Du Guds lam

PÅ TAMPEN AV ANDRE verdenskrig får et nonnekloster i Polen ubedt besøk av sovjetiske frigjøringsstyrker. Den som har lest litt krigshistorie, vil ha en anelse om hva det innebærer. Søstrene har håndtert overgrepene så best de kan – med en blanding av bønn og fornektelse – men ni måneder senere er det ikke lenger mulig å legge skjul på det unevnelige (selv ikke under den romslige nonnedrakten): Syv av søstrene har termin.

Vel, da er det vel ikke annet å gjøre enn å påkalle den nærmeste jordmoren og få det overstått? Ikke så fort. Situasjonen er mer delikat enn som så.

Sekulære og seksuelt frigjorte nordmenn vil muligens ha problemer med å følge logikken, men i nonnenes verden blir summen av overgrepstraumer og høytidelig avlagte kyskhetsløfter et større tabu enn de kan håndtere. For ikke å snakke om hvilken skandale det vil være om det unevnelige kommer ut. En skandale av slik størrelsesorden at den ikke bare vil sette klostervesenet i forlegenhet, men hele troen som sådan.

For Klostermoren (Agata Kulesza) gjelder det derfor å «contain the situation» og overlate resten til Guds forsyn. Det siste hun kan ta sjansen på, er å sende bud på en polsk lege.

I stedet blir en fransk Røde Kors-utsending redningen. Takket være den snarrådige søsteren Maria (Agata Buzek), som bryter protokollen, sniker seg ut og tilkaller hjelp i forkant av en setefødsel med særdeles dårlige odds, kommer den franske legen Mathilde (Lou de Laâge) inn i bildet, historiens heltinne.

Som egenrådig kvinne med kommunistsympatier og et ikke-anstrengt forhold til alkohol, sigaretter og casual sex, danner hun tilsynelatende en skarp kontrast til søstrene i Benediktinerordenen. Det er likevel mer som forener dem. Ikke bare det at de er omgitt av menn og jævelskap på alle kanter, med kanskje viktigere: At de på ny søker retning og mening i tilværelsen etter at krigens redsler har sendt dem inn i rådløsheten. Slik innledes et skjebnefellesskap som skal komme alle involverte til gode.

«Agnus dei» er basert på sanne hendelser og drar også veksel på en passe diskre kjærlighetshistorie mellom Mathilde og hennes overordnede – den kjærlighetshungrige, jødiske doktoren Samuel (Vincent Macaigne), som har mistet begge foreldrene i Bergen-Belsen. Også her evner regissør Anne Fontaine, i løpet av bare et fåtall sekvenser, å tegne et motsetningsfylt, nyanserikt portrett – av to ensomme sjeler som låner hverandre hver gang det nærmer seg stengetid.

Sentrum for begivenhetene er likevel klosteret, og serien av fødsler som er underveis. Her kunne det fort blitt vel mange bilder av bedårende nyfødte, omfavnet av sine mødre, men Fontaine er klarsynt nok til å unngå det grepet. Morskjærligheten klarer seg fint på egenhånd. I stedet er regissøren opptatt av å undersøke hva slags prøvelser søstrenes tro utsettes for: Hvordan forener de den russiske «frigjøringen» med troen på en kjærlig Skaper?

Slik kan «Agnus dei» også oppsummeres som et filmatisk svar på teologiens største gordiske knute: ondskapens problem. Eller som Maria kvitterer, i en akkurat passe pregnant formulering: «Tro er 24 timer tvil og ett minutt håp».

Og så må vi ikke glemme filmfotografen – Caroline Champetier. For noen år siden skjøt hun den visuelt storslagne «Om guder og mennesker» (2011), der en gruppe munker ble satt på prøve. Denne gangen er munkene byttet ut med søstre, men igjen er det som om Champetier maler med lys, i et sett tablåer som mest minner om kunstverk fra renessansen.

«Agnus dei» er en fryd for øye, intellekt og hjerte.