Verdidebatt

Fra Gibraltar i storm til jul på MS LBAS

Drømmer er også realiteter. Det var drømmene til unge, norske gutter som bragte verden til Norge og Norge til verden. At en bare kan høre palmesus på en tom termos på gamlehjemmet, er til å leve med så lenge messepiken er en vennlig hjelpepleier fra Manila og drømmene kan fly.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Drømmer er det stoff våre liv er spunnet av som gamle, pokkersyke Shakespeare sa. Jeg så veldig opp til sjøfolka som ung gutt. Det var gutter som mønstra på lenge før caffe-lattefolket med en stusslig note tatovert bak øret entret scenen, men som drakk mørkt øl på Schrøder og Lompa og bygde muskler yed å pelle rust med rusthammer og børste på spant og på skuteside og tungløftsbommen og dra etter seg tunge spann med mønje og malingsbøtter, til og med oppi formasta for innimellom å ta en rortørn for styrmannen. Sjøfolka var de siste før frykten tok plass i diett og livsstil. Dette var lenge før ungdom skrev seg inn i billedmedienes fortellinger, der de nye heltene er de som forgyller fritiden, ikke arbeid og disiplin. Sjøfolka var de siste frie sjeler i Norge. I klassen på folkeskolen gikk kompisen min som hadde halvbroren på de syv hav den som hadde de flotteste og spisseste skoa og den flotteste skolesekken til tross for at far i huset gikk på fylla hver gang han mønstra av, slik at han og brødrene ble stående fast i fattigdom da velstandsutviklinga skjøt fart på sekstitallet. Hyrekontoret lå i Trondheim. Og det gikk aldri 100 000 liter fra Q-meieriene til kafeene på Brattøra den gang da, bare en liten dæsj fra fløtemugga til fruene på konditoriene på Erichsen på Nordre og på Steen& Strøm på Karl Johan.

Sjøfolka var de siste som levde uten frykt for morgendagen. De fryktet ikke engang båsen når han blåste seg opp over vabler i malinga i skottet, men gjorder jobben fordi de mente det var en plikt å holde ting i orden. De var østenfor risikosamfunnet og vestenfor helsescreeninger. Så lenge du kunne svare ja på at pikken var morgenfrisk og du fixa synstesten, så var helsa god nok til å mønstre på i utenriks. Immigration var også nøye på det. Dette var gutter fra gråbeinsgårdene på Lade, Verdal, Levanger, og andre små steder i 50-tallets Norge. Etter hvert som de hadde sittet bakfull på frivakta på poopen med avskjed på grått papir fra forloveden på Nossum og hadde vært akterutseilt med syff i Singapore, lærte de ett og annet om livet som vi andre aldri helt lærte å forstå før langt senere og som du aldri lærer på Nord Universitet. Dette var gutta som kastet loss fra mors trygge favn alt som 15-16-åringer, de som hadde brutt med føydalismens bygdedyr i landkommuner som Levanger herred og Verdal, men som også brøt med den jernharde kapitalismen som styrte den norske handelsflåten og lasta napalm i Guam og som både Arbeiderpartifolk og Høyrefolk reiste byster av i vestfoldbyene fordi den bragte hard valuta hjem til en gryende velferdsstat. Da slaget om Green Berets gikk på kino, var gutta på de syv hav. Men de hadde nok hatt ett og annet å lære batikkgenerasjonen om Indo-Kina. For høyskolefolk fra utklekkingsanstalten på Lade var jo egentlig dette den ekte arbeiderklassen, mer enn selvproletariserte direktørbarn som Rita på Rockwool og Geir på TMV (I funkistida hadde «alle» korte, funksjonelle navn.)

Joda de tok hyre på båter om var kontrahert av redere med feite sigarer, men i havn med svære blåtatoveringer med fullriggere og inskripsjonen Honululu Baby var de frie menn. Med bryl i håret, oppbrett på Leebuksa, Chesterfield og Wrigleys Spearmeant og en rull hundringser i brystlomma på Hawaiskjorta, rulet de brunbarket Rampa på Østborg eller Stamphusmyran, på Terian på Øra, Trubben, Larsen eller Daniel i veita i Trondheim, Holbergstuen i Bergen, Avholdsskafeen, Sentralkafeen eller på Strøms og på festene på Valstadmoen og Reehaug med Pål Fjerdingen som sjåfør og med en skokk ungutter og jenter som måpende tilhørere. Sjøfolka la premissene for Twist and shout så vel som hippietiden. Det oste av Flickan i Havana, Evert Taube og Harry Brandelius, hamp og grovkornet etterbarberingsvann fra Herbertstrasse og kneiper i Manila og Jakarta. Senere ble mange gjengangere på Tryggen på søndager.

Sjøfolka swingte damene, men det var før damene «ble gift med en kontortist ifra Steinkjær», mens de selv ble kurert med ei diger sprøyte fra andrestyrmann som var fastlege for sur svie på sukkerfarten fra Havana til Punta Arenas og til Baltimore. I bygda de var fra var de ofte langt nede på den sosiale rangstigen, nedenfor kontoristen fra Steinkjær, arbeiderklassebarn som oftest de var. De hadde vokst opp i trekkfulle ett-roms leiligheter med bare kaldtvann i springen som jeg og Marit Breivik på Oskarshall eller på små bruk i Frol,  Bjartråkja eller Skjeldstadmarka. I Verdal og Levanger sto valget mellom  en vinter på framhaldskole og arbeid hos boinkaillen, som underbetalt skogsarbeider på Verdalsbruget, eller å ligge i en havn i portugisisk Øst-Afrika med en mørk gyllen amazone i armene og titte oppi lufta som var kald og klar opp til Melkeveien. Verdalen lå ikke langt etter Mandal i relativ andel sjøgutter, og Levanger ikke langt bak der heller. Det var livåt og joviale karer, og mange var ekstremt gode fortellere. Hadde det ikke vært for de sjøfolka, hadde jeg neppe reist ut for å studere eller dratt på loffen i Amerika og Mexico på syttitallet og fått danse tett med dattera til John F. Kennedy på Studio 54. Sjøfolka symboliserte demokratisering av muligheter, muligheten til å oppleve eksotiske steder, sugende rytmer og damer med boa, noe som bare var forbeholdt engelske lorder tidligere. Tilogmed de mest sidrumpa stedene i bygde-Norge hadde vært annerledes uten dem. Vi hadde sittet igjen på vedkassa med grautfatet om det ikke var for sjøfolka. –Statene, sa de gjennom lepper som knep over en Chesterfield, men de drakk Cape Brandy gjennom andre munnvika. Dette var gutter som kunne spleise på ei dobbeltrensa eller en kasse murere. Det var gutter som kasta jakka om en kompis kom i knipetak. På Sjømannskirka eller Kjærka som de kalte den, kunne de likevel synge Deilig er jorden.

Selv ble jeg bragt rundt mellom rampene i Frol med Fjerdingen Auto 3-seter, Kari het doningen, med lasteplan for melkspainna til min morfar, og da kanskje med Per Fjerdingen eller Annbjørg Salberg som joviale sjåfører som tok en landstryker gratis ombord. Rampa var ‘the melting pot’, bygdas kulturhus, langt fra frilynte ungdomslags årsfester med bjørkeris og flagg og jenter med hatt og sløyfe på. Lenger unna matrosdressen enn de norske sjøfolka kunne en paradoksalt nok ikke komme. Jeg kan ikke se for meg Larren, Prinsen, Svarten og Kingen i matrosdress. Folk som hadde gått på bommen på Via Gramsci i Genova og reist på trålerfiske på Newfoundland behøvde hadde aldri matrosdress. Men ålreite folk var det. De feiga aldri ut da neste runde skulle tas. Avmønstringspengene var ikke all verden, men stoltheten om å bidra til ei krukke bøyde de ikke fra. Jeg var gjerne gratispassasjer. Satt som ei bie ved en sukkerbit. Noenganger var jeg sjåfør på befaringsrunder i PMC’n til Larren med Hank Knox og steelgitarer på dårlig batteri i baksetet. –Vi blei kvitt’n ja, sa Larren da jeg slengte inn overdriven på Sætersmyra. Men mora si hadde han stor respekt for. Vi drakk alltid stille over kamfertrekista på gutterommet hans på Elberg. Men Nye ord som jungman, yankee, pentryen og preventeren snek seg inn i språket. Det ble jeg senere mobba for av en småfeit kjøpmannssønn fra Levanger på reallinja på gymnaset. Språket mitt var ikke lenger bra nok, og det passa meg godt. Min identitet var i flyt, og jeg søkte nye havner. I begynnelsen var Ordet. Det åpnet en hel ny verden for meg.

Senere ble jeg kompis med en Gnist som hadde gått i konvoi til Murmansk under krigen, og som drakk cognac med melk fra store glass for å holde frynsete nerver og beri beri på avstand. J. hadde penger. Krigspensjon fra Statene, og til sist fra Norge. Og mye brennevin. Han hadde gått i konvoi som Gnist til og fra Murmansk under krigen, med flymotorer, stål og aluminium og hadde brukt brennevin som nervemedisin på frivaktene. Siden han mønstra av i Brooklyn, hadde han drukket. Mange av hans kamerater ble værende i Brooklyn og i Rotterdam, de som kom hjem ble stående i vinterkulda med vasskjempet hår og avgnagde kropper og drakk raudvals utenfor Texacostasjon ved Akerhus Festning, black and blue, nothing to eat and plenty do do, helt til Per Borten tok grep, gode, gamle Borte-Per som sjokkerte et fornemt gjestebud på Oslo Vest, da han helte den dyreste cognacen til skipsreder og minister Otto Grieg Tidmand fra stettglassene og rett oppi kaffen som om han satt i karsksalen på samfunnshuset på Flå en lørdagskveld og ikke i plysjen hos Grieg Tidemand. Hyra hadde Nortraship og rederne tatt, for sjøfolka var inntil da regna som avmønstra om de lå i sjøen og kava etter torpedering. Men siden kom NIS-registrering og da var da adios sailor

Jeg sov på Gnistens divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg. Jeg hadde «rømt» hjemmefra som 15 åring ut på de syv hav og vi tømte krukka og drakk liggeren dagen etter. Til underholdning hørte vi på Internasjonalen høyt fra Radio Morskva og leste gamle New York Times med bryllupsannonsen til Levangerdoktoren og humanisten Sverre Bulie som hadde giftet seg med en millionøse fra Long Island, gode gamle husdoktoren, dr. Bulie, som kastet stein på vindusruta til bestefaren min i Halsanveien klokken 9 på kvelden for i ens ærende å se om meg som lå i 41 i feber, så heit som om jeg gikk som dekksgutt på Varmen nedi Ekvator med en diger Burmeister & Wain dundrende i kraftig puls under bena og helt opp i hodebunnen. Av og til kunne jeg også få en krone av Bulien. Sverre Bulie røyka Blue Master nonstop og snakka gjennom munnvikene, akkurat som sjøgutta. Han hadde vært skipslege på cruiseskip og var den legen i Levanger vi stolte mest på. Jeg snakka med Sverre Bulie like før han ankra opp for godt, 80 år gammel. Da lå han til sengs, drakk han cognac og leste Anna Karenina. Bulie var heller ikke redd for båsen, han kalte overlegen på Medisin en evig gymnasiast i en heftig diskusjon om diagnoser. Gnisten holdt imidlertid stillingen til utpå åttitallet, da rullan inn i en paranoid psykose og lå med kniv under hodeputa for å forsvare seg mot Hojemsaunet fra Indremisjonen. Men han klarna til etter noen drabelige kamelslurker Silver Port på befaringer på Regina i by’n med med Jonne og Kjæmpen.

Kom Kjæmpen fra Garnes, Jonne, Kjellemann og de andre gutta innom Gnisten rykka vi gjerne inn med forfriskninger i naboleiligheta til Eilerten som hadde piano og bød på allsang. -Stopp, stopp, stopp, sa Eilert da det ble helt i greipsoda.-Jeg skal ikke ha så mye i dag. Men det var ingen protester da børsten kom. Den gamle piccoloen fra Køben var blitt litt tunghørt med årene så det høyere vi sang det høyere sang han og slo samtidig mer kraftfult på tangentene. Vi kom aldri lenger enn til noen go-go damer på Hotel Østersund og klinte i en gammel Ford Anglia som ikke var synkronisert på girene. Jo, til Nyhavn i Køben, rett som det var, og drakk bajer med Max rett fra flaska hos Anita fra Trondhjæm på Skipperkroen, i et strøk der Ib på 1.50 og 50 kilo rula over 120-kiloes MC-gutter med kjetting og lær og berga oss fra juling i Istedgata.

Men Wilhelmsenbåten for meg ble bare en sliten KFUK-gård i Sjøgata med FM-båndet på Motala, Moskva eller Luxembourg og rekka ble en gammel utslagsvask fra rørleggerfirmaet K. Lund i Trondheim og Flickan i Havana var ei attergløymefra Øra eller Nybygget. Det var pang på rødbetan som svensken sier. A little coke and you fuck like a lion. Men hun var uten Hawairose i håret. Men stear and steady holdt vi kursen på styrbord brovinge. Og det var fint nok for meg dengangen. Neste år hadde jeg likevel mønstra på som motormann og kunne krølle tærne mot varme steinheller og snavle varme fiskekaker med løk rett fra storsteikpanna til en fiskmatselger på Nessesida med huset fullt av fagre blondinedøtre. Det er noe å ha med seg når man sitter på LBAS/Levanger Bo og aktivitetssenter med en rød, skjelven dosett fra kommunens restlager, med Marevan morgen og kveld. Så lenge messepiken er en vakker Carmencita fra Manila antrukket i smukk, blå hjelpepleieuniform, og stuerten på messa i kjelleren har en kald øl til overs, og gutta boys har mønstra på, er det ikke farlig for oss. Sjømannspasset for utenriks,not included Canada, ligger jo klar i nattbordskuffa sammen med selbuvottene som Anna fra Nordbygda og Sjømannsmisjonen strikka og Erling Reinsborg kan sikkert ta Jungman Jansson imens. – Och som morgonstjärnor blinka, säj, så bultar väl ditt hjärta, vänd din näsa rätt mot stormen och sjung hej å hå!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt