Verdidebatt

Vi, de fornærmede

For noen år siden brukte jeg, litt på slump, ordet "fornærmelse" i en VL-tekst. Det var nok en tabbe. Få ting oppleves så fornærmende som fornærmelseskultur. Mitt perspektiv den gang var, som idag, mitt eget.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Lands leder (3.1) har rett i at jeg (i VL 31.10.14) beskrev det å kalle Norge for «et kristent land» som en «fornærmelse mot oss som ikke er kristne, men som er like norske for det». Men konteksten betyr noe: Jeg reagerte på at denne beskrivelsen blir brukt som argument for forskjellsbehandling av kristne og folk fra andre livssyn. Og for at det skal være en forbindelse mellom kristenhet og norskhet. Jeg får godta at noen av mine medborgere ønsker at kristendommen skal ha en framskutt plass i f.eks. skolen (det var KRLE-faget som var tema den gang), men det er ikke greit å begrunne dette med at de kristne og deres livssyn skal har forrang foran oss andre.

I romjula ytret kulturministeren på Facebook hva hun selv forbandt med det å være norsk – og koblet det til kristen tro. Samme hva Linda Hofstad Helleland som privatperson mener – det er problematisk dersom norske myndigheter framhever ett livssyn foran de andre, og skaper et bilde av at vi som ikke deler dette livssynet mankerer på norskheten vår.

Vårt Lands leder gjør et poeng av at en del muslimer synes det er greit å leve i «et kristent land», de har større problemer med den norske sekularismen. Det er sikkert sant – så neimen om vi kan bruke muslimene som argument for en livssynsnøytral skole. Det gjorde jeg heller ikke: Mitt hovedpoeng var den økende andelen nordmenn som er gudløse. En undersøkelse utført for Human-Etisk Forbund i 2016 viste at de religiøse nå er i mindretall – flertallet av respondentene bekjente seg til et livssyn uten noen bestemt gudstro. Og over halvparten anga at demokrati, rettstat og menneskerettigheter var vårt viktigste verdigrunnlag.

KrFs Knut Arild Hareide har i høst beskyldt HEF for å ville fjerne religionen fra vårt samfunn. Dette er en forvrengning av det HEF (hvor jeg er medlem) står for, nemlig en livssynsnøytral offentlighet som tillater folk fra alle livssyn – også de religiøse, som de kristne – å leve fritt og likeverdig i samfunnet. Og bli møtt på samme vis på skolen og i andre offentlige institusjoner, uavhengig av hva du måtte tro på personlig, uten favorisering eller diskriminering.

Historien om «Deilig er jorden» på Nylund skole i Stavanger vekket voldsomme reaksjoner – som etter det vi nå vet skyldes Aftenbladets feilaktige gjengivelse av fakta. Både rektor, FAU-lederen og musikklærerne forklart at det aldri var planer om å oversette julesalmer eller erstatte «julenissen» med «våre venner». Sangteksten som ved en feiltakelse ble lagt ut var et tankeeksperiment – «hvordan ville det blitt om vi skulle fjerne alt som kunne støte?»

I USA herjer en kulturkrig der man markerer side ved å si «happy holidays» eller «merry christmas». I Norge er det knapt noen som har problemer med «god jul» – knapt noen har reagert på de tradisjonelle norske julesalmene. Det HEF (og jeg selv, i VLs spalter) har reagert på handler helt konkret om dette å arrangere religiøse seremonier – gudstjenester – i skolens regi. Og i likhet med Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, i KRL-dommen fra 2007, har vi reagert på at kristendommen får uforholdsmessig stor plass i læreplanen i norsk fellesskole.

HEF har gang på gang forsøkt å forklare at vi humanetikere feirer jul som de fleste andre, sender ungene våre i Lucia-tog og pynter med alskens nisser og stjerner og julenek. Men som et ekko av Trumps polariserte Amerika er det som nyansene preller av. I intervju med VL (29.12) sier KrFs Toskedal at hans inntrykk har vært at «HEF-ere ønsker å renske språket for kristenord». «Det er veldig fint om de har lagt seg på en ny linje,» sier Toskedal. Men hvor stammer inntrykket fra – annet enn denne stråmannsargumentasjonen som mediene bare viderefører?

Laial Ayoub (VL 16.12) fikk mye oppmerksomhet da hun fortalte om humanetikere som kritiserte henne for å sende datteren i kirken, og mente at hun som muslim burde stå sammen med de sekulære i kampen mot det kristne hegemoniet i Norge. Men hvilke humanetikere var egentlig dette? Har noen medier sjekket Ayoubs påstander? Det er i hvert fall sikkert at HEF som organisasjon ikke bryr seg med hva muslimer måtte ønske seg til jul. HEF organiserer humanetikere, ikke muslimer.

Jeg tror jeg har til gode å se humanetikere skyve muslimene foran seg, slik biskop Byfuglien bekymrer seg for i VL 29.12. Det er snarere motsatt – mange forsvarere av skolegudstjenester bruker nettopp muslimer som Ayoub som argument for at gudstjenesten kan inkludere alle. Like fullt sender mange muslimer barna sine til det «alternative arrangementet» - sammen med humanetikerbarna.

Erna Solberg synes skolebarn bør får oppleve hvordan en gudstjeneste foregår. Men man kan ikke tvinge ikke-kristne skolebarn til å delta i kristne religiøse seremonier – det ville stride mot livssynsfriheten. Skal vi da segregere elevene – skille dem i grupper basert på foreldrenes livssyn? Det er på tide å innse at livssyn er noe som splitter, ikke forener oss, i et mangfoldig og fritt samfunn. Vår felles offentlighet bør være livssynsnøytral.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt