Kommentar

Vi gir hverandre døden

Jeg har aldri tvilt på at synd er et realistisk begrep.

Jeg har ikke dårlig samvittighet for at det ikke er plettfritt hjemme hos oss. Barna mine ser for mye på TV, og vi spiser lapskaus fra boks oftere enn de fleste. Jeg lever helt fint med det, selv om det ikke var slik jeg så for meg at det skulle være. Jeg vet at i det store perspektivet er barna mine enormt privilegerte.

Men jeg føler skyld. Jeg føler skyld for hva jeg påfører barna av vonde erfaringer.

Friksjon

Det ligger en interessemotsetning til grunn for all oppdragelse. Jeg vil at barna skal oppføre seg. De vil gjøre akkurat hva de vil. «Hvorfor kjefter du på oss?» spør de. «Hvorfor gjør dere ikke bare hva jeg sier?» spør jeg, «da hadde dere sluppet det». Sko må på føtter, det er ikke greit å slå, vi kan ikke spise nugatti hver dag, sånn er det å være menneske. Barn lever i en stadig pågående siviliseringsprosess. Å overvinne sin egen umiddelbare egoisme krever enormt mye friksjon. Å lære barn hvordan vi lever sammen, involverer at de må kjenne på skam, sinne og sorg.

Det kunne ha stoppet der, i en konstatering av at det gjør vondt for barna å lære og vondt for de voksne å påføre dem smerten. Men det er verre enn som så. Synd er ikke bare gnisningen mellom mennesker, det er også våre egne bidrag til å forsterke mekanismene.

Daglig smerte

Det å være forelder er en daglig lekse i syndsbevissthet. Jeg sårer barna mine, og jeg ser det selv. Jeg svarer bryskt. Jeg setter meg ikke ned og finner ut hva som egentlig er galt. Den som er mest kosete får flest klemmer. Jeg kan være brå, urimelig, uforutsigbar. Jeg sier nei når jeg kunne sagt ja. Fordi vi bare er helt alminnelige mennesker, klarer 
vi ikke leve uten å påføre hverandre smerte.

Jeg har aldri tvilt på at synd er et realistisk begrep. Mennesker lever ubønnhørlig under krefter som trekker mot død og destruksjon. Ikke bare er vi fanget av synden og utsatt for den, vi bidrar selv også. Alt liv lever på bekostning av annet liv. Det er relasjonalitetens skyggeside.

Sår

Alle relasjoner gjør oss sårbare. Men i en foreldre-barn-situasjon er i tillegg makten helt ute av balanse. Det som skjer i barndommen er irreversibelt. De sår jeg påfører dem vil de bære med seg resten av livet, de sår de påfører meg glemmer jeg i samme øyeblikk.

Vi skapes ikke bare av de gode tingene som skjer oss. Vi skapes også av de dårlige, uheldige og destruktive. Vi gir hverandre ikke bare livet, vi gir hverandre også døden.

Idealet

Det er ikke aktuelt å senke på krava. Idealene om kjærlige hjem må bli stående. Og hver dag må vi måle oss selv opp mot dem og erkjenne at vi har kommet til kort. Kirka gir oss et språk om synd og tilgivelse. Vi bekjenner vår synd. Vi har en liturgi som ikke forsøker å glatte over smerten vi selv skaper. Det er umistelig.

Jeg har aldri forstått dem som vil luke syndsbekjennelsen ut av gudstjenesten. Men vi har noe mer, tilsigelsen av syndenes forlatelse. Jeg tror, strevende, på en Gud som har makt til å forsone. Bekjennelsen og tilgivelsen i kirka gir oss også et mønster for det mellommenneskelige, et mønster om å si unnskyld og å tilgi.

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Synger Fred Åkerstrøm. Hver kveld legger jeg meg og tenker at morgendagen skal gå bedre. Jeg skal prøve på nytt, hver eneste dag. Det er Guds gave til oss og vår gave til dem vi skal ta vare på. Mitt barn: I går gikk sånn passe. Men jeg gir deg min morgen, jeg gir deg min dag.

Publisert i Vårt Land 6. januar 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar