Redaktør religion og debatt Alf Gjøsund

Den tapte barnetroen

Vi hører ofte om problemene autoritær forkynnelse kan skape, men glemmer at den varme, inkluderende ­forkynnelsen er medskyldig.

Publisert for 19 dager siden / 3493 visninger.

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

8 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #61

Are Karlsen

9 innlegg  3433 kommentarer

Normen

Publisert 17 dager siden
Siv Engebråten Bonde. Gå til den siterte teksten.

Jeg forstår deg slik at du her prøver forklare at alt løses ved Åndens nærvær......tja, vil jeg si da. Jeg har selv hatt åndelige opplevelser som jeg for meg selv kan betegne som bautaer i livet, men også en periode hvor relasjonen kjentes helt tom og kraftløs.

Jeg tror vi som kristne bommer kraftig om vi lener oss på at Ånden skal løse dette alene. Jeg tror rett og slett Gud regner med oss som medmennesker.

La oss være enig om én ting: Vi kan ikke gjøre vår egen trosreise til en norm.

Vi kan ikke annet enn høre på hverandres vitnesbyrd, - noen kjenner vi oss igjen i, andre ikke. Det er det normale.

Åndens betydning for den kristne har opp gjennom kirkehistorien blitt stadig undertrykt. Ofte av geistligheten og kristne ledere. Ikke nødvendigvis bevisst, men i praksis. Av en eller annen grunn har kristne ledere en tendens til å plassere seg mellom den troende og Gud.

Noen miljøer setter det i system. I andre miljøer blir det et resultat av at Åndens betydning underkommuniseres. 

Derfor er det viktig at vi som kristne lar oss inspirere av Skriften som norm. For i Skriften har Ånden den rette betydning og plass i både den troendes liv og i menighetens.

Sitat Bonde: Jeg tror rett og slett Gud regner med oss som medmennesker. Enig!

Sitat Paulus: Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

Kristi lov: Elsk hverandre slik jeg har elsket dere.

I våre dager vil jeg si den er heldig som får lov å være med i et kristent fellesskap der man er oppmerksom på og bærer hverandres byrder.

3 liker  
Svar
Kommentar #62

Petter Kvinlaug

187 innlegg  4885 kommentarer

Veldig bra formulert Holt

Publisert 17 dager siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.

Jeg kjente at jeg ble litt trist av å lese det Gjøsund skrev om i denne tråden.

Når jeg skal tenke tilbake på livet og forsøke å finne noen milepæler for hva som har gitt meg stabilitet og trygghet,er det de sterke åndelige opplevelsene som står der som bautaer.Og de er det mange av.
Hadde jeg ikke hatt disse bekreftelsene ville selvfølgelig tvilen kunnet plage meg i mye større grad,og mulighetene til å kaste vrak på troen ville ligget på lur.

Jeg har et inntrykk av at dette med DHÅ er et fremmed område i dagens kristenhet.Oppmerksomheten ligger mer på ting som ligger UTENFOR oss selv...slik som omsorgen for hva vi skal leve av,spise,kle oss med,utdannelse,hus,bil,penger osv osv..

I tillegg er vi redde for helsa til den jorda vi bor på og dens fremtid.
Dette er også et utslag av mangel på tro på Gud vil jeg påstå.

Vi må bli født på ny slik at Guds ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Dette er en bevisst virkelighet som fjerner all den tvilen Gjøsund skriver om.

Jeg har selv opplevd mye av dette. Det er ikke alt som er så lett å forklare og skrive om. Jeg har derfor lyst til å fortelle om en historie min far opplevde.

Han jobbet på Knaben gruver før krigen. De hadde ei steinrøys de måtte få ned og spurte om noen ville ta ansvar fra jobben. Min far så litt på det. Han la merke til at det var en stor stein i midten. Han tenkte:"Hvis jeg borer den - og fyller den med dynamitt, vil hele greia rase.". Så gikk han til sjefen og sa:" Jeg tar jobben".

Han måtte henge seg i tau, for å nå denne steinen, og begynte å bore. Da han var halvveis i boringen, løsnet denne steinen, og hele steinrøysa raste over ham. Det var mange tonn med stein.

Han sa:"Alt ble bare svart. Jeg så et lite lys der, så jeg begynte å klatre ut. Jeg kom ut i dagslys og så at tauene jeg hang i var fillerevet. Jeg kikket på meg selv, ikke en skramme!" Det var folk som kunne bevitne dette. De sa:"I dag har vi sett et Guds under"

Da han kom hjem til mor (min farmor) sa hun "Åååå så godt å se det. Jeg har bedt for deg dag og natt, fordi jeg har hørt at du er så uforsiktig." Da stakk det i hjertet hans.

Jeg tror at bønn betyr veldig mye. Vi kan snu ting med bønn. Jesus sa jo:"Dere får ikke, fordi dere ikke ber"

Jeg tror at vi kristne undervurderer bønnen i dag.

 

4 liker  
Svar
Kommentar #63

Gjermund Frøland

9 innlegg  3891 kommentarer

Uendelig regress

Publisert 17 dager siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.

Når jeg snakker on Gud, tenker jeg at han lever I en annen dimesjon og har ikke begensninger som oss. Han er skaperen. På samme måte som om at det du har laget, aldri vil kunne forstå deg.

Når det gjelder uttrykket, "turtles all the way down", tenker jeg på Arkimedes og skilpadden. Det eksemplet synes jeg alltid har vært veldig oppkonstruert. Når du setter en tidsbegrensning, vil ha aldri kunne ta igjen skilpadden. Så enkelt er det. Vi, monoteister, som du kaller det, setter ikke noe sluttstrek ved Gud, bare et komma.

Begrepet "turtles all the way down" er en enkel fremstilling av problemet "uendelig regress". Uendelig regress kan referere til både rom (som i "turtles all the way down", men også til tid ("den første beveger") eller andre, og for oss ukjente, dimensjoner.

Turtles all the way down

The origins of the turtle story are uncertain. It has been recorded since the mid 19th century, and may possibly date to the 18th. One recent version appears in Stephen Hawking's 1988 book A Brief History of Time, which starts:

A well-known scientist (some say it was Bertrand Russell) once gave a public lecture on astronomy. He described how the earth orbits around the sun and how the sun, in turn, orbits around the center of a vast collection of stars called our galaxy. At the end of the lecture, a little old lady at the back of the room got up and said: "What you have told us is rubbish. The world is really a flat plate supported on the back of a giant tortoise." The scientist gave a superior smile before replying, "What is the tortoise standing on?" "You're very clever, young man, very clever," said the old lady. "But it's turtles all the way down!"[1]


Hawking's suggested connection to Russell may be due to Russell's 1927 lecture Why I Am Not a Christian.In it, while discounting the First Cause argument intended to be a proof of God's existence, Russell comments:

If everything must have a cause, then God must have a cause. If there can be anything without a cause, it may just as well be the world as God, so that there cannot be any validity in that argument. It is exactly of the same nature as the Hindu's view, that the world rested upon an elephant and the elephant rested upon a tortoise; and when they said, 'How about the tortoise?' the Indian said, 'Suppose we change the subject.'

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 


Hvis det er slik som du hevder, at det jeg skaper ikke kan forstå meg, vil jeg anta at den samme logikk må anvendes på vår evne til å forstå det som (eventuelt) har skapt oss. Det enkleste, og ærligste, er å innrømme at vi ikke vet hva som er utenfor vår felles erfarbare virkelighet.

Svar
Kommentar #64

Gjermund Frøland

9 innlegg  3891 kommentarer

Under

Publisert 17 dager siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
Det var folk som kunne bevitne dette. De sa:"I dag har vi sett et Guds under"

Hver dag skjer det tusenvis av under. Mennesker har maksimal uflaks og blir utsatt for ulykker og akutte, livstruende og kronisk smertefulle sykdommer. 

Andre mennesker har maksimal flaks i lignende situasjoner og blir på mirakuløst vis berget fra skade og død.

I naturkatastrofer og spektakulære ulykker kan hundrevis av mennesker omkomme mens en og annen heldiggris slipper unna. Disse vil gjerne takke Gud for at han sparte deres liv. Noen ser det etisk problematiske i å hevde at Gud har en finger med i spillet i slike situasjoner. Andre ser det ikke.

1 liker  
Svar

Siste innlegg

EVANGELIENE SOM PUSLESPILL
av
Tormod Tobiassen
rundt 2 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Flere elskerinner
av
Georg Bye-Pedersen
rundt 3 timer siden / 61 visninger
0 kommentarer
Likestilte kjønnsceller?
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 150 visninger
1 kommentarer
Baklengsintegrering
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 1267 visninger
18 kommentarer
Skjerpede verdikamper
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 163 visninger
0 kommentarer
Herskarmoralen
av
Kjartan Hatløy
rundt 12 timer siden / 517 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Arvid Samuelsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 3 timer siden / 535 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 3 timer siden / 293 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 3 timer siden / 1267 visninger
Tore Olsen kommenterte på
DET KOMMER TIL Å BLI VERRE
rundt 4 timer siden / 535 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 4 timer siden / 1267 visninger
Olav Nisi kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Magnus Husøy kommenterte på
Er jødedommen monistisk og kristendommen dualistisk?
rundt 5 timer siden / 293 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 5 timer siden / 1267 visninger
Les flere