Verdidebatt

Pinlig entré eller håpefull ankomst?

Fra å være det udiskutable og selvsagte sentrum i norsk julefeiring, er det strid om Jesus med høylydte protester og forargelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Barnehager har avlyst den tradisjonelle Luciafeiringen fordi det er oppdaget at denne markeringen egentlig bygger på en kristen legende. Lokalpolitikere i Molde forlater juleavslutningen i protest mot kommunestyrets synging av Deilig er jorden. Begrunnelsen er interessant: De er ikke imot julestemning og julesanger, men når det absolutt skal handle om Gud, Jesus og Helligånden, er det slutt på toleransen.  Det får da være måte på!

Bak det grønne og glitrende foregår det en durabelig kamp om julens innhold og hva kristendom egentlig handler om. Sånn sett er det både sant og sunt med en realitetsorientering i forhold til hva kristen jul er og ikke er. Det er tid for oppvåkning og bevisstgjøring. Jul er ikke et sukkersøtt evangelium som ekstrasnadder for velfødde og selvtilfredse. Det er ikke valium for de som har alt bortsett fra kontroll over ulykker, tragiske hendelser og egen død. Det er ikke den magiske lykkepillen som trumfer alle slags sorger.

Pinlig?

La oss være ærlige, lyder det i en julepreken som den danske filminstruktøren Parminder Singh nylig holdt på oppfordring fra den danske kulturavisen Kristeligt Dagblad. “La oss være ærlige. Gud er pinlig! De tre pinligste ordene i det danske språket er from, frelst og hellig.”

I Molde var det Gud, Jesus og Helligånden som opplevdes pinlige. Og filminstruktøren i førtiårene er vokst opp i en indisk familie med en religion som i følge ham selv var som et slags åndelig koldtbord av alt godt fra flere verdensreligioner. Men nå snakker han om den kristne jul, og begrunner ordenes pinlighet: “Hvem ønsker i dag å være hellig? Å være frelst er å føle seg bedre enn andre. Å være from er å si nei til livet”.

Jeg sitter og skriver på den mørkeste dagen før sola snur, og tenker på 2016 og menneskene og behovene blant folk tett innunder jul. Hva er pinlig? Hva gjør oss forlegne? Jo, når vi krenkes av andres uvett eller andres vet best. Singh er derfor på et spor som vi må følge ham videre på i hans julepreken: “Å tro at Jesus, denne baby, der skal ammes og ikke engang kan holde sitt hode oppreist, kommer til oss julenatt for å frelse oss fra den evige død, er en tanke så vanvittig at den burde være ulovlig. Og samtidig er det hva jeg tror på”.

Hva er dette å komme med? 

Det var jo ikke en sånn frelser folk ventet og håpet på for to tusen år siden. Hadde han enda vært en jordisk messias som kunne feid de romerske okkupantene av banen eller en åndelig supermann som kunne lovet gull og grønne skoger? Ja, da hadde det stilt seg annerledes. Men hva er dette å komme med? Et lite barn, svøpt i en krybbe og på vei mot lidelse og død.

Ja, det er faktisk han jeg også tror på og som den kristne kirke trofast har forkynt i 2000 år. Han er den eneste som har kommet og vist at kjærligheten seirer når den lider for andres skyld. Den eneste som vokste ut av en krybbe for å møte sårede kvinner og menn med både tornekrone og kongekrone. Blant alle verdens religioner: den eneste Gud med sårmerker. Nå er ikke Gud hjemløs på jorden. Han er ikke anonym. Han sitter ikke milliarder av lysår borte og er heller ikke å finne i det stolte og selvsikre menneskets hjerte. Han er kommet som et lite barn på leting etter sårede mennesker, hva enten det skyldes skyld, skam eller livstruende redsel.

Storhet

Vi følger derfor Parminder Singh et siste skritt. Han erkjenner å ha slitt med sykdom i sitt liv og at det undrer ham at Gud valgte å ta bolig i noe så sårbart som en slik kropp. “Han kunne jo ha kommet som en fullvoksen supermann i en perfekt kropp for å rydde oppi vårt rot. Men Guds entre var som et svakt spebarn, avhengig av mennesker for å overleve. Guds entre var, sånn sett, pinlig menneskelig sett. For vi måler hverandre ut ifra hva vi kan. Og Jesus kunne ingen ting. Men han var likevel verd å elske. Slik viste Gud sin storhet ved å gjøre seg pinlig liten.”

Det er denne Gud vi feirer julen 2016. Vi synger ikke “Deilig er jorden” for å gi vår tilslutning til en falsk idyll. Jorden var en gang deilig. Nå er jorden såret og krenket. En gang skal jorden igjen bli deilig. Og midt inn i denne virkeligheten synger vi fortsatt “Deilig er jorden”. Ikke med frekkhet, men med frimodighet: “Menneske, fryd deg! Oss er en evig frelser født!”

Et sårbart menneskebarn som er verd å elske. En voksen Menneskesønn verd å søke. En Guds sønn som svarer på det profeten Jesaja lovet nesten 600 år før Jesu fødsel: “I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden”.  Det er denne Gud vi tror på, synger om og knytter vårt håp til.

Velsignet jul!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt