Verdidebatt

"Hva skal vi gjøre med biskopen?"

Spørsmålet kom opp i en diskusjon om ny kirkeordning. «Det er jo biskopen som er nøtten, hva gjør vi med ham, hvilken rolle skal biskopen ha? Skal biskopen være arbeidsgiver for prestene, for kirkefaglige ansatte, for alle, for ingen? Og hvis biskopen ikke skal være arbeidsgiver, hva skal biskopen da være?»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva skal biskopen være? I denne artikkelen vil jeg forsøke å skissere den bisperollen som jeg mener Den norske kirke trenger i fremtiden. Arbeidsgiveransvaret er bare en del av saken. Langt viktigere er diskusjonen om hva biskopen skal bety for menighetene og for ansatte og frivillige medarbeidere. Begrepet tilsyn står i denne sammenheng naturlig nok sentralt, siden tilsynet er utgangspunktet for hvorfor kirken har biskoper. Hva består tilsynet i, hvordan utøver biskopene sitt tilsyn i dag, og hva må eventuelt endres for at biskopene skal kunne bli det de var ment å være?

Kilder

Siden jeg ikke kjenner bispegjerningen fra innsiden, er jeg som de fleste andre henvist til å observere biskopene på en viss avstand. De ulike biskopene har litt ulik profil og satsningsområde, men i tillegg til noen satsningsområder som den enkelte biskop velger selv, har alle biskoper en tjenesteordning å forholde seg til, samt et visitasreglement. Det er disse to dokumentene som danner grunnlag for de følgende betraktningene.

Hva består biskopens tilsyn i?

Tjenesteordning for biskoper holder nok biskopen i ånde året rundt, men paragraf 1 gir en sterk føring: Biskopen skal gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke og rettlede og oppmuntre bispedømmets menigheter, kirkelig tilsatte og øvrige medarbeidere. For å ivareta dette tilsynsansvar kan biskopen gi råd og veiledning, og også gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse.

Biskopen ser til at prestene forvalter sakramentene, forkynner og selv lever i overensstemmelse med den kristne tro, slik den er uttrykt i vår kirkes bekjennelse og ordninger, og at også andre som er vigslet til tjeneste i kirken virker og lever i samsvar med vigslingens formaning og løfte.

Biskopen fører tilsyn med at de kirkelige råd i bispedømmet utfører sitt arbeid i lojalitet med den evangelisk-lutherske lære.

Ut at denne paragrafen kan vi lese følgende:

·         at tilsynet utøves overfor menigheter, kirkelige tilsatte og øvrige medarbeidere.

·         at tilsynsansvaret innholdsbestemmes til å gi råd og veiledning, men også bindende pålegg, både overfor prester og andre kirkelige tilsatte vedrørende deres tjenesteutøvelse.

·         at tilsynet overfor ansatte omhandler både liv og lære. Dette gjelder både for dem biskopen har arbeidsgiveransvar for, og dem som fellesrådene har arbeidsgiveransvar for.

·         at tilsynet som gjelder rådene, innholdsbestemmes til å gjelde lojalitet med læren.

Når det gjelder tilsyn med menighetene, utøves dette gjennom bispevisitaser, jf. Visitasreglementet § 1: «En bispevisitas er et institusjonalisert og rettslig ordnet besøk av biskopen i ett eller flere sokn i den hensikt å utøve kirkelig tilsyn.»  Tilsynet innholdsbestemmes her på følgende måte: «Formålet med bispevisitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og gjøre kirkens nærvær synlig i lokalsamfunnet».

Hvor ofte skal så biskopen foreta dette tilsynet med et sokn? For at tilsynet kan bli reelt og få betydning som kilde til inspirasjon og veiledning for menigheter og ansatte, bør det ikke gå for mange år mellom hver visitas. Visitasreglementet fastslår følgende: «Som hovedregel visiteres hvert sokn av biskopen minst hvert 8. år» (§ 2).

Biskopens tilsyn bestemmes altså i all hovedsak positivt som råd og veiledning, støtte og inspirasjon. I visse tilfeller kan også biskopen gi bindende pålegg både overfor egne og andres ansatte.

Tilsyn og arbeidsgiveransvar

Det råder imidlertid en utbredt oppfatning i presteskapet om at biskopens tilsyn henger tett sammen med arbeidsgiveransvaret. Gjennomgangen over viser at noen slik sammenheng ikke finnes eller er nødvendig for å utøve tilsyn. Biskopens tilsyn gjelder langt flere enn dem han har arbeidsgiveransvar for. Blant annet kan bindende pålegg også gis til dem som er ansatt hos fellesrådene eller andre som ansetter prester og vigslede medarbeidere. Det kan også være på sin plass å presisere at biskopene aldri har hatt det fulle og hele arbeidsgiveransvaret for prester eller andre kirkelige medarbeidere. I 1989 fikk bispedømmerådene dette ansvaret delegert første gang fra Staten. Biskopene på sin side, fikk tydeliggjort sitt ansvar for å lede prestetjenesten først i 2007, da tjenesteordning for biskoper ble endret (se § 2), men det er prostene som utøver styringsretten overfor prestene. Først i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen som skjer 1. januar 2017, gir Staten fra seg arbeidsgiveransvaret til Den norske kirke, men fortsatt vil bispedømmene ha tilsettings- og oppsigelsesmyndighet på delegasjon fra Den norske kirke. Biskopenes rolle som arbeidsgiver er derfor av relativt ny dato.

Hvordan utøver biskopene tilsyn i dag?

I skrivende stund kommer jeg rett fra en visitasgudstjenste i en av landets menigheter. Sist gang det var visitas i denne menigheten, var i 2001. Biskopene har mellom fire og åtte visitaser i året. Det sier seg selv at dette ikke er mange nok til å kunne overholde visitasreglementets bestemmelse om «minst hvert 8. år.»  Jeg spør meg om hvor viktig biskopen blir når han eller hun i realiteten besøker en menighet hvert 15. år? Er det virkelig mulig å være en reell inspirator og veileder med så sjeldne møter? Og hvor ofte får en kirkelig tilsatt møte biskopen? De som er ansatt av fellesrådet er heldige om de ser sin biskop én gang i året. Det står ikke stort bedre til med de bispedømmerådsansatte prestene. Det er fullt mulig å være prest i 40 år uten noen gang å oppleve en visitas. Kan dette kalles tilsyn? Jeg er sterkt i tvil.

Det er imidlertid mulig å innholdsbestemme biskopens «råd og veiledning» til mer enn det hun i egen person utøver. Biskopene har i dag ansvar for arbeidsveiledning (ABV), åndelig veiledning, etterutdanning og retreater. De bispedømmerådsansatte prestene nyter i stor grad godt av disse tiltakene, de fellesrådstilsatte prestene og andre vigslede medarbeidere i mye mindre grad. Jeg spør om det kan være riktig og forsvarlig at biskopens tilsyn skal fordeles så ulikt blant de ordinerte og vigslede medarbeiderne? Det neste spørsmålet følger av det første: Hvilken glede har man av en biskop som man i liten grad ser og i enda mindre grad får noen form for oppfølging fra? De fellesrådstilsatte medarbeiderne har god grunn til å spørre.

Tilsyn og kirkeordning

Dagens kirkeordning forskjellsbehandler kirkelige ansatte på flere områder. Tilsynet er ett av dem. Det ligger i tjenesteordningen at biskopen skal være øverste leder for prestetjenesten. De øvrige kirkelige tjenestene kommer som en følge av dette i andre rekke, også når det gjelder tilsynet. Det kan virke som om ikke bare presteskapet, men også biskopene, tror at tilsynet først og fremst skal føres overfor dem man er arbeidsgiver for. Som vi har sett, sier Tjenesteordningen for biskop og visitasreglementet noe annet. De arbeidsgiverfunksjonene som biskop og bispedømmeråd har fått delegert fra Staten, og fra 1.1.2017 fra Den norske kirke, tar mye tid og oppmerksomhet. Antakelig er det også andre ting som tar tiden, men resultatet er tydelig: Menighetene blir altfor sjeldent visitert av biskopen, og de fellesrådstilsatte vigslede og ordinerte medarbeiderne får en mye dårligere oppfølging enn prester ansatt av bispedømmerådene. Når tilsynet utøves så mangelfullt, kan det bli annet enn illusorisk? Lite undergraver biskopenes betydning mer enn at biskopene blir usynlige. Jeg mener at dette i stor grad skyldes dagens kirkeordning. Hva må endres for at biskopene skal kunne bli det de var ment å være?

Hva skal biskopene være?

Hvis ordning med tilsynsmenn og -kvinner (biskoper) skal ha noen hensikt, må tilsynet være reelt. Vi har sett at tilsyn handler om å gi veiledning og råd, støtte og inspirasjon. Jeg vil i tillegg fremheve biskopen som evangeliets fanebærer som gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning tar vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse og fremmer og bevare enheten i Guds kirke. Det er store ting som står på spill. I en tid hvor lærespørsmål truer enheten i kirken og hvor mange av kirkens medlemmer forholder seg spørrende eller likegyldige til kirkens tilbud, trenger vi ledere som kan støtte og oppmuntre og forkynne til tro og frimodighet. Medarbeidere og menighetsrådsmedlemmer trenger ledere å se opp til, ledere som kan gi mening og løfte fram visjonene for arbeidet. For at biskopene skal få betydning som kirkeledere, må de være synlige og nærværende på en helt annen måte enn i dag. De må reise rundt, møte folk, lytte og tale. Omfattende og arbeidskrevende visitaser er kanskje ikke den mest hensiktsmessige samværsformen mellom biskoper og menigheter i fremtiden. Kanskje skal man heller satse på kortere og mer uformelle besøk hvor man først og fremst har fokus på de områdene av menighetens liv som trenger litt ekstra omtanke? Uansett er det møtet med menighetene og de ansatte som må være første prioritet for våre biskoper.

Hva må endres?

Staten overdrar i disse dager arbeidsgiveransvaret for 1600 prester til kirken. Dersom kirkemøtet tar skrittet fullt ut og lar fellesrådene ta ansvaret også for prestene, vil biskopene frigjøres fra en svært arbeids- og ressurskrevende del av sitt arbeid. Prester har liten grunn til å frykte å få samme arbeidsforhold og arbeidsgiver som sine kolleger i staben. Gjennom de siste 20 år har fellesrådene utviklet seg til profesjonelle arbeidsgivere for 6000 ansatte. De vil håndtere 1600 prester uten å måtte gjøre de store justeringene. Samme arbeidsgiver vil gi flere gode effekter, ikke minst likebehandling av alle i staben. Hovedpoenget her er imidlertid at biskopen vil frigjøres fra et ansvar som til tider er svært belastende.  For hver personalsak som kommer mediene for øret i dag, forkludres biskopens ry som evangeliets fanebærer. Frigjort fra disse sakene vil biskopene med langt større frimodighet og åndelig autoritet kunne forkynne nådens og forsoningens evangelium. Frigjort fra arbeidsgiverfunksjoner vil biskopen med langt større kraft kunne bli det de var ment å være: tilsynsmenn og tilsynskvinner for kirkens menigheter og ansatte.

Denne artikkelen er publisert i Luthersk kirketidende 1/2017. En forkortet utgave er publisert i Vårt Land 7. januar.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt