Verdidebatt

Prester inspirerer best

Det må være den som bærer ideologien og visjonene, som leder kirken. Det vil være en prest.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det pågår en debatt om hvem som bør være ­leder i de lokale kirkene. I flere innlegg blir det trukket fram profesjon og utdanning som viktige parametre for valg av leder, blant annet er dette kommentert av Magne Roland i et innlegg under overskriften «Profesjonskamp» (Vårt Land 19. desember). Kirken er annerledes enn vanlige bedrifter og organisasjoner med et helt annet siktemål og en annen oppgave.

I en vanlig forretningsmessig tenkning vil eierne gjennom sitt valgte styre velge den leder som de mener er best egnet til å få lederansvar for virksomheten. Profesjon og utdanning kan variere og blir bare en av premissene som uttrykker den kompetanse som vedkommende leder har.

Profesjonsstrid

I kirken blir ledelse sterkere knyttet til profesjon, på godt og vondt. Kirkene har relativt lik organisering, og det ansettes prester og kirkeverger med sin bestemte profesjonsbakgrunn. Hittil har disse levd side om side med hver sin arbeidsgiver og hvert sitt ­«hierarki». Når disse skal samordnes oppstår det profesjonsstrid om hvem som skal ha de overordnede ansvaret for ­kirkens arbeid. Valg av leder kunne vært overlatt til menighetsrådet i den enkelte kirke etter en vurdering av egnethet, men det er sannsynligvis best at det fastsettes et ­organisasjonsmønster som følges som hovedregel.

En innfallsvinkel er altså å se på profesjon og utdanning til de ansatte. Flere innlegg i debatten peker på dette. Hva er innretningen på den utdanning som de forskjellige ansatte har? Dette­ profesjonsperspektivet kan gi som svar at det bør være den som har den mest omfattende utdanningen innen ledelse som får dette ansvaret.

Ledelsesfunksjoner

Ledelse er imidlertid mer enn å organisere virksomheten og styre det daglige arbeidet. I ledelseslitteraturen skilles det mellom den overordnede ideologiske og strategiske ledelse (leader­ship) og den administrative ­ledelse ­(management). Begge funksjonene­ er ledelse og begge funksjonene er nødvendige i en organisasjon. Arbeidet med den administrative ledelsen er mer omfattende og krever mer tid og ressurser enn den overordnede­ ledelsen. Den administrative ­ledelse vil nettopp bruke mye av sin tid på disse oppgavene. Vektleggingen mellom disse to ledelsesfunksjonene kan imidlertid gi forskjellig svar på hvem som bør være leder i kirken.

Kirkens behov

Hva er det så kirken trenger? Det overordnede­ lederskapet har som oppgave å formidle kirkens oppgave og ­misjon, og inspirere medlemmer til å engasjere seg. Faglig kan dette betegnes som et transformatorisk lederskap. Det er dette­ lederskapet som gjør at medlemmer ikke teller timer på sitt ­engasjement, men gir sine ressurser og sin tid i tjeneste for det oppdraget kirken har fått. Det er dette lederskapet som kaller mennesker til omvendelse og etterfølgelse. Transformatorisk lederskap griper mennesker og forvandler mennesker fra bare å gi noe til kirken, til å gi seg selv til kirken. Kirkens leder må være den som formidler dette budskapet, både i ord og i sitt virke. ­Ledelse er å vise vei og retning for arbeidet.

Ressursforvaltning

Det ­administrative lederskapet har som oppgave å forvalte ressursene.­ Enhver virksomhet skal organiseres og styres økonomisk. Det er mange store og små administrative oppgaver som skal utføres. Dette lederskapet krever struktur og orden og er helt avgjørende for det daglige liv på arbeidsplassen.

Kirken trenger begge disse­ ­lederfunksjonene, men min vurdering er at det må være den som bærer ideologien og visjonen, som leder kirken. Det vil være en prest.

En del av de innleggene som har kommet i denne debatten ­påpeker imidlertid at det betyr at presten kan bli nedlesset i administrative gjøremål og får derved ikke tid til å utføre sine primære oppgaver som forkynner og forvalter av sakramentene. Dette er et av hovedpoengene i Rolands artikkel. Dette er en kjent problemstilling både i kirker og frikirker. Da våger jeg den påstanden at organisasjonsforståelsen er mangelfull.

Det betyr at det mangler forståelse for hvordan delegering skal fungere. Det synes å være den oppfatningen at den som har fått en oppgave skal utføre den selv. Det å være leder er imidlertid nettopp å være ansvarlig for en organisasjon, men delegere til ­andre å utføre mange av oppgavene.

Gjennom andre

En leder ­arbeider gjennom andre, det er nettopp å være leder. Ingen leder utfører alle sine oppgaver selv, og de administrative funksjonene blir i de aller fleste organisasjoner best utført av personer som er utdannet og egnet til dette. Men dette er ikke det samme som at den administrative leder i kirken skal være leder av kirken. Leder av kirken er den som forvalter kirkens identitet, og den administrative leder har delegert myndighet innen sitt område og handler på vegne av kirkens leder.

Vi har forøvrig fått en beskrivelse av prinsippene om organisering og delegering i 2. Mosebok når Moses fikk besøk av sin svigerfar Jetro. Jetro observerte ­Moses' daglige virke og utbrøt (fritt sitert): Det er ikke klokt slik du har organisert deg og bruker din tid.

Og så gir Jetro en praktisk opplæring i arbeidsfordeling og delegering. Det kan synes som kirken trenger en oppfriskning av denne opplæringen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt