Verdidebatt

Om politikk, journalistikk og ansvar

Vår forfatningsrettslige sikkerhet må gjenreises!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
«Ansvarlig politikk» er et hyppig anvendt uttrykk blant politikere og journalister. Hver gang jeg hører det, undres jeg: Ansvarlig? – I lys av hva? Er det sett i lys av egen parti-/redaksjons-linje? Av andres? Av demokratiske gallupundersøkelser og vedtak; det folk flest ser seg best tjent med – nå til dags? Eller er det i lys av Grunnlovens ånd og formål? – Kravene til forfatning, styreform og livssyn som ble vedtatt den 17. mai 1814? Krav som medlemmer av regjering, høyesterett og storting verken kan medvirke til forandring av eller brudd på, uten å bli satt under tiltale for Riksretten – jf. §§ 30, 86 og 121? Krav som i seg selv er ukrenkelige grensebetingelser for all politisk og politisk styrt virksomhet i kongeriket. Krav som fastslår at politikk er underlagt forfatningsrettslig ansvar. Og journalistikk redaksjonelt – jf. § 100.
I 17. mai-grunnloven fra 1814 er de verdslige og åndelige rammebetingelsene det er vist til, nedfelt i kapitlene A og E; det første og det siste – Grunnlovens Alfa & Omega. Del A – «Om Statsformen og Religionen» – omfatter §§ 1 og 2. Våren 1814 på Eidsvoll fikk paragraf 1 ordlyden: «Kongeriket Norge er et fritt, uafhængigt og udeleligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig-monarkisk».
Bestemmelsene i 17.mai-grunnlovens § 1 fastslår at kongeriket til enhver tid skal oppfattes som et udelelig fellesskap av frie og uavhengige, både i verdslig og åndelig forstand, fra unnfangelsen til graven. Fra unnfangelsen av, følger av § 6 som fastslår at også ufødte er arveberettiget. At Norge er et monarki, innebærer at det kongelige fellesskapet har en konge for alle – jf. solidaritetsprinsippet; en for alle, alle for en. En konge som er hver enkelt av felleskapets øvrige, sin stedfortreder – jf. 3: «Vi, N. N., af Guds Naade og efter Rigets Constitution Norges Konge». Slik også i regjeringen – ifølge ordlyden i § 4: «Kongens person er hellig: han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheden påligger hans Raad».   
I 17. mai-grunnloven fra 1814 har § 2 ordlyden: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». § 1 fastslår at av og i statens offentlige virksomhet i kongeriket, og i kongeriket for øvrig, har enhver som omfattes av Grunnlovens ånd i § 1, krav på å bli sett, forstått og behandlet i lys av livs- og menneskesynet som følger av evangelisk-luthersk religion og etikk. Ifølge dette er ethvert liv og menneske en universelt betinget og forgjengelig delfunksjon av og i kraft av en ubetinget og uforgjengelig treenighet. Dette til forskjell fra humanetisk, der livet og mennesket er noe bare i kraft av seg selv, og semitisk – jødisk og islamsk – der livet og mennesket er noe i kraft av en ubetinget og ukrenkelig enhet.
I prinsipp og praksis følger evangelisk-luthersk etikk av Det nye Testamentet i Matt 25, 40: «Og kongen skal svare dem: Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg», og 45: «Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, gjorde dere heller ikke mot meg».
I 6. mai-grunnloven fra 2014 har § 2 ordlyden: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». I den grad dette er uttrykk for et livs- og menneskesyn, er det Dyrets – det jødisk-katolsk-humanistiske som nå regjerer i kongeriket. Et livs- og menneskesyn som nær sagt er stikk i strid med det som følger av ordlyden § 2 i 17. mai-grunnloven. Den egentlige årsak til at dette har vært mulig, uten at de forfatningsrettslig ansvarlige er satt under tiltale for Riksretten, er at Stortinget endret kongerikets regjeringsform fra arvelig-monarkisk til demokratisk-parlamentarisk i 1884. En regjeringsform der maktfordelingsprinsippet ble erstattet maktforeningsprinsippet – jf. «All makt i denne sal». Det Pilatus toet sine hender med – etter henrettelsen, i andre enden av vår tidsregning – var et folkelig flertallsvedtak i romerrettsstaten.
Brudd på Grunnlovens ånd og prinsipper – samt politiske og praktiske følger av majestetsforbrytelsen – er en sak for Riksretten. Også alle de som er påvist i denne betenkningen om uttrykket «ansvarlig politikk». Men – bare for de forfatningsrettslig ansvarlige, les: medlemmer av kongerikets utøvende, lovgivende og dømmende makt. Dette følger i klartekst av ordlyden i § 86 – også i 6. mai-grunnloven fra 2014: «Riksretten dømmer i første og siste instans i de saker som Stortinget anlegger mot statsrådets, Høyesteretts eller Stortingets medlemmer for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter. De nærmere regler for Stortingets påtale etter denne paragrafen fastsettes ved lov. Dog kan det ikke settes kortere foreldelsesfrist enn 15 år for adgangen til å gjøre ansvar gjeldende ved tiltale for Riksretten». Slike forbrytelser har altså ingen foreldelsesfrist m.a.o.
Et eksempel på konstitusjonelle plikter er følgende bestemmelse i § 30: «Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning strider mot statsformen eller rikets lover, er det en plikt å gjøre kraftige motforestillinger samt tilføye sin mening i protokollen. Den som ikke har tilkjennegitt sin protest, anses å ha vært enig med kongen og er ansvarlig for dette, således som siden bestemmes, og kan av Stortinget settes under tiltale for Riksretten». Et annet, er følgende bestemmelse vedrørende grunnlovsendringer i § 121: «Dog må en slik forandring aldri motsi denne Grunnlovs prinsipper, men bare angå slike modifikasjoner i enkelte bestemmelser som ikke forandre denne konstitusjons ånd, og to tredjedeler av Stortinget bør være enig i en slik forandring». Stortinget har altså under ingen omstendigheter fullmakt til å vedta grunnlovsendringer som i strider mot 17. mai-grunnlovens ånd og prinsipper fra 1814. At regjeringen ikke har fullmakt til å iverksette en slik forandring, følger av det første eksempelet.
Også for medlemmer av den 4. statsmakt – vår frie presse; kongerikets nattevakt – er brudd på Grunnloven, grav alvorlige hendelser. Især om de passerer «under radaren», eller betraktes gjennom seddelteller-fingrene. Om Grunnlovens voktere sover på vakt; graver sin egen grav og/eller din og min m.a.o.

Bergen, 4. søndag i advent 2016 – Sigmund Svarstad – bergingeniør

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt