Minoritetsfeministen

Flyktningkrisen aktualiserer spørsmålet om det er en konflikt mellom å sikre likestilling og å akseptere­ kulturelle ulikheter.

Kjønn er i stor grad en konstruert del av menneskets identitet, og dette henger igjen sammen med hvilke kvinnebilder som er vanlige i din hjemlige kontekst. Det vil derfor være store variasjoner i en gruppe med minoritetskvinner, men ut fra erfaring, hjemlig kontekst og statistikk kan vi se at minoritetskvinnen lever et generelt litt mindre selvstendig og fritt liv enn majoritetskvinnen.

Tiltak

Utfordringer med å få minoritetskvinner til å delta aktivt­ i samfunnet har vært tema for en vedvarende diskurs. Tallene­ for deltagelse finnes i sysselsettingsstatistikken til Statistisk sentralbyrå, og tallene for førstegenerasjons minoritetskvinner er svært tydelige.

Med bakgrunn i dette kan man si at kulturelle normer blant ulike grupper i befolkningen på mange måter bygger på strukturer som fører til liten utvikling, vurdert ut fra det norske likestillingsprinsippet. Det er opp til oss å legge til rette for tiltak som er med på å endre samfunnsstrukturer, sedvaner og praksis.

Barrierer

Utfordringene vi har i et likestillingsperspektiv med det religiøse og kulturelle­ kjønnet for en nyankommet minoritetskvinne­, kan ofte skape­ en barriere mot samfunnsdeltagelse. Kvinnene møter de samme barrierene som minoritetsmenn i tilgangen til arbeidsmarkedet, samtidig som de også møter barrierer med sitt religiøse og kulturelle kjønn. Dette kommer dessverre i skyggen av at media­ bruker mye spalteplass på å redusere kompleksiteten til å gjelde kun et spørsmål om niqab og burkini.

Det kulturelle kjønnet er dyn-
a­­­­misk. Ut fra likestilling i et minoritetsperspektiv – og de stadig flere forbindelsene mellom samfunn, kultur, institusjon og individ – vil det være hensiktsmessig å løfte likestillingsdebatten utover debatten om påkledning.

Dersom kvinner fra mer patriarkalske samfunn ikke merker noen forskjell når de kommer til Norge – men lever tilnærmet like undertrykte liv her som de gjorde­ i sitt hjemland – ja, da har vi sviktet som likestillingssamfunn.

Sanksjoner

Det er ingen grunn til å tro at dagens utfordring knyttet til det kulturelle og religiøse kjønn skal endre seg i nærmeste fremtid. Dersom vi fortsetter å jobbe med påbud og sanksjoner ut fra vår egen kulturelle, politiske og religiøse arv – for å oppnå likestilling som et synonym for likhet – vil vi se at det ikke hjelper kvinners frigjøringsprosjekt å erstatte ett undertrykkingsregime­ med et annet. Dette kan umulig være en revolusjonerende tanke.

Mangfoldig

Minoritetskvinner er ikke en homogen gruppe med ofre. Min erfaring er tvert imot at de er en svært mangfoldig gruppe med kvinner som på ulike måter ønsker å bidra aktivt i vårt samfunn. Men å få beskjed på ditt nærmeste Nav-kontor om at det her i landet er likestilling, så mannen din må passe barna­ mens du går på skole eller arbeider­ på kveldstid, skaper ikke håp om økt likestilling for minoritetskvinner.

Flere minoritetskvinner bidrar allerede som rollemodeller og er inspirasjonskilder for kvinner generelt. Jeg har arbeidet med minoritetskvinner i mange år og vil si at vi må åpne opp for den gruppen med kvinner som ikke er veldig synlig i media, men som ønsker å snuse på likestillingssamfunnet. De vil lære om det og smake litt på det – og de må få lov til det. Vi må også våge å handle ulikt for å oppnå likestilling.

Særbehandling

Positiv særbehandling i likestillingsloven er et viktig tiltak, som særlig skal sikre kvinner tilgang til arbeidsmarkedet. Særbehandlingen skal gi grupper eller enkeltmennesker som ellers ville stått svakere, reelle muligheter til å delta i arbeidslivet. Kvinnediskrimineringskomiteen (CEDAW-komiteen) ser bruk av positiv sær­behandling som et viktig virkemiddel for å endre diskriminerende strukturer.

Positiv særbehandling er en del av vernet mot diskriminering. Etter komiteens oppfatning er det et virkemiddel som bør benyttes aktivt, og ikke bare i unntakstilfeller. Likestilling er et politisk og teoretisk perspektiv som Vesten ikke har monopol på. Det må til enhver tid være i samsvar med de faktiske forhold der minoritetskvinners rettigheter ikke må avvises på grunn av berøringsangst og frykt for å stigmatisere, nettopp fordi det er mer komplekst enn bare niqab og burkini.

Støtte

Vi må åpne opp for at det skal bli en minoritetsfeminist i oss alle. Vi kan ikke leve med at de som er ferdig med å snuse­ og smake på likestilling – og som vil gå foran og modernisere kulturen – ett eneste sekund tviler på at de har vår fulle støtte. Vi må tørre å høre på Kvinnediskrimineringskomiteen som snakker om positiv særbehandling. Vi må anerkjenne at det er dette som skal til for å bryte ned barrieren for minoritetskvinnens samfunnsdeltagelse, hvis vi enes politisk om målet for økt sysselsetting blant innvandrere.

Jeg er opptatt av hvordan slike­ endringer i et likestillings-
apparat vil fungere. Vil vi klare å holde oppmerksomheten på alle former for likestilling og kjønnsdiskriminering, eller vil kjønn tape for etnisitet i veien mot sysselsetting­? Høna eller egget?