Terese Bue Kessel

1    0

Kvinner må befris fra ­hjemmets vold

Det synes som om kirkens budskap om verdighet i liten grad har tråkket over hjemmets dørterskel.

Publisert: 5. jan 2017 / 1919 visninger.

«Du kan ingenting, du kan ingenting.»

Mange unge jenter i Nord-Kamerun i Vest-Afrika får dette bildet av seg selv når de vokser opp. Tradisjonelle oppfatninger av hva kvinner er til for, fanger dem i ­undertrykkelse.

Nytt og oppreist selvbilde

Kvinner som settes på sidelinjen er et typisk trekk verden over. Vi trenger ikke et case fra ­Kamerun. Slike historier er overalt, også i våre nærmiljø. Det er så typisk at FNs generalforsamling i 2010 opprettet et nytt organ kalt UN Women for å styrke ­arbeidet for kvinner og likestilling.

Men, nå skal det handle om Kamerun på mikronivå, om livet i hjemmet. For dersom vi ikke trår over hjemmets dørterskler og leter etter det som skjer i mørke­ kroker, forblir kvinner på sidelinjen. Det er hjemmet som best kan fortelle hvordan de lever.

Kjemper og slåss

Da jeg for noen år siden gjorde feltarbeid i Nord-Kamerun, var jeg ikke forberedt på fortellingene ved husveggen mens jeg intervjuet aktive medlemmer i bevegelsen Kvinner for Kristus. Fortellingene handlet om to livsrom: «Jeg beveger meg ikke mye. Jeg er hjemme, og jeg går i kirken.» Slik beskrives det som er typisk for mange. Verbene som brukes om de to sonene de går inn og ut av, er helt ulike. Militærbegrep skildrer dager og netter hjemme: «Vi kjemper». «Vi slåss». «Vi forsvarer oss». «Vi utholder».

Det er fortellinger om kamp for å brødfø store barneflokker, om forsvar mot voldelige menn, om utroskap og redsel for å bli smittet av hiv/aids. Fortellingene blandes med stolthet over å kunne­ presentere seg som en Kvinne for Kristus. Det er takknemlighet for gudstjenestefellesskap der menn og kvinner er side om side, synger og ber sammen. Det er glede over å være inkludert i tjeneste for Gud. Fordi det er tegn på at for Gud er menn og kvinner like mye verdt. Disse­ erfaringene av likeverd mellom kjønn, i rammen av kirkens livsrom, er annerledes enn det mange­ ellers ofte opplever.

Undervisning

Kort tid etter at Det Norske Misjonsselskap (NMS) startet arbeid i Nord-Kamerun i 1925, ble lokale kvinner invitert til leseopplæring, bibel- og helseundervisning. Kvinner for Kristus er en videreutvikling av dette, og bevegelsen ble til i 1975 i Den Evangelisk-lutherske kirke i Kamerun. Visjonen er å gi kvinner, som lever i et patriarkalsk og islamsk dominert miljø, et annet rom der de kan tegne et nytt og oppreist selvbilde.

I 1950 hadde misjonssekretær i NMS, Johannes Skauge, vært på besøk på feltet. I arkivet på VID Misjonshøgskolen finner vi hans rapport: «Kvinnene kjøpes og selges og gis bort etter mannens forgodtbefinnende. ... Så vevd inn i hele det sosiale system og samfunnsorden er kvinnenes undertrykte stilling at det kan ikke oppløses uten ved en gjennomgripende samfunns­revolusjon. ... Arbeidet i kvinneverdenen er en kjempeoppgave.»

«Kirken død uten kvinner» 

Mye har skjedd siden dette ble skrevet, men det fremstiller ­likevel miljøet som bar fram kvinnebevegelsen. I dag går jenter på skole. Kvinner får utdanning, også på doktorgradsnivå. Men, det er de som lever selon la tradition – «ifølge tradisjonen» – jeg har interessert meg for. De med ingen eller kort skolegang, de som gifter seg tidlig, de som er oppdratt til å mene lite.

Kvinner for Kristus motarbeider holdninger og praksiser som undertrykker kvinner. Undervisning om helse, ernæring, tro og samfunn fostrer ansvarsfulle­ borgere, mødre og ledere. De ­utfordres til å gå i spor de aldri før har gått i, som å ta ordet i en forsamling. Slik males nye selvportrett av kvinner som erfarer at «vi kan». Dette har medført at de er sterkt engasjert i kirkens liv: «Kirken ville vært død uten kvinnene. De er kirkens lunger,» blir det sagt fra øverste hold. De ­bidrar økonomisk, praktisk og diakonalt, og mer og mer i styrende organ og som ordinerte prester. På mange måter er kvinne­bevegelsen en suksesshistorie.

Kjemper med kvinnene? 

Men solskinnshistorier har gjerne også skyggesider. Kvinner bidrar i kirkens liv, men bidrar kirken i kvinners liv idet de trår over dørterskelen hjemme? Kjemper kirken med kvinnene på hjemme­bane?

Det er ikke mulig for kvinne­bevegelsen, til tross for sine 20.000 medlemmer, at de én og én skal kunne reise seg mot vold i nærmiljøet. I stedet etterlyser de en kirke som tar et kontinuerlig oppgjør med hvordan de behandles av menn: «Prester må snakke fra prekestolen om hvordan menn og kvinner skal leve sammen. For på gudstjenesten er også menn til stede. Det er ikke godt nok at vi i våre kvinnegrupper­ snakker om familieliv. Der er ikke mennene våre.»

Mange steder i Afrika blir gudstjenester brukt som arena for å få viktig informasjon ut til folket. I lys av dette forstår vi kvinnenes argumentasjon. De presenterer løsningsforslag anerkjent i fora som arbeider med kvinneundertrykkelse. Det må angripes fra flere hold på alle nivå i samfunnet, politisk og religiøst, og ikke minst sammen med begge kjønn.

Volden som finner sted i hjemme­miljøet til mange av kirkens kvinner i Nord-Kamerun har nærmest vært tabu. Det ­synes som om kirkens budskap om verdighet i liten grad har tråkket over hjemmets dørterskel. I kirkens rom er tradisjonelle kjønnsroller blitt endret. Det har ikke skjedd i samme grad i hjemmet.

Tegn til endring? 

Det tar lang tid å male nye portrett av kvinner i hjemmet i lys av verdier om likeverd og verdighet. Det gledelige er likevel at vold mot kvinner er satt mer på kirkens dags­orden de siste årene, noe NMS som partnerorganisasjon bidrar til. Det arrangeres samtalegrupper for begge kjønn i tråd med hva kvinnebevegelsen har ­etterlyst.

Dersom det som skjer i hjemmets mørke kroker ikke tas fram i lyset, blir kirkens og misjonens arbeid lite troverdig. Da er det ingen diakonal kirke som roper på retten. Kvinner mer enn menn fyller kirkebenkene. Det er god nok grunn til å bry seg om hvordan de har det også ­etter kirketid.

Artikkelen baserer seg på en doktogradsavhandling i praktisk teologi fra 2014: Between Gods Sharing Power and Mens Controlling Power: A Quest for Diaconal Empowerment and Transformation in Femmes Pour Christ in Cameroon.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sverre Kolberg kommenterte på
Jakten på menneskeverdet
37 minutter siden / 1117 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Islam vs. kristendom - igjen
rundt 1 time siden / 1610 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Kristnes bruk av begrepet fariseer hindrer debatt
rundt 2 timer siden / 348 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En filosofisk buljongterning
rundt 3 timer siden / 107 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 3 timer siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 222 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4487 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 4 timer siden / 1208 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 4 timer siden / 4487 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Ikke bare hvitt
rundt 4 timer siden / 208 visninger
Les flere