Kirken og friheten

Vårt Land bringer 22.12. en reportasje om et ungt par som vil gifte seg i den katolske kirken, men som får nei fra presten. Begrunnelse: De ønsker ikke barn. Katolsk teologi postulerer at ekteskap hviler på to pilarer: Gjensidig kjærlighet og ønske om å få barn. Hvis én av disse mang­ler, kan ekteskap ikke inngås, heter det. I den anledning skriver sokneprest Frode ­Eikenes «Å bli mor er viktig for en kvinne. Jeg kan ikke være med på å binde henne til ikke å få barn.»

Ikke barn

Dette er et underlig resonnement, ikke minst i en katolsk kontekst. Den katolske kirke har i mange­ århundrer bundet millioner av kvinner – nonner – til ikke å få barn. Her har kirkens­ ­policy vært å oppmuntre kvinner til et barnløst liv, og fått dem til å avlegge livsvarige løfter på dette. Dermed har kirken skapt et kirkejuridisk og sosialt bånd som er svært vanskelig å bryte.

Kvinnene som gjør det ­allikevel blir gjenstand for kirkelige sanksjoner av forskjellig slag.

Det er fristende å dra det litt videre: Mener kirken at det ikke å få barn er verre for en kvinne enn det er for en mann? Tenker man fremdeles at en kvinne først og fremst er et kjønnsvesen og at hennes hovedfunksjon her i livet er å føde?

Hvis man kommer seg ut av dette tankemønstret, melder neste spørsmål seg med full tyngde: Kan kirken, med æren i behold, være med på å binde alle menn som vil bli prester til ikke å ha en livsledsager og til ikke å få barn?

Gammeldags

Den katolske kirke sitter fast i en håpløst gammeldags tankeverden. Til tross for brede­ smil og gjensidig rosende ord i forbindelse med Luther-jubileet, står den bomfast på områder som dette.

Hvis man betrakter voksne folk som myndige personer, burde det være åpenbart at kirkeledere ikke skal legge seg opp i hvordan de innretter livet. De kirkesamfunn som ikke har forstått det, vil møte frafall.

Det unge paret er et godt ­eksempel på dette: De sa takk og farvel til den kirken de trodde de hørte hjemme i.