Heilag Olav i Lotto-bygda

Som raddis på syttitallet var jeg selvsagt en av tilhørerne da Prudence holdt avskjedskonsert i kinosalen i Levanger. Jeg var midt i min politiske «oppvåkning», og dyrket motkulturelle Åge. Det var mens «folket» ennå ikke var enige om hvorvidt rockepoeten Bob Dylans etternavn skulle uttales Dailan eller Dilan. Det var tida med grafiske trykk på veggen på hybelen, grønne planter, gitar og BNB-hyller. I 1983 var imidlertid Åge blitt «allemanseie». Bestemødre gråt når trønderockeren sang Lys og Varme. Til og med Gro gråt, og sang. Hvorfor?

Et gjennomgangstema i norsk politikk er motstand mot sentral autoritet. Det var derfor på mange måter EEC-kampen på 1970-tallet og den kulturelle inspirasjonen fra Amerika i kjølvannet av Vietnamkrigen som sparket i gang vise og rockebølgen i Norge på syttitallet. Åge Aleksandersens er ikke noe unntak; hans sanger ble ved sin tekstlige markering av dialekt, sin uttrykte outsiderposisjon og solidaritet med samfunnets utstøtte et ikke ubetydelig kunstnerisk og politisk alibi for intellektuelle byradikalere med «vestkantoppvekst» som søkte makt og sex på den tiden (make love, not war!). Trønderdialekt blir en artig greie hos borgerskapet i hovedstaden.

Navet og adressaten i Åges musikk har hele tiden vært Folket, og dyrkingen forestillingen om at «folket» representerer det sanne. Forestillingen kommer opprinnelig fra filosofen Jean-Jacques Rousseau og ble dyrket av Schiller og Goethe. Flørtingen med folkets følelser som trumfer fornuften ble en politisk og kunstnerisk vinnerformel (Både ytterpartiene på venstresiden og høyresiden nytter i dag slike begreper i sin retorikk). Som forfatteren Torgrim Eggen sa så ironisk i en kommentar til sin bok «Den nye Dylan» i Eva Bratholms bokbad på NRK: – Hadde det vært et Vest-Timor, så hadde man skrevet protestviser mot det også.

Og da folket her hjemme på 1980-tallet vendte arbeiderbevegelsen ryggen og etter hvert fikk Sylvi Listhaug som ledestjerne, måtte romantiske diktere og rockere finne en ny arbeiderklasse å romantisere over. Selv etter murens fall, avsløringene om FSNLs overgrep mot pressefrihet og menneskelige rettigheter i Nicaragua konserterte d’herrer Aleksandersen og Afzelius støttekonserter i det stalinistiske Ortegaland der sandinistene sparket systemkritiske journalister.

Avisen La Barricada ble riktignok opprettet som FSLNs offisielle organ i 1979. Men da redaksjonen, under ledelse av Carlos Fernando Chamorro, lyktes i å profesjonaliserte avisen rent journalistfaglig, ble det for mye for makthaverne i Managua. Den 24. oktober 1991 ble Chamoro avsatt som sjefredaktør. Avskjedigelsen var signert Daniel Ortega. Samme dag satte eliten inn Ortegas medspiller Tomas Borge som avisens øverste sjef. Flere av avisens fremste journalister sparkes. (Nils Fredrik Dahl, forfatter og Halfdan W. Freihov, forlegger. Dagbladet 1994).

Rockepoetene overså dette faktum glatt. Sannheten måtte ikke komme i veien for drømmen. Som jeg har skrevet tidligere i en fortrinnlig lokalavis: Hjernen vår er ikke laget for å finne sannheten. Den er laget for at vi skal overleve. For at vi skal overleve produserer derfor hjernen stundomtil rene løgner, og svært ofte fordreininger av virkeligheten, fordi det er funksjonelt for overlevelsen. Dr Relling i Vildanden har gitt oss noen gode eksempler på det, altså Jenseits von Gut und Böse som Nietzsche sier.

Noen år tidligere har Åge Aleksandersen og Bjørn Afzelius besøkt Fidel Castros Cuba. Der har de gjort de første forberedelsene til er skandinavisk samproduksjon for fjernsyn, «Tanker i Havana, en dokumentarfilm med Aleksandersen og Afzelius i fremtredende roller. Åge er med murens fall dog adskillig mer avdempet i revolusjonsromantikkken enn Bjørn Afzelius, mer lyttende til hvilken vei  vinden blåser. Åge er nettopp tatt inn som oppsanger hos landsmoder Gro og balanserer på en knivsegg. Men Arbeiderbevegelsen synger Lys og Varme i Folkets Hus. Det er større enn Royal Albert Hall. Åge vender seg derfor mer innover enn utover, og blir folkets psykolog. Han blir ett med det statsbærende parti. Han blir ridder av St.Olav og er ikke lenger outsideren. Han blir viserockens Finn Skårderud.

Men drømmen om folket, revolusjonsromantikken , slipper ikke helt taket. I det lys får en gjerne inntrykk av at europeisk historie bare har bestått av kriger og kolonial vold. I en slik romantisk optikk står tilbakestående kulturer frem som særlig verneverdige. Mens Afzelius mellom øktene med å legge ned damer, stadig glir tilbake i drømmen om det kommunistiske diktatur, der arbeiderklassens ledere styrer med jernhard hånd over den degenererte eliten fra føydalismen, blir Åge elitens nye husdikter, gjerne enmannshow med akustisk gitar til batikkdamer på stigende rødvinrus.

Melodisk beveger rockehelten seg nu i spennet mellom Sputnik, Frelsesarmeen og Woody Guthrie På samfunnshus og folkparkfester danser l«folket» foxtrot til Afzelius og Aleksandersen gamle, revolusjonære Rosalita-budskap. Snart drønner også dansefoten til duetten Aleksandersen og Afzelius ut på NRKs skjermer: «(…)Och när du upplever världen som iskall och stor Ska jag stå upp och sloss för deg älskade bror Jag skal skydda deg mot orättvis och vold. Aldrig glömma. Aldrig glömma

Postmaterialismen» som rockeheltene og venstresiden dyrket på 1970-tallet, hadde sin forankring i det norske bondesamfunnet, parret med den særegne lekmannspuritanisme som gikk så godt hånd i hånd med miljøbevegelse og den nye sosialismen. «Kor e hammaren Edvard» og «Fløtt dæ EEC, du steænge ferr sola», ble viktige distinksjonsmarkører for det progressive, selvbevisst menneske Men Edvarden gal faen i både hamaren og utleia, de fant livet mer behagelig i partnerskap med to alenemødre til prisen av en i toppleiligheter på Grønnerløkka og Anfi del Mar.

Helt fra «Vaginamonologer» og» La Elva Leve»-alliansen, med «urfolk» (Sting) og levende ost og rødvin som basis , blir rockeideologien a la Levva Livet en helt uslåelig formel. Det ser vi nu i besøkstallene i Aulaen å Verdal. Dette har den erfarne revy og musikalreven Arnulf Haga visst lenge. Nina Westers innvendinger påvirket ikke den målbevisste regissøren. Verdal Teaterlag rir nu bølgen som Åge red på da han i begynnelsen av september 2015 «voldtok» Finnmark i en Grenseløskonsert med Levva livet i samme by som Ask Burle knullet Nattstjernen sanselig mot et morkent stakitt, et Finnmark som noen uker senere brøt helt sammen under trykket fra Grenseløs-flyktningene» over Storskog, og i fylkesmannens rubrikk ble til et fylke gul beredskap.

Men «folket» elsker dette.Vi elsker alle drømmen mer enn virkeligheten, det er rent allmennmenneskelig. Derfor kommer Levva livet til å gå så det suser med ekstraforestillinger og da capo til langt inn i 2017. Levva livet og Arnulf Haga virkeliggjør for Verdal teaterlag det Jan Simonsen i sin tid drømte om med Nationaltheatret, å omskape det til et pengeinnbringende brød og sirkus, altså en etterspurt vare på markedet når nasjonalscenen ikke setter opp stykker som Folket vil ha. Så jeg sier som Prudence gjorde på avskjedskonserten i kinosalen i Levanger i 1975: -Takk te dokk!