Åpne Dører / Hanvolds retorikk / Maldonados privatfly

Linda Askeland og Stig Magne Heitmann har lørdag, i et innlegg i avisa Dagen, flere betimelige oppfordringer. De spør: «Åpne Dørers oppgave og visjon er å tjene forfulgte kristne. Hvordan gjør vi det best?» De viser til Åpne Dørers grunnlegger, som «var opptatt av én ting: Å elske mennesker med Guds kjærlighet. Den kjærligheten skulle forfulgte kristne få oppleve.»  

Askeland og Heitmann skriver at «også de kommunistiske forfølgerne måtte få oppleve den, for også de er elsket av Gud. Det demoniske i kommunismen hadde forført dem, men Jesu død gjaldt like mye for dem som alle andre.»  

Her blir jeg litt oppgitt. «Det demoniske i kommunismen»? Mennesker må få ha den oppfatning de har av den åndelige verden, men jeg vil virkelig oppfordre: Revurder en slik ordbruk! 

Askeland og Heitmann er inne på mye viktig. Når de spør «hvordan tjener vi forfulgte kristne best,» er det imidlertid naturlig å svare: Ikke ved å snakke om noe såkalt «demonisk» i kommunismen som ideologi. Kommunistisk ideologi er blitt brukt til mye ondt og undertrykkende. Jeg kaller ikke noe av kommunismen «demonisk» av den grunn. Like lite som jeg kaller en eller annen ideologi hos indonesiske eller amerikanske kommunistforfølgere «demonisk». Men uhyrlig, fryktelig og andre sterke adjektiv vil jeg bruke – iallfall om massedrap og fortielse av dette. 

For øvrig er det bra at organisasjonen maner folk til å avstå fra verbal vold i kommentarfelt i sosiale medier. Det er bra at de minner om at «Jesus døde også for muslimske forfølgere» og elsker alle mennesker. Kristne er kalt til å elske alle. 

Åpne Dører spør hvordan de kan «leve slik at muslimer forstår at Jesus er bildet av Guds kjærlighet til dem?» og resonnerer klokt om «at det ikke er Åpne Dører eller kristne som ikke opplever forfølgelse, som kan lære forfulgte kristne dette. Det er forfulgte kristne som kan lære oss noen sannheter om tilgivelse, forsoning, velsignelse og kjærlighet.»  

Da syns jeg det er trist om Jan Hanvold, som sammenlikner saklig kritikk med forfølgelse, er blant Åpne Dørers samarbeidspartnere. (For eksempel sier Hanvold til Anita Apelthun Sæle at Brennpunkt bedrev noe mellom mobbing og forfølgelse.) Det er trist hvis organisasjonen har gjort det Hanvold hevder at de har: Støttet Maldonado-møtene i Telenor Arena med 100 000 kroner. Askeland og Heitmann burde avkrefte eller bekrefte denne påstanden. Hvis den stemmer, bør de også fortelle hva slags konto disse 100 000 ble tatt fra.  

«I Vesten må vi trene oss i å uttrykke oss og handle slik at det blir klart at vi virkelig elsker aggressive sekularister, ateister og humanetikere med Jesu kjærlighet,» skriver Åpne Dører i sitt innlegg. De spør videre: 

«Hvordan opplever muslimer og humanetikere det i vårt samfunn når vi er mer opptatt av å snakke negativt om dem enn å velsigne dem, se stygt på dem mer enn å smile til dem? Hvordan kan de da erfare Guds kjærlighet? Er det ikke en fare for at kristnes negative holdninger gjør mye mer skade for kristendommens stilling i vårt land enn muslimers forfølgelse og humanetikeres angrep? Vi kan bare snu dette på én måte, nemlig ved å gjenspeile Guds kjærlighet.»  

Enig. Derfor er det trist hvis noen finner det akseptabelt å aktivt støtte en mann som skjeller ut Norge som «demodiktatur», medborgere som «sekulærfundamentalister» og ofte knapt skiller på muslim og islamist.  

Jeg vil be Askeland, Heitmann og oppriktige kristne rundt om, om å lese Jan Hanvolds innlegg på Facebook søndag (om de orker). Hva gjør det med deres hjerte for forfulgte kristne å lese det Hanvold skriver? De bør utfordre Hanvold ved navn; de bør uttale klart at retorikken hans er på kollisjonskurs med denne skildringen av den brutale virkelighet for mange kristne: 

«(...) Vår nyhetstjeneste World Watch Monitor forteller daglig om forfølgelse av kristne i Nord-Korea, Kina, Indonesia, Maldivene, India, Pakistan, Iran, Afghanistan, Irak, Syria, Saudi Arabia, Eritrea, Sudan, Egypt, Libya, Mexico, Colombia osv. Listen er smertelig lang. Vi legger vekt på å formidle fakta nøkternt og sannferdig. Men det fortelles om menneskers opplevelser, og det berører oss. Vi blir opprørt og sinte. Men hva gjør vi så? Møter vi det med bønn og forbønn?»  

Godt spørsmål. Blandes det med Jan Hanvolds tolkning av hva som er forfølgelse, er man på villspor. Om ikke flere kristenledere, gjerne Åpne Dørers ansatte, benevner Hanvolds virkelighetsflukt som det den er, vil Hanvold fortsette sine retoriske herjinger. Bli mer bekymret av hans absurde språkbruk enn for at han og hans største tilhengere blir stigmatisert! 

Stig Magne Heitmann og informasjonsleder Linda Askeland spør: «Hva tjener våre forfulgte søstre og brødre best?» I hvert fall ikke sponsing av de Apold-initierte møter med en privatflyapostel i store og dyre lokaler.  

Heitmann og Askeland minner om «Stefanus´ bønn for forfølgerne: «Far, tilregn dem ikke denne synden!» Saul opplevde ikke utskjelling eller hat fra Jesu disipler, men bønn om at han måtte få sin synd tilgitt.» Det er en god påminnelse.  

I Facebook-innlegget jeg har lenket til, skriver Jan Kaare Hanvold at "alle som ikke er politisk korrekte i Norge, blir forfulgt, trakassert og uthengt." Han kaller en mengde mennesker "innesnødde maoister". Hanvold holder seg visst ikke så nær sannheten som han vil ha folk til å tro. Dette burde Åpne Dører merke seg mer enn de gjør per i dag. 

Om de da ikke mener at vendingen «innesnødde maoister» – eller Maldonados begrep «Fattigdommens ånd» – er for overensstemmende med egen ordbruk: «Det demoniske i kommunismen».  

(Spørsmålet om Maldonado-støtte er sendt Åpne Dører per e-post søndag, med forespørsel om å se på det i løpet av morgendagen.)