I dødsrikets forgård

Jeg har møtt og har lest om mennesker som befant seg i dødsrikets forgård, men kom tilbake til livet. Mange har fortalt at de ble suget inn i en lystunell med et enormt lyspunkt i enden. Min venn, kunstneren Kaare Espolin Johnson, opplevde dette, men livet slapp ikke taket i ham den gang. Kaare Espolin var ikke redd for å dø og sa: Når jeg er død, ser jeg noe som dere ikke ser.

Jeg tenkte på dette da jeg for et halvt år siden våknet etter to uker mer eller mindre i koma. Etter en hard arbeidsøkt i Moskva sammen med min sønn Per Anders ble jeg helt slått ut og innlagt på Diakonhjemmets Sykehus som kan måle seg med alt jeg har sett av sykehus verden over som pasient og observatør. De stilte raskt de riktige diagnoser og ga meg den nødvendige behandling. De gjorde det på en slik måte at jeg aldri følte meg engstelig eller redd. Det mest plagsomme var å være bundet til en sykeseng så lenge, særlig for en som var vant til å være på farten.

En hyldest vil jeg og også gi til det gamle Tåsenhjemmet som skal rives når det nye Ullerntunet står ferdig på nyåret. Det har personell fra nesten hele verden, fra Filippinene og Vest-Afrika til Russland, Balkan og For-Asia. Hjemmet er underbemannet og lønnsnivået ikke sørlig høyt, men maken til innsatsglede og omtenksomhet har jeg knapt møtt noe sted. For mange av dem var dette den eneste mulighet til å skaffe seg den nødvendige praksis for å bli sykepleier. Det var vel slike mennesker det dreide seg om når det i Bibelen tales om samaritter.

Når jeg nå leser min Epikrise skjønner jeg at det er et mirakel at jeg lever. Mave, nyrer, lunger og hjerte ble angrepet så sterkt slik at bare et av dem kunne ha vært dødelig. Fra min komatilværelse husker jeg bare litt og stykkevis. Men jeg raste med en fart hurtigere enn lyset gjennom alle verdensdeler og fra land til land som jeg hadde arbeidet i. Jeg gjenopplevde kriseområder der jeg hadde arbeidet, enkelte steder med fare for å bli drept. Men dette var noe jeg ikke gjerne snakket om i intervjuer. Å dekke uroligheter og konflikter, særlig borgerkriger, medfører naturligvis en risiko. Det oppsiktsvekkende ville være om det ikke gjorde det.

Men jeg var aldri redd for å dø der jeg lå på sotteseng. Den trofaste pater Arne kom og ga meg sakramentene uten at jeg var helt bevisst der jeg lå i koma. Muligheten for at jeg skulle forlate denne jord plaget meg ikke i det hele tatt bort sett  fra å se tårene til min kone, mine barn og barnebarn som alle strømmet til min sykeseng.  Jeg fikk en sterk følelse av hva familie egentlig betyr og jeg følte med dem som måtte tilbringe sine siste dager og timer i ensomhet.

I månedene etter at de akutte kriser var over kunne jeg følge med i aviser og tidsskrifter og på radio og TV. Jeg var faktisk bedre orientert enn om jeg hadde sittet på mitt gamle kontor i NRK. Gudskjelov hadde jeg ikke hatt noe hjerneslag; hodet fungerte normalt. Dette alene var noe å glede seg over selv om musklene i bein og armer ikke lenger var bærekraftige. De må trenes opp pånytt gjennom lengre tid. Her kommer kommunen og bydelen inn med et nyttig program. Alt er ikke bare negativt i vår omdiskuterte velferdsstat.

Men det var ikke bare den internasjonale utvikling med all usikkerhet på grunn av det amerikanske presidentvalget , krisen mellom Putins Russland og Vesten og de totalt uberegnelige nordkoreanere som opptok meg. På sotteseng trenger man også noe å more seg over. Det fikk jeg med Per Egil Hegges`s «De  norske folkesjela». Det er en bok der hvert kapitel skal leses for seg og nytes lenge slik man suger på et gammeldags kamferdrops, ikke stappe munnen full på en gang. Skulle jeg anbefalt en av høstens bøker på blå resept måtte det være denne. Medpasienter og pleiere spurte stadig hva jeg lo så godt av. De fikk også lese «Den norske folkesjela» og moret seg like meget som meg. Den eneste om ble litt sur da han så boken ligge der var en lege som fortsatt var sur på forfatteren for at Hegge og ikke legene i sin ti