Baby på flukt

Historien om Baby ­Jesus er mer enn juleidyll. Kort tid etter fødselen ble de lykkelige foreldre og det lille spedbarnet for­-
d­revet. Vekk fra nabolag, venner, familie og fedreland.

Egypterne gav dem heldigvis en varm mottakelse. Deres flyktningpolitikk var raus. Den dag i dag snakker egyptiske kristne om hvilke velsignelser gjestfrihet mot mennesker i nød fører med seg. De tok godt imot «Den hellige familie».

Oppholdet skulle bli kortvarig. Forholdene i hjemlandet bedret seg, og de kunne reise hjem igjen. Få flyktninger reiser hjemmefra uten grunn.

Kors og trengsel

Kort tid etter Jesu himmelfart reiste apostelen Markus til Egypt. Han grunnla den koptiske kirken. Denne kirken er ikke ukjent med overgrep – og det er bare få dager siden den ble rammet av en terror­aksjon. Helt siden den muslimske, arabiske invasjonen av Egypt i 639-661 har kopterne – den kristne urbefolkningen i landet – opplevd å være annenrangs borgere. Landet ble gradvis islamisert og arabisert. Koptisk språk, kultur og religion ble marginalisert og overkjørt.

Den som måtte ønske å forstå hva kulturimperialisme er, kan godt begynne her. Selv om kopterne fortsatt utgjør cirka 10 prosent av Egypts samlede befolkning, forlater tusener av sterkt pressede egyptere landet hvert eneste år.

Jesu eget språk

Også i Irak er situasjonen dramatisk. Ved begynnelsen av amerikanernes invasjon i 2003 var det 1,6 millioner kristne i landet. Nå er det mindre enn 200.000 igjen. Mange­ av dem er internt fordrevne­ ­eller har søkt tilflukt i overfylte flyktningmottak i nabolandene. Kirke­klokkene på Ninivesletten har for lengst sluttet å ringe. Erkebiskopen av Mosul, Nicodemus Daoud Sharaf, rørte ved oss alle da han under fakkeltogarrangementet i Oslo stemte i Fader Vår på arameisk, Jesu eget språk. En kirke med dype røtter er i ferd med å bli slettet fra kartet.

Sammensatt bilde

Kristne minoriteter er også utsatt i andre­ land, i og utenfor Midtøsten. Om forfølgelsens drivkrefter er mange, er islamsk ekstremisme mest fremtredende. Utfordringene er likevel sammensatte. Alt handler ikke om religion. Politiske, juridiske, sosiale og økonomiske faktorer spiller også inn. Når det er sagt, straffes religiøse minoriteter når krig, sult og nød rammer et folk.

Gammelt nytt

Forfølgelse er ikke et moderne fenomen. Europas kristne kulturhistorie startet­ faktisk med forfølgelse. Etter Stefanus’ martyrdød ble kristne presset ut. Ut av sine hjem og ­nabolag. Bort fra sine landområder. Ut i det ukjente. Store menneskemasser ble drevet på flukt. Helt til Fønikia, Kypros og Antiokia.

De forfulgte kristne skulle bli en velsignelse. Fra starten av så det ikke slik ut. Drapet på Stefanus satte en støkk i folk. De kristne var fritt vilt. Men midt i fortvilelsen skjedde det noe godt. På grunn av forfølgelsen spredte­ kristendommen seg gradvis. Både til Middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og ­videre i Romerriket. Uten «innvandrermenigheten» i Antiokia hadde det etter alt å dømme sett mørkt ut for kristningen av ­Europa. Herfra ble dristige initiativ til verdensmisjon organisert.

Samhold.

De kristnes situasjon i Midtøsten blir gradvis forverret. Forfatter Lars Akerhaug overdriver slett ikke når han skriver om dette. Flere, deriblant Akerhaug, etterlyser større innsats av norske biskoper og andre kristne ledere i menigheter og organisasjoner. Selv har jeg ikke behov for å skape splid om dette. Det finnes mange måter å engasjere seg på. Jeg vet godt at mange av dem har et ekte engasjement for de forfulgtes sak. Jeg gleder meg over det store engasjementet som bredden av norsk kristenliv viser. Vi trenger hverandre. Sammen kan vi gjøre enda mer.

Uten politisk innblanding

Vi trenger hverandre. Politikere må ikke få lov til å ødelegge det samholdet vi har. Jo, visst trenger vi deres hjelp til å løfte de forfulgtes sak opp på politisk nivå. Her har de store oppgaver å utføre. Partipolitisk hjelp til privat innsamling trenger vi derimot ikke, uansett hvilket parti de tilhører. Giverne må få lov til å støtte den store saken uten å måtte forholde seg til politikeres mangfoldige agendaer.

Flyktninger og forfulgte

Den siste ukes mediedebatt ble eks­tra vanskelig fordi håndtering av flyktningkrisen og omsorgen for forfulgte kristne ble satt opp mot hverandre. At vi har forskjellige oppfatninger på innvandringspolitikken og på hvordan vi håndterer flyktningkrisen, er uproblematisk. Her sitter ingen av oss med fasiten.

Men politikere som i det ene øyeblikk nærmest latterliggjør flyktninger og som skryter hemningsløst av hvor mange flyktninger de får returnert eller holdt vekke, og som i neste øyeblikk fremstår som lekre talsmenn for forfulgte kristne, gjør det i overkant vanskelig for de som ønsker å tenke prinsipielt og ha flere tanker i hodet samtidig.

Julens midtpunkt, Jesus, gikk inn i våre kår og delte vår smerte. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham». Han smakte både på flyktningtilværelsen og på kors og trengsel.