Oda og Ali er «tapere» i samfunnets øyne, de konsentrerer seg ikke, de husker ikke, de lærer ikke. Skolen dynger på med hjelpelærer og mer kunnskap. Det hjelper ikke, de husker ikke likevel.
De er «tapere» fordi de ikke strekker til i de fagene samfunnet verdsetter mest – realfagene. De er ofre for et ensrettet samfunn.
Utviklet seg
Slik trenger det ikke være. De som ved siden av matematikk og språk dyrker skaperevnen og disipliner som ikke har entydige svar, når langt. De når også Oda og Ali. Guldborgsund kommune i Danmark har nettopp utbredt sine gode erfaringer, de samlet de elevene som hadde tungt for å henge med og tok dem inn i et musikkopplegg hvor de ble undervist av profesjonelle musikere.
De satte seg inn i instrumentenes egenart, fikk sangundervisning og lekte med toner. Her fikk Oda og Ali utteling. Resultatet var forbløffende, men ikke overraskende. Konsentrasjonsevnen – helt generelt – utviklet seg, det ble roligere i urolige klasser, og karakterene i «tradisjonelle» fag steg.
Helt utviklet
Det finnes mange erfaringer. At hvis en har Mozart eller Vivaldi på øret når man leser, husker en det meste. At når fargene i et maleri virkelig treffer, sprenges ideen om at verden er trang og ugjennomtrengelig. Det er utallige forsøk, utallige erfaringer. Der hvor fantasien utfordres, stiger også interessen for fagfagene lesing, skriving og matematikk. Det er barnas totale potensial som utvikles gjennom møte med kunstuttrykkene.
«Tanken om at kunstneriske fag er mindre krevende enn andre, baserer seg på en fatal oppfatning», skriver Martin Lohse og Alma Larsen i en kronikk hvor de deler sine erfaringer i Guldborgsund: Det handler ikke om å forherlige det ene fremfor det andre, det er balansen som er viktig – det ene gir utvikling i det andre og det andre i det ene. Vinn, vinn! heter det for tiden.
Bunnklang
«Fantasi og følelser er like viktige som forstand når det gjelder å skape et ordentlig menneske», sa Grundtvig. Platon sto i sin tid for at ett års musikkundervisning var en uerstattelig del av dannelsen, det som igjen vil si et dannet samfunn. «Forutsetningen for å lykkes som samfunn, er at vi har borgere som kan ta ansvar for eget liv og borgere som har en mening – og hvor det ikke er snakk om påmalte meninger, men meninger som har en bunnklang i den enkelte. Nettopp fordi de har fått rom, plass og mulighet til å utfolde seg og tenke og føle fritt», sier Lohse/Larsen. Altså kunstfagene.
Nysgjerrighet
Betongsterk kunnskap kan knuse den beste selvtillit. Når filosofi, bildekunst, scenekunst og musikk – som Guldborgsund kommune løfter frem – får elever til å falle på plass i seg selv, klarer han/hun også å konsentrere seg om andre ting. Sanselighet åpner. Alle tider har visst det, hos oss går det under rubrikken underholdning.
Guldborgsund kommune – det skal være sagt – knytter til seg profesjonelle kunstnere, musikere, skuespillere og filosofer. Barn får impulser fra øverste skuffe, de roter ikke rundt i trolldeig og pappklipping. De utfordres av tanker, nysgjerrighet og følelser, som de i mange tilfeller gjenkjenner – på sitt plan. Det blir skapt større rom. Det handler om tillit.
Best på skolen
Liverpool har gjort samme erfaring, den grå havnebyen hvor jernkvinnen Thatcher gjorde folk arbeidsløse i masser, barn gikk for lut og kaldt vann og mor og far satt på pub mens ungene karet seg frem så godt de kunne. Et samarbeid mellom kommunen og byens verdenskjente orkester, gjorde vei i vellinga. Det pågår et prosjekt, ikke ulikt det verdenskjente El Sistema i Venezuela, hvor gatebarn i hundretall får privat-undervisning i musikk og kjenner følelsen av å «bety» noe, bli tatt på alvor.
Hva skjer i Liverpool? De som er med på opplegget oppnår beste eksamensresultater – ikke bare i musikk – men i alle fag. Kriminaliteten har gått ned med en tredjedel, og i stedet for å drikke opp lønna, sparer foreldre pengene sine så barna kan få eget instrument eller ta turen sammen med dem til London for å gå på konsert.
Forstå seg selv
Erfaringen er tydelig, det finnes utallige undersøkelser. Det fine med Guldborgsund, er at de ser stort på tingene: Målet er å skape «hele» mennesker, som er vant til å stille spørsmål og være i dialog med de store tingene i livet. Det handler om å lære å forstå seg selv og omgivelsene en er del av. Og det skjer gjennom skapende erfaring.
Hvor mange erfaringer skal til for å få betongmennesket til å skjønne det? I bunn og grunn handler det om å erstatte konkurransemennesket med et «helt» menneske, kall det gjerne dannelsesmennesket. Det er Oda og Ali som viser at det funker.
KOMMENTAR