Redaktør religion og debatt Alf Gjøsund

Den tapte barnetroen

Vi hører ofte om problemene autoritær forkynnelse kan skape, men glemmer at den varme, inkluderende ­forkynnelsen er medskyldig.

Publisert for 5 måneder siden / 3717 visninger.

Hun gråt sårt, Sara Jessica­ ­Desantiago fra Libya, da hun i programmet Mellom himmel og jord på NRK P1, fortalte om troen hun hadde mistet.

Hun hadde vokst opp med et bilde av profeten Muhammed som «god, varm og inkluderende». Så fant hun ut at han bare var et vanlig menneske. At han bare hadde vært et symbol for det gode.

– Han sa mye grusomt også. Jeg ble så skuffet over ham. Det var tøffere for meg å miste ­Allah og Muhammed enn å miste familien min, sa hun.

Ikke for dem

Julaften var barne­tro tema i Vårt Land. Saken inneholdt 12 sitater fra kjendiser som har erklært at de fortsatt har barnetroen intakt.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte. For Desantiago handlet det om bildet av profeten Muhammed. For mange i den kristne norske kulturen handler det om bildet av Jesus. Det stemte ikke likevel at han hadde omsorg for dem, at han hørte dem, at «som dagen er, så skal din styrke være». Ikke for dem.

Da de trengte ham, var han der ikke. Hadde han noen gang vært der?

Raseri

Noen ganger har de fortalt om sangene. Blott en dag. Eg veit ei hamn. Lær meg å kjenne dine veie. O Jesus du som fyller alt i alle. Om hvor uendelig vakkert, og samtidig uendelig vondt det er å høre dem.

Nå handler sangene om brutte løfter. Om sviket fra ham som ikke kunne svikte.

Noe av det som beveget ved fortellingen til Sara Jessica Desantiago var at hun var så bevisst på sin egen sorg.

Ikke alle er det. Noen ganger er raseri den beste beskrivelsen. Tekstene i avhoppergrupper på Facebook, og i debatten om religion og teologi, kan ose av forakt for dem som fortsatt tror.

Fra sidelinjen kan vi undre oss over de sterke følelsene. I hvert fall hvis vi ikke selv kjenner erfaringen av å bli grunnleggende sveket, av Gud, av de menneskene som sto i hans sted, eller av oss selv. Det gir andre forutsetninger for å forstå dette sorte hullet av skuffelse og sorg.

Den varme forkynnelsen

Vi hører mange ganger om problemene autoritær forkynnelse kan skape. Om hvor mange som blir støtt bort av harde bud og strenge regler.

Vi glemmer ofte problemene den varme, inkluderende forkynnelsen skaper. Den om en Gud som er en trygg havn. Som står fast når alle andre svikter. Som det er så godt å tro på.

Og forkynnelsen om fellesskapet som er så varmt: Hør hvor det stormer der ute. Her er det fredfullt og trygt.

Hva skulle man ellers si? At det er alt annet enn fredfullt og trygt på innsiden? At du mange ganger må stole på deg selv – i praksis?

Det finnes kanskje en barnetro som holder. Den som vakler, er den subjektive, ensidige troen som egentlig ikke tar inn over seg det skrøpelige, alle årsakene til tvil som står i kø.

Jeg sier egentlig, for man snakker selvsagt om alt det vonde, før man avslutter med at midt i det vonde er det så godt at ... Problemet er bare at midt i det vonde er det av og til ingen ting som er godt. I møte med den erfaringen blir Gud en teori.

Skaperen

Jeg elsket bede­husets og pinselokalets hverdagsnære Gud, men i mitt liv var han ikke. I likhet med apologetikkens retoriske, logiske Gud – troen der alt går opp. For meg går det ikke opp.

For meg ble voksentroen et møte med Skaperen, i det skapte. Riktig nok et skaperverk fullt av vondskap og lidelse, men også et skaperverk som strekker seg mot lyset, mot håpet og kjærligheten. For meg ble dette – ikke gudsbeviset – men gudshåpet.

Derfor ble julen min høytid. Ikke vet jeg om det er sant at Gud ble kjøtt, en del av denne ulykksalige menneskeslekten som forgjeves prøver å skape mening. Men hvis han finnes, da sitter han ikke på en trone i ensom majestet og dikterer uoppnåelige bud. Da forlater han denne tronen og kommer ned. Da identifiserer han seg med den kjempende, tapende verden, og gir seg selv i kampen. En annen Gud vil jeg ikke ha.

Det ble min voksentro. Den er der i kirken, som en to tusen år gammel linje, under alle ordene.

Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel.

Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

8 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #51

Are Karlsen

9 innlegg  3572 kommentarer

Publisert 5 måneder siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
En veldig bra kommentar Karlsen.

Mange takk. 

Inspirert av din argumentasjon. Fortsett med det.

1 liker  
Svar
Kommentar #52

Are Karlsen

9 innlegg  3572 kommentarer

Publisert 5 måneder siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Jeg skal gruble litt på det.  Å fange det man tenker om slike ting i et klart og begripelig språk, er vanskelig.  

En eller annen gang når du er klar. I denne tråden eller en annen.

1 liker  
Svar
Kommentar #53

Tore Olsen

8 innlegg  2219 kommentarer

God oppsummering

Publisert 5 måneder siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.

Troen har slik jeg ser det, flere dimensjoner. Den emosjonelle dimensjonen hører med, men kan være flyktig. Jeg tenker at trådstarter holder seg ensidig til dette.

Den filosofiske dimensjonen får med seg intellektet. Intellektet kan dermed fungere som en god støtte for troen.

Den tredje og for meg viktigste dimensjonen er Ånden. Ånden som vitner med min ånd at jeg er Guds barn. Mitt subjektive Gudsbevis.

En meget god kommentar. Troen har nødvendigvis flere dimensjoner, vi er tross alt intelligente på flere plan og troen virker på dem alle. Kommentaren er en god oppsummering av disse plan - eller områder, hvor det subjektive Gudsbeviset gjennom Ånden feier all tvil til side.

Når dette er etablert er det vel naturlig at mennesket vokser i troen ikke bare åndelig, men også intellektuelt og emosjonelt, med et fysisk uttrykk i form av tjeneste. Det emosjonelle uttrykket, kjærlighet, viser seg gjennom den fysiske tjeneste - det å elske.

For meg viser skriften oss disse sidene ved oss som ligner det guddommelige, hvor Jesus Kristus er det veiledende eksempel. Troen skal jo føre oss frem til fullkommenhet - en eller annen gang i tiden eller evigheten. Da er det ikke hvite flekker igjen på det sjelslige kartet. Hvordan erobres disse flekkene om ikke det hele mennesket mottar Åndens gaver?

Intellektuelt er det særdeles tilfredsstillende at apologeter innen vitenskapen viser at skriften er sann. Skriften er jo under et voldsomt trykk fra ny-ateismen, selv om de aldri noensinne har funnet et bevis eller "evidens" på Guds fravær. Dr Hugh Ross er for meg en intellektuell gigant, som tross han har pådratt seg visse kristne retningers vrede, tydelig binder bibelen sammen med de siste oppdagelser innen vitenskapen, og dermed tilbakeviser flere angrep fra den aggressive ateismen som nærmest har blitt religiøs i sin motstand mot en Guds finger i skapelsen. 

3 liker  
Svar
Kommentar #54

Rune Holt

8 innlegg  10218 kommentarer

Og her er vi ved kjernen.

Publisert 5 måneder siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.
Den tredje og for meg viktigste dimensjonen er Ånden. Ånden som vitner med min ånd at jeg er Guds barn. Mitt subjektive Gudsbevis.

Jeg kjente at jeg ble litt trist av å lese det Gjøsund skrev om i denne tråden.

Når jeg skal tenke tilbake på livet og forsøke å finne noen milepæler for hva som har gitt meg stabilitet og trygghet,er det de sterke åndelige opplevelsene som står der som bautaer.Og de er det mange av.
Hadde jeg ikke hatt disse bekreftelsene ville selvfølgelig tvilen kunnet plage meg i mye større grad,og mulighetene til å kaste vrak på troen ville ligget på lur.

Jeg har et inntrykk av at dette med DHÅ er et fremmed område i dagens kristenhet.Oppmerksomheten ligger mer på ting som ligger UTENFOR oss selv...slik som omsorgen for hva vi skal leve av,spise,kle oss med,utdannelse,hus,bil,penger osv osv..

I tillegg er vi redde for helsa til den jorda vi bor på og dens fremtid.
Dette er også et utslag av mangel på tro på Gud vil jeg påstå.

Vi må bli født på ny slik at Guds ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Dette er en bevisst virkelighet som fjerner all den tvilen Gjøsund skriver om.






3 liker  
Svar
Kommentar #55

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2021 kommentarer

Tiltredes

Publisert 5 måneder siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.

Jeg har møtt mange av dem som har mistet barnetroen. ­Tapet er noe av det mest smertefulle de har vært gjennom.

Felles for dem er at det vakreste de visste, fundamentet i livet, en dag var borte.

for en interessant, ærlig og meget velskrevet kronikk.

Enig med Johannessen! Dette temaet er dessuten viktig. Jeg håper mange, kristne ledere vil lese.

1 liker  
Svar
Kommentar #56

Tore Olsen

8 innlegg  2219 kommentarer

Grunnfjellet

Publisert 5 måneder siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Vi må bli født på ny slik at Guds ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Dette er jo grunnfjellet Han bygger sin Kirke på, klippen - DHÅ. Alt annet er sand som skylles vekk når det stormer.

1 liker  
Svar
Kommentar #57

Siv Engebråten Bonde

0 innlegg  3 kommentarer

Er vi virkelig ved kjernen???

Publisert 5 måneder siden

Hei Rune Holt!

Jeg kjenner meg igjen i det å bli trist av å lese det Alf Gjøsund skriver, men ikke bare trist – veldig grepet. For jeg opplever at han berører menneskets ensomhet i relasjonen til Gud, når det er helt tyst. Når det er beksvart og man ikke klarer kjenne Guds nærvær.

Jeg forstår deg slik at du her prøver forklare at alt løses ved Åndens nærvær......tja, vil jeg si da. Jeg har selv hatt åndelige opplevelser som jeg for meg selv kan betegne som bautaer i livet, men også en periode hvor relasjonen kjentes helt tom og kraftløs.

Jeg tror vi som kristne bommer kraftig om vi lener oss på at Ånden skal løse dette alene. Jeg tror rett og slett Gud regner med oss som medmennesker.

Alf Gjøsund refererer fra radioprogrammet Mellom himmel og jord, om intervjuet med Sara https://radio.nrk.no/serie/mellom-himmel-og-jord/DMPF04004916/11-12-2016#t=1h17m33s . I det samme programmet er det et intervju med biskop Erling Pettersen og en erfaring han deler fra menighetsarbeid i Brasil, i slummen. Relasjonen mellom Anna og Irene, og fellesskap som reparerer det som er knust inni mennesker. Jeg lurer på om det er en dyp hemmelighet her, som også Jesus kanskje gjør veldig klart for oss i sine to bud som sammenfatter alt: 1) Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte..... og  2) din neste som deg selv. Det andre budet sier han er like stort som det første....

Er det like stort, så er kanskje erfaringen av kjærlighet i praksis fra andre mennesker også en viktig del av relasjonen til Gud.... Jesus sier jo også i Matteus 25 at vi møter han i medmennesker som lider.

Sett i dette lyset blir Alf Gjøsunds innlegg for meg aller mest til kraftig ettertanke når han til slutt skriver: «Jeg setter stor pris på debatt, den har lært meg mye. Men noen ganger lurer jeg på hvordan debatten om Gud, om verdier, tro og teologi, ville blitt om vi så hvor medskyldige vi er, alle vi som har snakket ham i hjel. Vi er hverandres årsak til at gudsbildet ryker. Og noen ganger til at et bedre bygges opp. Gjerne begge deler samtidig.

Takk til Alf Gjøsund.

Svar
Kommentar #58

Gjermund Frøland

9 innlegg  4255 kommentarer

Hvor låner hva fra hva?

Publisert 5 måneder siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
De må "låne" energi hele tiden. Da går ikke regskapet opp i det lange løp. Hvor skal du låne det fra?

Fra samme sted som den "kjente" skaperguden låner det fra.

Eller for å si det litt mer "akademisk": Monoguder har ingen nødvendig funksjon i en ontologisk forklaringsmodell.

Det vil alltid være "turtles all the way down" inntil noen velger å sette sluttstrek. Monoteistene setter sluttstrek ved det de kaller "Gud".

Svar
Kommentar #59

Petter Kvinlaug

185 innlegg  5195 kommentarer

Vi tenker helt forskjellig, eller snakker forbi hverandre

Publisert 5 måneder siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.

Fra samme sted som den "kjente" skaperguden låner det fra.

Eller for å si det litt mer "akademisk": Monoguder har ingen nødvendig funksjon i en ontologisk forklaringsmodell.

Det vil alltid være "turtles all the way down" inntil noen velger å sette sluttstrek. Monoteistene setter sluttstrek ved det de kaller "Gud".

Når jeg snakker on Gud, tenker jeg at han lever I en annen dimesjon og har ikke begensninger som oss. Han er skaperen. På samme måte som om at det du har laget, aldri vil kunne forstå deg.

Når det gjelder uttrykket, "turtles all the way down", tenker jeg på Arkimedes og skilpadden. Det eksemplet synes jeg alltid har vært veldig oppkonstruert. Når du setter en tidsbegrensning, vil ha aldri kunne ta igjen skilpadden. Så enkelt er det. Vi, monoteister, som du kaller det, setter ikke noe sluttstrek ved Gud, bare et komma.


1 liker  
Svar
Kommentar #60

Magnus Leirgulen

61 innlegg  3584 kommentarer

Publisert 5 måneder siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.

Jeg kjente at jeg ble litt trist av å lese det Gjøsund skrev om i denne tråden.

Når jeg skal tenke tilbake på livet og forsøke å finne noen milepæler for hva som har gitt meg stabilitet og trygghet,er det de sterke åndelige opplevelsene som står der som bautaer.Og de er det mange av.
Hadde jeg ikke hatt disse bekreftelsene ville selvfølgelig tvilen kunnet plage meg i mye større grad,og mulighetene til å kaste vrak på troen ville ligget på lur.

Jeg har et inntrykk av at dette med DHÅ er et fremmed område i dagens kristenhet.

Det er oppmuntrende å høre om din trygghet og stabilitet i troen, og med de mange sterke åndelige opplevelser du har hatt. Jeg kjenner flere som har det slik. Det er flotte velmenende kristne mennesker som gjør sin innsats på mange fronter.                                                                                                                                               Men jeg kjenner også mange flotte kristne mennesker som tidvis sliter med livet og kjemper med Gud, der tvilen ofte er gjest.                                                                          Derfor er blir jeg også trist når du antyder at disse er fremmede for Guds Ånd.      

 Jeg opplever det ikke slik.  Det er å komme gjennom tvil og troskamp som gjør troen slitesterk.                                                                                                                       Som Paulus sier: "Det er når jeg er skrøpelig jeg er sterk"    Er jeg villig til å kjempe for min tro når det røyner på, uten store åndelige opplevelser ? 

 Personlig ser jeg ikke Den Hellige Ånd først og fremst gjennom  det du kaller "sterke åndelige opplevelser"  Det kan mange ganger være så mangt.                  Det viktigste tross alt, er å lytte til Åndens veiledning gjennom Ordet, om å være  Jesu etterfølgere.  Han som bøyde seg ned til de svake, og hjalp dem opp. Han som fornedret seg selv, ene og alene for å kunne redde dem som selv var skrøpelige nok til å ta i mot ham.  Til og med en kriminell røver som bare bad om en tanke.                                            

Jesus sa, at når Ånden (talsmannen) kom, så skulle han "ta av mitt og forkynne dere"  Alt det jeg har sagt dere.  Og det er atskillig mer enn store åndelige opplevelser.                                                                                                                                     Jeg blir faktisk veldig trist og lei meg når jeg hører så mange gir opp denne troskampen, kanskje ofte fordi vi som er kristne blir for selvtrygge, brautende og skråsikre i våre vitnesbyrd.                                                                                                          Kanskje vi skulle lære av Kristus om å ha tro som et lite sennepskorn. - det er også en sterk tro som kan gjøre underverk, selv mot det fjellet som av og til reiser seg i vårt indre.                                                                                                                                 

Så får heller de store Åndelige opplevelser komme når Gud ser at det er nødvendig for vår egen del. Men jeg tror ikke at han mente vi skulle dukke andre under med vår imponerende "sterke tro"

Jeg vil takke Gjøsund for et fint og tankevekkende innlegg. Jeg tar det med meg inn i det nye året og grunder på det.                                                                                          Samtidig vil jeg ønske ham og alle aktører og skribenter, troende og ikketroende et velsignet og godt Nytt År 

 

Beste hilsen                                                                                                Magnus Leirgulen

 

 

 

 

 

 

1 liker  
Svar
Kommentar #61

Are Karlsen

9 innlegg  3572 kommentarer

Normen

Publisert 5 måneder siden
Siv Engebråten Bonde. Gå til den siterte teksten.

Jeg forstår deg slik at du her prøver forklare at alt løses ved Åndens nærvær......tja, vil jeg si da. Jeg har selv hatt åndelige opplevelser som jeg for meg selv kan betegne som bautaer i livet, men også en periode hvor relasjonen kjentes helt tom og kraftløs.

Jeg tror vi som kristne bommer kraftig om vi lener oss på at Ånden skal løse dette alene. Jeg tror rett og slett Gud regner med oss som medmennesker.

La oss være enig om én ting: Vi kan ikke gjøre vår egen trosreise til en norm.

Vi kan ikke annet enn høre på hverandres vitnesbyrd, - noen kjenner vi oss igjen i, andre ikke. Det er det normale.

Åndens betydning for den kristne har opp gjennom kirkehistorien blitt stadig undertrykt. Ofte av geistligheten og kristne ledere. Ikke nødvendigvis bevisst, men i praksis. Av en eller annen grunn har kristne ledere en tendens til å plassere seg mellom den troende og Gud.

Noen miljøer setter det i system. I andre miljøer blir det et resultat av at Åndens betydning underkommuniseres. 

Derfor er det viktig at vi som kristne lar oss inspirere av Skriften som norm. For i Skriften har Ånden den rette betydning og plass i både den troendes liv og i menighetens.

Sitat Bonde: Jeg tror rett og slett Gud regner med oss som medmennesker. Enig!

Sitat Paulus: Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

Kristi lov: Elsk hverandre slik jeg har elsket dere.

I våre dager vil jeg si den er heldig som får lov å være med i et kristent fellesskap der man er oppmerksom på og bærer hverandres byrder.

3 liker  
Svar
Kommentar #62

Petter Kvinlaug

185 innlegg  5195 kommentarer

Veldig bra formulert Holt

Publisert 5 måneder siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.

Jeg kjente at jeg ble litt trist av å lese det Gjøsund skrev om i denne tråden.

Når jeg skal tenke tilbake på livet og forsøke å finne noen milepæler for hva som har gitt meg stabilitet og trygghet,er det de sterke åndelige opplevelsene som står der som bautaer.Og de er det mange av.
Hadde jeg ikke hatt disse bekreftelsene ville selvfølgelig tvilen kunnet plage meg i mye større grad,og mulighetene til å kaste vrak på troen ville ligget på lur.

Jeg har et inntrykk av at dette med DHÅ er et fremmed område i dagens kristenhet.Oppmerksomheten ligger mer på ting som ligger UTENFOR oss selv...slik som omsorgen for hva vi skal leve av,spise,kle oss med,utdannelse,hus,bil,penger osv osv..

I tillegg er vi redde for helsa til den jorda vi bor på og dens fremtid.
Dette er også et utslag av mangel på tro på Gud vil jeg påstå.

Vi må bli født på ny slik at Guds ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Dette er en bevisst virkelighet som fjerner all den tvilen Gjøsund skriver om.

Jeg har selv opplevd mye av dette. Det er ikke alt som er så lett å forklare og skrive om. Jeg har derfor lyst til å fortelle om en historie min far opplevde.

Han jobbet på Knaben gruver før krigen. De hadde ei steinrøys de måtte få ned og spurte om noen ville ta ansvar fra jobben. Min far så litt på det. Han la merke til at det var en stor stein i midten. Han tenkte:"Hvis jeg borer den - og fyller den med dynamitt, vil hele greia rase.". Så gikk han til sjefen og sa:" Jeg tar jobben".

Han måtte henge seg i tau, for å nå denne steinen, og begynte å bore. Da han var halvveis i boringen, løsnet denne steinen, og hele steinrøysa raste over ham. Det var mange tonn med stein.

Han sa:"Alt ble bare svart. Jeg så et lite lys der, så jeg begynte å klatre ut. Jeg kom ut i dagslys og så at tauene jeg hang i var fillerevet. Jeg kikket på meg selv, ikke en skramme!" Det var folk som kunne bevitne dette. De sa:"I dag har vi sett et Guds under"

Da han kom hjem til mor (min farmor) sa hun "Åååå så godt å se det. Jeg har bedt for deg dag og natt, fordi jeg har hørt at du er så uforsiktig." Da stakk det i hjertet hans.

Jeg tror at bønn betyr veldig mye. Vi kan snu ting med bønn. Jesus sa jo:"Dere får ikke, fordi dere ikke ber"

Jeg tror at vi kristne undervurderer bønnen i dag.

 

4 liker  
Svar
Kommentar #63

Gjermund Frøland

9 innlegg  4255 kommentarer

Uendelig regress

Publisert 5 måneder siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.

Når jeg snakker on Gud, tenker jeg at han lever I en annen dimesjon og har ikke begensninger som oss. Han er skaperen. På samme måte som om at det du har laget, aldri vil kunne forstå deg.

Når det gjelder uttrykket, "turtles all the way down", tenker jeg på Arkimedes og skilpadden. Det eksemplet synes jeg alltid har vært veldig oppkonstruert. Når du setter en tidsbegrensning, vil ha aldri kunne ta igjen skilpadden. Så enkelt er det. Vi, monoteister, som du kaller det, setter ikke noe sluttstrek ved Gud, bare et komma.

Begrepet "turtles all the way down" er en enkel fremstilling av problemet "uendelig regress". Uendelig regress kan referere til både rom (som i "turtles all the way down", men også til tid ("den første beveger") eller andre, og for oss ukjente, dimensjoner.

Turtles all the way down

The origins of the turtle story are uncertain. It has been recorded since the mid 19th century, and may possibly date to the 18th. One recent version appears in Stephen Hawking's 1988 book A Brief History of Time, which starts:

A well-known scientist (some say it was Bertrand Russell) once gave a public lecture on astronomy. He described how the earth orbits around the sun and how the sun, in turn, orbits around the center of a vast collection of stars called our galaxy. At the end of the lecture, a little old lady at the back of the room got up and said: "What you have told us is rubbish. The world is really a flat plate supported on the back of a giant tortoise." The scientist gave a superior smile before replying, "What is the tortoise standing on?" "You're very clever, young man, very clever," said the old lady. "But it's turtles all the way down!"[1]


Hawking's suggested connection to Russell may be due to Russell's 1927 lecture Why I Am Not a Christian.In it, while discounting the First Cause argument intended to be a proof of God's existence, Russell comments:

If everything must have a cause, then God must have a cause. If there can be anything without a cause, it may just as well be the world as God, so that there cannot be any validity in that argument. It is exactly of the same nature as the Hindu's view, that the world rested upon an elephant and the elephant rested upon a tortoise; and when they said, 'How about the tortoise?' the Indian said, 'Suppose we change the subject.'

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 


Hvis det er slik som du hevder, at det jeg skaper ikke kan forstå meg, vil jeg anta at den samme logikk må anvendes på vår evne til å forstå det som (eventuelt) har skapt oss. Det enkleste, og ærligste, er å innrømme at vi ikke vet hva som er utenfor vår felles erfarbare virkelighet.

Svar
Kommentar #64

Gjermund Frøland

9 innlegg  4255 kommentarer

Under

Publisert 5 måneder siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
Det var folk som kunne bevitne dette. De sa:"I dag har vi sett et Guds under"

Hver dag skjer det tusenvis av under. Mennesker har maksimal uflaks og blir utsatt for ulykker og akutte, livstruende og kronisk smertefulle sykdommer. 

Andre mennesker har maksimal flaks i lignende situasjoner og blir på mirakuløst vis berget fra skade og død.

I naturkatastrofer og spektakulære ulykker kan hundrevis av mennesker omkomme mens en og annen heldiggris slipper unna. Disse vil gjerne takke Gud for at han sparte deres liv. Noen ser det etisk problematiske i å hevde at Gud har en finger med i spillet i slike situasjoner. Andre ser det ikke.

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Sanger fra andre etasje
av
Eskil Skjeldal
rundt 10 timer siden / 152 visninger
1 kommentarer
Forhud, forskning og følelser
av
Jens Espeland
rundt 10 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
NMS-fest i samsvar med Guds Ord?
av
Greta Aune Jotun
rundt 11 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Hvor er ...?
av
Svein Ole Hansen
rundt 16 timer siden / 117 visninger
2 kommentarer
Ikke spill poker med djevelen
av
Fred Andersen
rundt 18 timer siden / 140 visninger
0 kommentarer
En god Gud i en rå verden
av
Per Bjørnar Grande
rundt 19 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Eksamen i Ramadan
av
Maryam Trine Skogen
rundt 19 timer siden / 352 visninger
4 kommentarer
Kommune Norge
av
Tove S. J Magnussen
rundt 20 timer siden / 47 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sanger fra andre etasje
av
Eskil Skjeldal
rundt 10 timer siden / 152 visninger
1 kommentarer
Forhud, forskning og følelser
av
Jens Espeland
rundt 10 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
NMS-fest i samsvar med Guds Ord?
av
Greta Aune Jotun
rundt 11 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Hvor er ...?
av
Svein Ole Hansen
rundt 16 timer siden / 117 visninger
2 kommentarer
Ikke spill poker med djevelen
av
Fred Andersen
rundt 18 timer siden / 140 visninger
0 kommentarer
En god Gud i en rå verden
av
Per Bjørnar Grande
rundt 19 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Eksamen i Ramadan
av
Maryam Trine Skogen
rundt 19 timer siden / 352 visninger
4 kommentarer
Kommune Norge
av
Tove S. J Magnussen
rundt 20 timer siden / 47 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
43 minutter siden / 577 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Robin Tande kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 6 timer siden / 577 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 376 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 376 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 7 timer siden / 126 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Eksamen i Ramadan
rundt 7 timer siden / 352 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 376 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 8 timer siden / 376 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 8 timer siden / 126 visninger
Oeen Elpeleg kommenterte på
Retten til å kutte
rundt 8 timer siden / 3737 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nok er nok?
rundt 8 timer siden / 5351 visninger
Les flere