Verdidebatt

Tilgivelse til jul

-Mørke kan ikke drive ut mørke, bare lys kan det, sa presten og Nobelprisvinneren Martin Luther King, Jr

Av Terje Carlsen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Journalist Steinar Eggen skrev i avisa Innherred for en tid siden litt om å gi og evnen til å ta imot. Begge delene kan være vanskelig for oss mennesker. I PO Enquists bok, Et annet liv, forteller forfatteren om sin oppvekst med sin sterkt religiøse mor. Hver kveld måtte den lille Enquist bekjenne sine synder til aftenbønnen. Det var dog ikke alltid han hadde noe å bekjenne, men ønsket om tilgivelse og forsoning er sterkt hos oss mennesker. Så den unge dikter klemte like godt til med at han hadde stjålet smågodt hos den lokale kjøpmann. Det ble en svær prat om Jesu evne til tilgivelse den kvelden. At kjøpmannen senere avkreftet den unge Enquists hvite løgn, ble selvsagt noe malurt i begeret for forholdet mellom mor og sønn. Men i dikterens unge sinnelag må likevel ha funnet håp om at hennes sønn hadde vilje til forsoning.
Under føydalismen var jord den viktigste produksjonskraft, i det tidligkapitalistiske samfunn var det råmaterialer og maskiner til fremstilling av produkter. I det senkapitalistiske, i dag, er det tegn. Den som ikke til enhver tid behersker de nye kodene blir tapere. Det gjelder politikere, og også oss som er profesjonelle skribenter. Marginene er ofte små i blodtåka. Noenhver kan gå seg vill. Det er ikke lenge siden Trønder-Avisa hengte ut en Grong-politiker som høyreekstrem for å ha liket en link på Facebook om at innvandrere måtte ta skikken ditt de kom. Hitlingen sitter løst i enkelte redaksjoner. Hva er det med vår tid som får enkelte redaktører og politikere til å fremstille vanlige, demokrativennlige mennesker med ideer om likhet og frihet som rasister og fæle mennesker?
For halvannet år siden havnet jeg selv i en svær polemikk i avisene, etter at Hans Rotmo i et portrettintervju hadde sagt ufordelaktige ting om muslimer. En profilert, ung og fremadstormende muslimsk kvinne med friske meninger tok bladet fra munnen. Trønder-Avisa som først hadde kapitalisert på Hans Rotmos famøse utspill, så nu mulighetene for en ytterligere kapitalisering. Jeg som frilanser og kronikør i Trønder-Avisa, og som hadde mest å tape på å gå i rette med T-A-redaktøren, gjorde nettopp det. Flere blandet seg inn i polemikken om Hans Rotmo. Mange så noe å vinne på å ta side. En lokal professor hengte seg også på, for å mele sitt «eget» korn».
Vi som deltok i polemikken ble virvlet inn i en blind storm. Det lå an til etisk rensing i Vømmøldalen. En Hagars datter og en fortåt Johan Møkkerbakken ble en del av omkostningene. Ikke fordi det jeg skrev var usant i snever forstand, og ikke fordi ytringsfriheten i liberalrettslig optikk ikke åpnet for det, men fordi «saken» ble tatt ut av sin kontekst og blandet med nye tegn. Sant var da heller ikke det Adressa skrev 5. juni 2015 om at jeg må ha diktet opp «innlegget». Men at noe er tillat å si, behøver ikke innebære at man sier det. I bakspeilet mitt ser jeg at glippet i omgangen med tegnene som fortolker vår virkelighet. Ikke fordi jeg er enig med den unge, muslimske kvinnen i hennes politiske syn og holdninger. Men fordi jeg kunne latt være. Fordi jeg på den måten ble et bilde på meg selv som et dårlig, dømmende menneske, et sånt menneske jeg ikke ønsker å være og egentlig ikke er. At sjefredaktøren i fylkesavisa ifølge skriftlig melding fra daværende politiske redaktør overstyrte desken som hadde bedre dømmekraft den kvelden avisa gikk i trykken, hjalp lite Til syvende og sist handler det ikke om hvem som har rett, men hva som er rett.
Historiene foran, om tegn og moral, får meg til å tenke på Tom Wolfes fortrinnlige roman, Bonfire of Vanities. Hovedpersonen, Sherman McCoy er en meget vellykket og rik, hvit forretningsmann. Han har fått utlevert alt, inklusive en solid sosial plattform og et forhold til sexbomben Maria Ruskin. En kveld kjører han feil og han og Maria roter seg bort i bydelen Bronx.Der hender det noe som fullstendig snur opp ned på livet for den vellykkede finansmannen Sherman McCoy. Elskerinnen føler seg truet av to fargede ungdommer, og i panikken rygger McCoys Mercedes inn i den ene. Når gutten senere faller i koma, utløser dette et ras av begivenheter. Presse, påtalemyndigheter og politikere kaster seg over den delikate saken. Opinionen hisser seg opp over at en av «universets herrer» kanskje skal karre seg ut av en pinlig situasjon.
Politikerne må ta affære, særlig når pastor Bacon, en farget politiker, kaster seg inn i saken og roper “rasist” så snart anledningen byr seg. Tilslutt står Sherman McCoy tilbake venneløs, foraktet av de som betyr noe i New York, også tilslutt sviktet av Maria Ruskin, som blir en av disse noen som presser Sherman McCoy ut av all anstendighet.  Journalist, Peter Fallon, som «avdekker» saken McCoy får Pulitzer-prisen, og hans liv og karriere hans får et løft. Vinnere og tapere. Sånn er den nye tiden. Marginene er som sagt små innimellom.
For litt siden tårnet det også opp til polemikk mellom sogneprest Kjartan Bergslid i Levanger og humanetikeren Jens Bruun Pedersen i avisa Innherred. Men sognepresten er tidvis klok, han innrømmet å ha uttalt seg sleivete og ba åpent om tilgivelse for det. Han ønsket til og med Bruun Pedersen god humanetisk juleferie. Det står det respekt av. Såpass kar er nok ikke jeg.  Jeg er ikke kristen, men jeg liker likevel mange av lignelsene i Det nye testamentet. De forteller om noe som er larger than life. Det behøver vi innimellom, også som korrektiv til vår egen selvtilfredshet.
I historien om den fortapte sønn forteller Jesus om en mann som hadde to sønner. Den yngste sa til faren: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Faren skiftet da sin eiendom mellom dem. Men den yngste sønnen satte alt over styr. Lukas skriver: «Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.»
Naturligvis fryktet han at faren ikke ville ta imot ham. Men det gjorde han, med stor festivitas. Den eldre broren ble, som rimelig var, meget harm. Men faren sa til ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» I denne lignelsen formidler Lukas at også den stolte og selvrettferdige behøver tilgivelse. Slik jeg også har vært selvrettferdig som skribent. Men behøver vi ikke alle tilgivelse? En gang i blant? Til jul for eksempel. Derfor var det en stor gave at den unge, muslimske kvinnen tok meg i hånda i dag. Nu har i alle fall vi to lagt det vonde som ikke skulle ha vært der bak oss.

Les mer om mer disse temaene:

politikk

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt