Verdidebatt

Asylbarn uten rettigheter

Mulla Krekar kan ikke sendes ut fordi landet ikke kan garantere for hans ve og vel. Hvorfor stiller ingen det samme kravet for en 16-åring fra Afghanistan?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spørsmålet mange asyl­søkerbarn stiller er: Hvorfor får ikke jeg være her når mulla Krekar får være?

Spørsmålet er veldig forståelig – er det ikke likhet for loven? Mullaen kan ikke sendes ut av landet fordi mottakerlandet ikke kan garantere for hans ve og vel. Greit, men hvorfor er det ingen som spør om en gutt på 16 år som blir sendt tilbake til Afghanistan, blir tatt vare på når han kommer til det landet han måtte rømme fra for å berge livet?

‘Ufarlig’

Selv om det er ­dokumentert at gutten ikke har noen familie å vende tilbake til, fordi hele hans familie er enten splittet eller drept av Taliban, er UDIs påstand at det er ufarlig å dra tilbake til det området gutten kommer fra fordi det ikke er kjent at det er krig i det området. Det blir ikke spurt om de afghanske myndighetene de kan garantere for hans ve og vel. Hvorfor?

Det triste og umenneskelige faktum er at få eller ingen asylsøkerbarn fra Afghanistan får behandlet sin søknad individuelt slik norske myndigheter påstår. De får kun en veldig generell ­behandling, hvor det legges vekt på om norske myndigheter kjenner til om det foregår «krig» eller er «offisiell» uro i det området barnet returneres til.

Det legges lite eller ingen vekt på barnets egen forklaring, det tas ikke hensyn til om grunnen til flukten er at det foregår en ­intern feide mellom barnets ­familie og for eksempel Taliban. Det er vel kjent at slike feider er forferdelige, og alltid ender med at mennesker blir drept. Her gjelder ­tydeligvis ikke vårt rettsprinsipp om at tvil skal komme tiltalte til gode. Her kommer all tvil UDI til gode. Hvorfor er det slik?

Går igjen 

Når jeg sammenligner en del av avslagene på ­beskyttelse, er det flere ting som går igjen, og kanskje noe av det viktigste: Søkeren har vært vag i asylintervjuet, langt fra alt som var viktig er blitt med.

I samtaler med meg senere­ kommer det fram mange opplysninger som egentlig har ­betydning for saken, men som kandidaten ikke fikk fram. Det er nok ikke så rart, barnet blir ­intervjuet i flere timer av drevne (profesjonelle?) folk. Barnet har ikke advokat eller representant som hjelper til å få fram det som er viktig. Representanten som er tilstede skal bare observere, se til at barnet ikke lider overlast.

Deretter bruker UDI måneder, ja, ofte over et år før svar foreligger. Da først kommer advokat inn i bildet, og han får svært kort tid på seg til å fremme en anke på avslaget, og han får betalt for et svært begrenset timetall til å gjøre det. Hvorfor?

Ny flukt

Mange av barna som søker om beskyttelse i Norge, og som får avslag, forlater asylmottaket og drar ut i verden på lykke og fromme. De drar på ny på flukt, til tross for alle grusomme opplevelsene de hadde under forrige flukt – finner de 
det meningsløst å vente på en ankebehandling som med stor sannsynlighet ender med nytt avslag.

Til meg forteller de at å dra tilbake til det de rømte fra er helt umulig; der blir de i beste fall pint og plaget, dersom de ikke lar seg verve av Taliban. I verste fall blir de drept slik så altfor mange av deres familiemedlemmer har blitt. Hva disse ungene livnærer seg på under flukt i Europa, vet ­ingen. Det jeg vet er at noen av dem får opphold i andre land, til tross for norske myndig­heters påstand om at det ikke går an. Den asylpolitikken Norge fører mot barn er dermed en ­hovedgrunn til at mange av barna havner på flukt, igjen. Hvorfor er norsk asylpolitikk så umenneskelig, og hvorfor ble den betydelig forverret etter at 
Listhaug fikk makt og myndighet?

Urimelige krav

Forståelig nok er asylsøknader og intervju og UDIs svar og avslag unntatt offentlighet. Det er derfor vanskelig å offentliggjøre essensen i avslagene, det blir for mye som må tas med for at innholdet skal forstås. Når et barn rømmer fra sine foreldre, fra sitt land, uten papirer, uten sjøl å kunne lese, og kommer til Norge, blir det stilt overfor følgende krav:

Alle som søker om beskyttelse­, skal etter beste evne, og i tilstrekkelig grad underbygge at det er behov for beskyttelse. Da møter barnet «veggen»! Hvordan skal barnet underbygge, bevise? Barnet blir jo ikke engang trodd på sin egen alder.

Min mening er at det i forbindelse med asylintervjuet blir stilt helt urimelige krav til barnet, krav som helt klart skulle vært besvart med hjelp fra en advokat som hadde satt seg inn i saken. Jeg, og mange med meg som arbeider for barn som søker beskyttelse i Norge, blir fortvilet over hva Listhaug presterer og at hun enda til er stolt over det. Dersom noen av avslagene og ­begrunnelsene hadde blitt offentliggjort, tror jeg folk flest hadde fått avsky for den behandlingen som foregår.

Jeg håper fortsatt på en langt mer human behandling av barn som søker om beskyttelse, forbedringspotensialet for UDI er stort, veldig stort.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt