Mersalg

Desember og januar er handelstandens festmåneder. Og selv om du bare er ute etter å handle et fåtall ting du faktisk trenger, havner du likevel midt i mølja av salg og tilbud og bonusordninger, opparbeidede poeng og medlemsrabatt, plast, emballasje og selvlysende duppeditter, kjøp klær, kjøp lykke, kjøp nytt, kjøp ting, vinn, vinn, vinn!

Jeg går inn på en altmuligforretning, jeg skal ha to rammer og ett kubbelys, jeg får beskjed av ekspeditøren at det denne uken er tre for to på rammer, jeg sier, ellers takk, men jeg trenger bare to, men du kan ta tre, du får med den på kjøpet, sier hun. Ja, sier jeg, men jeg trenger fortsatt bare to. Jeg sier jeg ikke liker å ha så mange ting, jeg blir stresset, vet ikke hvor jeg skal gjøre av det.

Én gratis

På t-skjorten hennes står det: hvis jeg ikke spør deg om du trenger lighter ved kjøp av lys, får du én gratis. I affekt etter ramme-seansen glemmer hun å spørre meg. Damen bak i køen følger nøye med, og gjør henne oppmerksom, «du glemte å spørre henne om hun trenger lighter», utbryter den observante kunden, jøss, det gjorde jeg, svarer ekspeditøren noe brydd, hun tar en tenner (garantert kjøpt inn for to øre stykk fra Kina) ned fra hyllen og gir den til meg: Vær så god!

Som om det er jeg som vinner på dette, fordi jeg får en gratis ting inn i livet mitt. Men jeg trenger ingen tenner, sier jeg. Men du får den gratis. Ja men jeg vil ikke ha den. Jeg kan ta den, sier damen bak meg. Nei, det har jeg ikke lov til sier ekspeditøren morskt, og henger den på plassen i hyllen.

Jeg spør den butikkansatte om hun vær så snill kan pakke inn de to rammene, men den gavmilde, hjelpsomme damen i den gavmilde, hjelpsomme butikken, sier nei, dessverre, det gjør vi ikke her. Okei. Jeg går ut, en smule matt, men det var før jeg kom inn på apoteket.

Kuldekrem 

Jeg kommer inn på apoteket, jeg skal ha noe på resept og farmasøyten leter frem rett pakke i hyllen. Du trenger ikke kuldekrem da? spør hun elskverdig idet hun trykker inn fødselsdatoen min på pc-en, og har nok helt sikkert skannet meg med sitt omtenksomme medisinske røntgensyn og diagnostisert meg med nordisk sensitiv vinterhud og derfor i desperat nød for en kuldekrem, som apotek tilfeldigvis - og utrolig flaks for meg - har på tilbud, bare denne uken. For et sammentreff.

Huden er så tørr om dagen vet du, innendørsfyring og kald luft, vi har et supert tilbud her! sier hun.

Mens hun forteller om den fantastiske kremen til den fantastiske prisen, lurer jeg på om hun har tenkt på hva dette mersalg-opplegget gjør med troverdigheten, bryr de seg i det hele tatt om hva jeg tenker om dem: at rådene hun ga om at jeg kunne ta to tabletter morgen, to tabletter kveld, og to tabletter til ved behov, slår en smule sprekker der hun står og vifter med mirakelsalven, som jeg for øvrig aldri noensinne har brukt og aldri noensinne kommer til å bruke?

Hun mener jeg kan dytte i meg seks tabletter, akkurat i gråsonen før jeg må ringe giftsentralen, for at det finnes en liten sjanse for at jeg snart kommer tilbake fordi jeg trenger flere, og de får solgt litt mer, og eventuelt også enda litt mer på mersalg. Party!

Det er det jeg tenker om deg og apoteket ditt. For medisiner og mersalg, er som kongler i rumpa. Fullstendig malplassert. Så slutt, vær så snill.

Brukt

Matt, uten tenning, og med min sensitive vinterhud, går jeg hjem, jeg hører elektronikkbutikkene rope etter meg at de har elleville hvitevaredager i morgen, og møbelforretningene brøler ut om tidenes prisras på samtlige varer, og salget starter så tidig som klokken 06.30, de åpner dørene så tidlig at jeg til og med skal rekke en tur før jobb, i tillegg er de så snille at jeg, hold deg fast, kan få med meg ting hjem og så betale senere, tenk deg det. Fordi nettopp jeg fortjener det!

Jeg går over parkeringsplassen, mot gangstien som leder hjem. Jeg har handlet noe nytt, men føler meg brukt, som en brikke i et pengespill. Det er som å våkne, dagen etter et raveparty, og jeg tenker at, jeg aldri, aldri noensinne skal gjøre dette igjen.