Marit Johanne Bruset

17

Opphav og det å høyre til

Barnet sitt behov og barnet sin rett til å kjenne sitt genetiske opphav og rett til - så langt det er mogleg - å vekse opp hos sine genetiske foreldre, vert nedtona i debatten om eggdonasjon og surrogati. Diskusjonen har vore prega av at sterke interessegrupper som har tala dei vaksne si sak har fått dominere, og at altfor få har fremma barneperspektivet i desse store og viktige bioetiske spørsmåla.

Publisert: 28. des 2016

Kvart år i desse dagane kjem dei ulike kulturhistoriske laga ut med sine årbøker. Haram kulturhistoriske lag, der eg er medlem, opnar sine årbøker med følgande kinesiske ordtak: " Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot."

I Sunnmørsposten idag vert kunstnarane Simon Wågsholm og Ørnulf Opdahl sin første fellesutstilling i kunstgalleriet Stavanger, gitt stor spalteplass. Den har tittelen "Opphav" og slik eg oppfattar det, er hovudtemaet at ønsket om tilhørigheit er grunnleggande i eit menneske. I Ørnulf Opdahl sine ord så handlar det om  "tilhørighet til en kultur, et land, et område, sin slekt og sin forfedres historie". Simon Wågsholm uttaler at for han handlar opphav om identitet. "Gjennom å vite hva som er skjedd med slekten min, forstår jeg min egen familie og meg selv bedre. Det gir meg større forståelse om hvorfor jeg er som jeg er."

Spørsmålet om viktigheita av opphav, tilhørigheit og identitet er i desse dagar aktualisert i den store og viktige debatten om bioetikk.I løpet av det komande året skal våre folkevalte ta stilling til m.a. spørsmålet om eggdonasjon og surrogati i samband med evalueringa av Bioteknologilova

Når det gjeld desse kjernespørsmåla om opphav, tilhørigheit og identitet har det i debatten frå fleire hald vore ei nedtoning av betydinga av desse. Slik eg ser det så har dette samanheng med at diskusjonen har blitt dominert av sterke pressgrupper som har tala dei vaksne sin sak. Det er få som har tala barnet si sak og som har påpeika barnet sine behov og barnet sin rett til å kjenne sitt genetiske opphav, og barnet sin rett til, så langt det er mogleg, å vekse opp med sine genetiske foreldre.

I ei tid der alt er i endring og flytande, så er behovet for å kjenne sitt opphav og sine røter truleg sterkare enn nokon gong tidlegare.

Det er difor tankevekkande å lese dei to kunstnarane sine uttalelser i avisa idag.

Eg  vil igjen stille spørsmålet om vi som samfunn, gjennom vårt lovverk, har rett til å fråta barnet ein rett som dei fleste av oss meinar å vere ein grunnleggande rett. Eg vonar at våre politikarar er seg sitt store ansvar bevisst om først og fremst å verne om barnet sine interesser i desse store og viktige spørsmåla.  

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Ensomhetens kjølige tidsalder

Publisert nesten 3 år siden

"Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot."

Så flott! La det til både i artikkelen min "En kulturhistorisk tragedie" og i sidefeltet på min nye blogg, min egen julegave til meg selv!

Dessverre har mange blitt sinte på meg fordi jeg har dokumentert min arv og min tapte rolle som kulturbærer. Det kjennes godt å ha funnet ut hvor jeg kommer fra, fra Kvernumsstrykene på Skreia, men samtidig er jeg etterlatt i et vakuum fordi hele min kulturhistorie, grenda mi og stedet mitt, har gått tapt til moderniteten.

Men så lever vi da også i ensomhetens kjølige tidsalder.

4 liker  
Kommentar #2

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Sitat"Diskusjonen har vore prega av at sterke interessegrupper som har tala dei vaksne si sak har fått dominere, og at altfor få har fremma barneperspektivet i desse store og viktige bioetiske spørsmåla"


Men man har spurt. Man har spurt barna som har vokst opp i hjem med en biologisk forelder, eller som har blitt født ved hjelp av donasjon. De skiller seg ikke ut fra andre, og de er gjennomgående fornøyde. Hvem vil du vi skal spørre? 


Er du virkelig interessert i barneperspektivet, eller er det ditt perspektiv du ønsker å fremme?


Man bør da ta utgangspunkt i de det gjelder? De som har erfaring? Hvordan kan du tale barnas sak, hvis du ikke tar utgangspunkt i hva barna erfarer?

Kommentar #3

Marit Johanne Bruset

17 innlegg  25 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Så bra at du kommenterar innlegget mitt! 

Eg har tidlegare etterlyst at nokon kjem på bana og stiller spørsmål eller kommenterer det eg har skrive. For eg har undra meg over at eg har fått så mange tilbakemeldingar på det private planet (tilbakemeldingar som har støtta mine synspunkt) og berre nokre få i det offentlege ordskiftet. Eg har stilt spørsmål om det kan handle om eit tilhardna debattklima, om temaene er så kjenslelada og komplekse at mange ikkje maktar å engasjere seg og/eller ta stilling til spørsmåla om eggdonasjon og surrogati.

Når det i media også over lang tid har vore ei skeiv vinkling der vaksenperspektivet har fått dominere gjennom kjenslelada historier (min påstand) så antar eg at mange av frykt for å verte stempla, let vere å delta i diskusjonen. Den skeive vinklinga bidrar også til, etter mitt syn, å forsterke tendensen til at vi som vaksne lettare identifiserar oss med andre vaksne og deira legitime barneønske.

I din kommentar så viser du til at man har spurt donorbarna, og at disse ikkje skil seg frå andre barn og at dei gjennomgåande er fornøgde.

Du stiller spørsmål om eg meinar at vi skal ta utgangspunkt i det barna sjøle erfarer, og om eg  virkelig er interessert i å fremme barneperspektivet - eller om det er mitt perspektiv eg ønsker å fremme.


Når det gjeld kven vi skal spørre, så er eg SJØLSAGT samd i at donorbarna er heilt sentrale i denne samanhengen, og at deira erfaringar i høgste grad er relevante.

Men den internasjonale forskinga  som hittil er gjort, har fleire metodemessige svakheiter; små utval, få langtidsstudier og utfordringar med spørsmål om kordan ein kan måle psykososiale vanskar (her siterere eg eit mottatt svar på spørsmål som eg stilte til Bioteknologirådet ifjor).

Eg syner og til NRK dokumentaren På bortebane som vart vist på NRK 1 i april. Den eine gongen var temaet surrogati og Torbjørn Røe Isaksen drog til USA og England og intervjua forskjellige aktører i dette feltet. I England intervjua han professor Susan Golombok som er direktør for Center for Familiy Research ved Cambridge Universitetet og som har leia den mest omfattande forskinga på surrogatbarn i verda. ( Dei har følgd 42 surrogatfamilier i 15 år.)

På spørsmål frå Røe Isaksen om kordan det går med desse barna, så svara ho at barna klarte seg bra. Men at noko skjedde i 7 årsalderen og at barna då viste høgare forekomst av emosjonelle atferdsproblem enn barn i andre typer familier. Golombok kommenterte at det var interessant at man ser det samme hos adopterte barn, og at det ser ut til at barna er opptatt av identitet i ein tidligare alder enn andre barn. Men desse emosjonelle atferdsproblema forsvann i 10 årsalderen.

Då barna i denne studien var i tenåra, så vart dei spurt direkte om kordan dei opplevde å vere surrogatbarn Dei fleste svara at dei ikkje brydde seg om dei var blitt til ved surrogati. Røe Isaksen stilte då spørsmålet til Golombok om dette var det endelige beviset, at diskusjonen var over; dvs. at barna klarer seg bra og at det er ingen ting meir å diskutere. Ho svara at ein sjølsagt ikkje utfrå ein undersøking kan trekke nokon endelig konklusjon, og at det var behov for meir forskning. Ho meinte likevel at det dei hadde funne var betryggande utfrå at dei hadde studert familiane nøye og at dei ikkje hadde funne noko som tilseie at det er skadelig for barna å ha blitt fødd ved surrogati.

(Dokumentaren På bortebane er å finne på nrk.no) 

I tillegg til at det idag er gjort lite forskning på donorbarna generelt, så vil eg hevde at det også må takast omsyn til at lojalitetsproblematikken mellom barna og foreldra kompliserer bildet, og det same gjer alderen på barna. Barna i Golombok sin studie er idag rundt 15 år gamle, dvs. at dei enno er i ein tidlig alder i forhold til sjølstendiggjering og autonomiutvikling. Og hos mange er det først i vaksen alder, når spørsmålet om å få eigne barn vert aktualisert, at dei får ei auka interesse for genetiske spørsmål og slektsforhold.

Når det gjeld lojalitetsproblematikken, så vil eg seie meg samd i det som Hanne Skartveit skreiv  i VG i juni 2011  "Barn for voksnes skyld", under avsnittet Lojale barn; 

" Jeg tror vi vil se noe av det samme som vi har sett med skilsmissebarn som har blitt voksne. Idag står flere skilsmissebarn frem og forteller hvordan det egentlig var da mor og far skilte seg. De forteller om hvordan de gjorde miner til slett spill, for å beskytte foreldrene, mens de egentlig hadde det ganske vondt. Barn er lojale mot sine foreldre, de kan være det til det helt selvutslettende."

Så eg vil hevde at vi pr. idag- på bakgrunn av dei relativt sparsame forskingsresultata som føreligg - ikkje kan trekke nokon endelig eller sikker konklusjon på kordan det går med donorbarna; korkje i positiv eller i negativ retning.

Eg vil og nemne at då journalist Anette Aasheim i  2013  i Aftenposten skreiv om "Morskomplekset" så hadde ho som formål å fremme barneperspektivet gjennom å få donorbarna i tale. Trass i iherdige forsøk i både inn- og i utland, så lykkast ho ikkje med det. 

Der har vore enkelthistorier i media der donorbarn har stått fram og fortalt om ein lykkeleg oppvekst. 

Men mest av alt hugsar eg historia om Donor nr.137 i VG den 16.juli 2011. Danske Ina Rosdahl som då var 17 år, stod fram og fortalde si historie. Ho var unnfanga ved hjelp av ein anonym sædgiver og med ei einsleg mor. Denne mora uttrykte at ho angra på at ho valte anonym sædgiver, og at dersom ho hadde visst kor stor og omfangsrik Ina sin sorg skulle vise seg å bli, hadde ho ikkje gjort det.

 VG kommenterte dagen etter; 

" Ina si historie går rett inn i debatten om hvor langt vi kan gå for å sette barn til verden. På hvilke måter mennesker som ønsker seg barn, kan bruke andres egg eller sæd- eller kropper - dersom de selv  ikke er istand til å unnfange eller å bære frem barn. Gjennom Inas historie får barna en stemme. Det er viktig. Voksnes behov og drømmer har altfor lenge fått dominere denne vanskelige debatten."  

Så mitt spørsmål tilbake til deg er kven si historie meinar du at vi skal late vege tyngst i debatten?

For meg vert det eit alvorlig samvitsspørsmål; har vi som samfunn rett til å bidra til å påføre mennesker ein slik stor sorg og eit slikt sakn? 

Sjøl om der er donorbarn som står fram og fortel om ein lykkeleg oppvekst, så meinar eg at vi ikkje kan eller bør, verken overhøyre eller bortforklare, Ina si vonde erfaring. 

Vi veit alle at livet kan fare ille med oss på ulikt vis. Vi kan klandre oss sjøle, eller andre eller ein vond lagnad. Men for meg vert det ein stor og vesentleg skilnad, om samfunnet gjennom sitt lovverk, har bidratt til å påføre uskuldige barn ekstra belastingar i livet  -  eller om livet vart slik av andre årsaker. 

Så til spørsmålet ditt om eg ønskar å fremme barneperspektivet, eller om det er mitt eige perspektiv eg ønskar å fremme.

Når det gjeld min eigen bakgrunn så viser eg til mitt tidlegare innlegg "Om ubehaget i magen" under Verdidebatt. Der freistar eg å gi ei forklaring på kvifor eg som tidlegare ufrivillig barnløs argumenterar imot at vi i Norge skal opne opp for eggdonasjon og surrogati. Eg meinar at eg både utfrå mi personlege historie og utfrå min fagbakgrunn og erfaring, har noko å bidra med i denne debatten. 

Min motivasjon for å delta er nettopp å fremme barneperspektivet, så får andre dømme om det er truverdig.

Eg vil forøvrig vise til mitt debattinnlegg som vart publisert i Morgenbladet 23.12.16 under overskrifta "Barnet som lykkeobjekt."  Der skriv eg m.a at

"I den postindustrielle velferdsstaten så framstår idag det ideelle barnet som det planlagde "ønskebarnet". Vi står no i fare for å oppfylle ein av Moen sine framtidsvisjonar; å gjere barnet til eit LYKKEOBJEKT " for andre. Det betyr at vi reduserer barnet til eit middel for dei vaksne sin sjølrealisering."

( Den Moen som eg refererer til i sitatet over er Ole Martin Moen og hans synspunkt som vart formidla i Dødsdialogen mellom han og Jan Grue i Morgenbladet 21.- 27.okt.2016 ).

1 liker  

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere