære at verden ligger i det onde og at vi ikke skal elske de ting som er i verden. Det er bare én som ikke kan dø og det er Gud. Alt annet er skapt av intet og er i seg selv tomhet. Også sjelen kan dø. Denne tomhetsfølelse er sannsynligvis vår dypeste angst - at jeg ble til av intet og går til intet. Og når intet kneler for det som er intet, da oppstår "Verden" og "Kjødet". De representerer en overtro på seg selv.

En villet verden

Men verden, det skapte, er såre god sa Gud, da han kunne hvile - det var bra nok det som var gjort. Det kroppslige og jordiske er ikke en arbeidsulykke. Men det er det gnostisismen har hevdet siden antikken og til denne dag. Den er meget, meget åndelig. Ja så åndelig er den at den ser med forrakt på alt kjød og dets begrensninger. Det kjødelige er ikke syndig, men forgjengelig og tomt og kjødet blir Kjød når det tror det har livet i seg selv, noe det ikke har. Kroppen blir et skall og en tvangstrøye vi skal frigjøres fra, tror vi. Frelsen blir å komme løs av den nedre verden og opphøyes til de pneumatiske sfærer der oppe. Kjødelighet er at kjødet opphøyer seg og vil være ånd. Det er kjødelig kristendom å ikke ville godta sin svakhet og sin sykdom. En prøver å tro så krampa tar en i seierens navn. Men det er Ånden som gir oss livet og setter kjødet i stand til å tenke, snakke, arbeide og handle. At Guds Ånd tar bolig i kroppen betyr ikke at kroppen har blitt udødelig nuh på blunket!

Opp til himmelen

Det er bare å teste seg selv: Hva er det å komme til himmelen?

Jo, vi skal OPP til himmelen når vi dør. Skal vi så?

Nei, ved tidens slutt er det himmelen som vil stige ned til oss. Gud skal bo hos menneskene.

Det nye Jerusalem skal stige ned og våre legemer skal forløses fra dødens fengsel, trær skal klappe i hendene, fjell skal juble, barnet kjæle med huggormen. Det er altså aldri snakk om at det er sjelen som skal frigjøres fra kroppens grenser, men kroppen skal settes fri, sammen med sjelen naturligvis.

"Med kropp og sjel, skal jeg oppstå!"

Liksom Noah og hans familie og alle dyrene steg ut på en fornyet jord, slik skal Guds barn ta en fornyet jord i eie. Sakte steg den gamle jord fornyet av vannet, sakte vil den gamle jord vokse renset og ny ut av asken. Den skal forgå i kvalitet, men ikke i kvantitet. (Biskop Utnem)

For salig er de saktmodige, de skal arve jorden. Ved troens rettferdighet skal Abrahams barn bli arvinger til verden. Da skal alt kjøtt, det vil si hele den dødelige, forgjengelige skapning, både mennesker, dyr og klima juble i Gud.

Himmel og jord skal brenne?

Men vi lærte at himnel og jord skal dampe vekk og våre ånder sveve avsted til det himmelske luftslott. Derfor kan nettopp pietistisk kristendom stille seg likgyldig til denne verden, den skal jo likevel utslettes, for slik er det tolket når det står at himmel og jord skal brenne, høyder og berg forsvinne... Som en prest skrev rundt 1900 da vekkelsene blomstret: Vi er ånder, ikke kropper.
Om jeg sier at dette er et kjetteri ?

Likevel, vi må ikke ha et bornert syn på pietismen, nei enhver åndelig rørsle har noe som er verdt å ta vare på.

Den var en motreaksjon mot luthersk ortodoksi som på bare 100 år var blitt særs tørr. Et hvert tilløp til "gjerninger" og åndelige frukter ble utsatt for mistanke om papisteri og vårt dype behov for spiritualitet vansmektet.

Så vokste inderligheten fram. Den personlige tro og det puritanske fromhetsliv. Ny vekkelser kom, stadig nye kirkesamfunn og bibeltolkninger, frigjort både fra katolsk og luthersk læreautoritet. Folk tok seg mengder av lærere som alle visste best.

Alvoret

Pietismen var alvorlig. De ransakende spørsmål fra taletstolene var en del av vekkelsens metode som fikk oss til tenke på vår evige skjebne. Noen av oss fikk dette særs dypt prentet i oss, så dypt at nådens glede bare kom til oss som et blafrende kaldt nordlys, ikke selve solens varme. Vi fikk aldri noen frelsesvisshet, enda det var det som var reformasjonens store prosjekt. Men mange av disse "noen" gav ikke opp, vi ante at bak alt dette åndelige stress fantes et nådens rike som hadde større solrike vidder enn det en hørte i den nordiske vinternatten. Naturen selv her nord understøtter den dype følelsen av varmen på bedehuset og kulden der ute.

Å stå i kampen

Så når vi nå har kvittet oss med både inderligheten og pietismen, jeg tenker spesielt på min generasjons kristne der ingen er innenfor og ingen utenfor, så må vi spørre oss om hvor rustet vi er å møte nettopp Verden? Denne makt som planter i oss menneskefrykt og mistillit til Gud og hans vilje. "For hvordan kan dere tro dere som stadig søker ære hos hverandre?" For også dette er tilslutt tomhet: "Rikdom og ære som menneska gjev, er ikkje meir enn den morknande vev!" Ord fra keltisk spiritualtiet 900 år før pietismen, vi kjenner det dypt inne - jo dette er kristendom også.

Liberal teologi

Den liberale teologi som gjerne blir sett på som motpolen til pietismen, er kan hende mer "pietistisk" enn den er klar over. Og omvendt. Såkalt rasjonell teologi oppstår ca 100 år etter den pietistiske vekkelse, men fellesnevneren her er liberaliteten i omgang med Bibelen. En indivualistisk tro som avviser en hver autoritativ tolkning av Bibelen. Man vil ha seg frabedt at den kirkelig myndighet vil lære oss bibellesning, enten presten er luthersk eller katolsk. Men vi står hele tiden i et paradoks her. Jeg vet vel ikke om en jeg har møtt som ikke støtter seg til en eller annen Bibel-autoritet enten navnet er Luther, Wesley, Barratt, Hagins eller Bultman, Hope eller Hallesby.

Gud er Den virkelige som gir all virkelighet navn

Men Guds veier er uransakelige. Jeg tror på en personlig, levende Gud som har skapt oss og ikke vi ham. Gud har gitt navn til alt som heter far på jorden, ikke omvendt. Gud vår Far er mer virkelig far enn noen far på jorden, det er vi som er hans bilde, ikke omvendt. Det som er til å gremmes over er jo at vi speiler han ofte så dårlig, vi som er hans ikoner på jord.

Og hva han tenkte og hva han tenker om sin Kirke på jord som virker så splittet og delt, vet jeg ikke.

En bønn lyder slik: Du salige syndefall som gir så stor nåde.

Denne forferdelige splittelse i tidenes morgen ser ut til å ha hugget Kirken i hælen. Hun halter gjennom verden, såret og blodig, hun som kalles Kristi brud. For Gud sa til slangen: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnens ætt, henns ætt skal knuse ditt hode, men du skal hogge henne i hælen!"

Ånden alltid urolig

Det er som Gud tillater så mangt et karismatisk tilløp på tvers av Kirkens orden. For Gud er ikke uordens Gud, han utsendte sin Sønn som sin Apostel for å forkynne frelsen, ja gjøre den i handling. Han valgte seg 12 apostler, og det måtte være tolv som igjen innsatte hyrder med gyldige apostoliske fullmakter. De han innsatte visste han var "hugget i hælen", likevel var det nettopp slike han ville ha.

Når Hyrden herpes

Så opplevde vi det gang på gang, "jeg vil slå hyrden, og flokken skal bli adspredt" Det er som han vil bevare oss fra hovmodets synd, da Kirken kom til velmakt og grep etter makt, da ble neste kapittel en bitter gråt i bakgården, Det er Peter, den høyest betrodde apostel som nå famler etter trøst i sin fortvilelse over sviket og gråter over seg selv og tapet av sin Herre.

Gud sender oss Hans N. Hauge på tvers av Kirkens orden og de ortodokse lutherke prester hadde visst glemt at de selv holdt seg til nettopp samme prinsipp: ingen "pave" skal få diktere min åndelige åpenbaring. Men Kirkens orden, apostlenes lære, bønnene, eukaristien og de helliges samfunn er fortsatt hos oss. Det stamper fram hundreår etter hundreår. Kirken ser bevegelser komme og gå. I sin store raushet lar Vårherre også "de som ikke er i følge med oss" forkynne Kristi evangelium.

"Johannes sa til ham: Mester! vi så en som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke var i følge med oss. Men Jesus sa: Forbyd ham det ikke! for ingen som gjør en kraftig gjerning i mitt navn, vil snart efter kunne tale ille om mig. For den som ikke er imot oss, er med oss". Mark. 9, 38-40

Her ser vi grunnen til at også de utallige kirkesamfunn forkynner Ordet til frelse, selv om de ser med skråblikk på apostelembetet. For Johannes var seg meget bevisst på at de tolv hadde fått sine apostoliske fullmakter fra Herren og han kjenner seg litt krenket på dette embetes vegne. Men Jesus ser stort på det uten å devaluere sine apostler.

Noen av de karismatiske forkynner forble tro mot apostlenes lære, andre satte seg på kjepphester og døde ut. I dag er det vel knapt haugianere igjen, men virkningen av deres forkynnelse er fortsatt synlig. Og det som var av apostolisk lære, døde ikke ut.

Mangt i pietismen har dødd ut, men mangt har og overlevd - det som var i tråd med apostolisk overlevering. Og Kirken, den hele og fulle, Kristi brud, setter foten på slangens hode og det knaser så vi fryder oss.

Men Hun halter.

Pietisme

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land anbefaler

1

Ho gravla sin eksmann og nære venn Tommy Karlsen Sandum: – Blytungt og meiningsfullt

1

Står fram med fortelling om overgrep fra sjelesørger Einar Lundby

1

– Folk kan spørre: «Er du virkelig gift med den idioten?»

1

Eidsvåg om 50 års ekteskap: – Vi har vært brydd

Les dagens papirutgave

Mer fra: Verdidebatt