Verdidebatt

Ludder og dilldallet

Martin Luther gadd ikke dille og dalle med pynt og jåleri rundt kristen tro og nåde.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En lærer i oppveksten prekte stadig forherligende om Luther. Med Kristiansand-dialekten uttalte han det Ludder.

Han lovpriste Ludder som sto på for å stoppe de slemme katolikkene. De som la den evige salighet og sjelefred ut for salg på kirkeplassen. Som holdt bøssa frem og lot myntene klinge, så sjelen ut av «skjærselden» kunne springe.

Etter å ha hørt så mye anti-katolsk Luther-lovsang, var vi så lei at vi ville bli katolikker hele gjengen. I ren protest.

Når bedehusfolk og -fe attpåtil tordnet mot det «hedenske» de drev med i katolske kirker – alt gullet og all pynten, og all denne korsingen og knelingen, så ble katolisismen enda mer eksotisk, og vi ble bare enda mer katolske.

Heller hokus pokus

Ludder var kjedelig. Katolikkene fikk tonen av befriende trass, tåkebelagt mystikk. Det eneste vi visste var at vi ville være en del av det ikke så tydelige. Som katolikker måtte man ikke stå til rette for andre enn denne læreren, og det var bare stas. Vi ville ha hokus pokus, heller enn en kristian­sandsk Ludder.

I 2017 feirer vi 500 år siden reformasjonen, kirkens­ kanskje største protest noensinne. Vi skal feire protesten, og det gjør jeg best ved å gå i Den norske kirke.

Nåden er lite fjong i Den norske kirke, like lite pyntet på som Jesus var pyntet på korset. Det har ført til protester. Man unner den ikke engang gull røkelse og myrra. De vise menn har tatt skattene sine og byttet kirke, sammen med haugevis av konvertitter. Gudstjenester i Den norske kirke er lite sentralstimulerende.

For høyt under taket

«Jeg er ikke kristen, jeg er katolikk», har katolske­ venner justert meg når jeg har kalt dem kristne. Sjeldent får ordet kristen stå alene uten vedheng som «i retning den fransiskanske orden med modifikasjoner­ i tradisjon av buddhisttenkere». Ofte prydet med sammensydde ritualer av meditasjonspraksis, inspirert av navngitte forbilder fra den østligste Østen.

Andre stikker til en av frikirkemenighetene, for å kle ordet i tøylesløse tunger eller popmusikk. Atter andre lar Gud velsigne verdslig rikdom og starter attpåtil menighets-TV for å selge nåde til folket. De som slår seg mest til ro med å være kristne har ofte flyktet til bedehuset. Selv ikke de vil bli i kirken. Luther gjorde døren høy og porten for vid. Men det ble for høyt under taket.

På jakt etter enda mer dilldall, har mange blitt spirituelle, heller enn kristne. De tror på en kraft, heller enn en hellig ånd. Det harmonerer fint med sekulariseringen, som er åpent for alt som ikke ennå har slått skikkelig rot, alt som ikke låter kjedsommelig etablert.

Enkel nåde

Det har tatt meg noen tiår å se greia med Luther­, det enkle i nåden og det enkle i kristenbegrepet. Ordet reformasjon var lenge antrukket korsfarerrustning­. Tingen er vel egentlig at Luther ikke gadd å dille og dalle: styre rundt i et hegemoni av ordener, hvor man må banke på kontordører til så mange helgener at innen man rakk å grave seg inn til Gud og Jesus, så var gudstjenesten over og sjefens kontor stengt. Forhåpentligvis bare for dagen. Til korset turte man først å sikte etter innvilget audiens hos Maria og co.

Reformasjonsåret 2017 skal jeg begynne å gå flinkere­ til gudstjeneste i Den norske kirke – verdsette fraværet av dilldall. Øve meg på å la ordet kristen hvile i seg selv, og verdsette enkel 
nåde.

Men jeg har mine tvil. Jeg er jo ikke helt sånn kristen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt