Takk til reklamebyrået

21. november 2016 leste jeg Kristoffers Joners innlegg på Facebook der han viste til at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs effektivitet var blitt lagt merke til i selveste New York. Hva var det Norge hadde klart å få oppmerksomhet om denne gangen? Verdens beste land å bo i? Verdens nest rikeste land? Nei – vi var verdens beste land i hjemsendelse av flyktninger. Sylvi Listhaug skrev følgende på Facebook den 14. november 2016: «Tiden for prat er forbi – nå er det handlekraft som gjelder».

Jeg kjente på indignasjonen og trykket både «liker» og «del» på Joners innlegg.

Men: Jeg var blitt lurt! Han hadde ikke skrevet det. Det var arrangert­ av et reklamebyrå. Hva skjer? Jeg fjernet mitt likerklikk og min deling umiddelbart. Tenk om noen oppdaget at jeg bare hadde gått fem på. Pinlig.

Nå, noen uker etterpå, spør jeg meg selv: Ble jeg egentlig lurt?

Skjemmes

Høsten 2015 utfordret Bufdir en rekke ideelle organisasjoner­ til å stille opp i forbindelse med den massive innstrømmingen av flyktninger til Norge. Mange av disse var barn under 15 år som kom helt alene, og hadde vært på flukt gjennom hele Europa. I Norge er disse barnevernets ansvar. Haraldsplass­ Barnevern etablerte på rekordtid et omsorgssenter med høyt kvalifisert personale som kunne sikre en trygg tilværelse for noen av barna på flukt. Det ble investert i både hus og utstyr.

Fra desember 2015 til januar 2016 ble grensene stengt nærmest over natten, og svært få flyktninger klarte å komme seg hele veien til Norge. Huset står fortsatt tomt. Bare så det er sagt: Vi lever greit med et tomt hus en periode. De ansatte har jobbet med andre og meningsfulle oppgaver.

Men det å vite at det har vært minst like mange mennesker på flukt i 2016, det å vite at minst like mange har omkommet på flukt i 2016, det å vite at minst like mange barn har vært på flukt i 2016 – det bør gjøre noe med oss. Alt har bare vært litt lenger borte fra oss i 2016. Det skjedde­ ikke i vår egen hage. Da er det litt lettere å glemme eller å 
overse.

Ifølge FN har vi nå den største flyktningkatastrofen siden annen­ verdenskrig, og de aller­ fleste kommer fra Syria. 5,3 millioner mennesker var på flukt ved inngangen til 2016, og halvparten av disse var barn.

Det kan synes som at vårt humane­ ansvar for medmennesker, uansett religion og kulturell tilhørighet, er blitt borte i tanken på å «få kontroll» over flyktningstrømmen.

Jeg forstår at vi ikke kan ha åpne grenser. Jeg forstår at ikke alle som kommer er den de gir seg ut for å være. Jeg forstår at det er behov for kontroll. Jeg forstår at grep ble tatt i fjor høst. Men å rope høyt at vi er blitt de beste i verden til å stenge ute flyktninger eller sende dem ut av landet – det synes jeg skammelig. Å skryte av at vi har den laveste innkomsten i landet siden 1997, på tross av at det er flere flyktninger i dag enn noen gang, det synes jeg er hjerterått og pinlig. Jeg kan ikke annet enn skjemmes.

Takk til Joner! 

Å flykte er ikke et lett valg, kanskje knapt et valg. Mennesker fra Norge har også flyktet. Så når Joner kom med sitt innlegg på Facebook, så tenkte jeg: Det var betimelig. Men så ble jeg altså grundig lurt …

En liten refleksjon mot 2017. Mange ting skjedde i 2016 som gjør at vi trenger våkne, verdibevisste, oppegående, reflekterte mennesker som våger å ta ansvar­ og si ifra. Fellesskapet trues av økende individualisme. Det globale ansvaret ser ut til å erstattes av økende nasjonalisme. Fakta­ blir byttet ut av utsagn som knapt har rot i noe virkelighet, og likevel­ blir lagt til grunn for store beslutninger og sterke meninger­. Det er nok å nevne klimakrise­, valget i USA og Brexit i Storbritannia. Oxford Dictionaries har kåret «post-truth» til årets nyord. Etter-sannhet. Mon tro hvor det vil bringe oss? Vi trenger å løfte «tillit» i alle dens farger som et honnørord og en kjerneverdi i 2017.

Jeg ble ikke lurt. Jeg tror jeg kanskje våknet. Takk til Joner! Og reklamebyrået.