Den tapte barnetroen

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.