Arne Danielsen

329

Kirkens avmakt

Dermed har Den norske kirkes miljøengasjement fått sin første store sier, skriver Vårt Land. Trøste og bære, sukker andre.

Publisert: 18. des 2016

Statoil trekker seg ut av oljesandprosjektet i Canada. I en lederartikkel 16. desember har avisen en gledesstrålende hyllest til Den norske kirkes miljøengasjement. Vårt Land smiler hengivent, lukker øyene, strekker armene mot himmelen og roper et høyt og inderlig «Halleluja!». VL skriver riktignok at kirkens store seier selvsagt også må deles med miljøbevegelsen i hele sin bredde.

I «hele sin bredde» er her viktig. Miljøbevegelsen i hele sin bredde har påvirkningsmakt i miljøsaker. De rår over betydelige økonomisk og strategiske ressurser. Og som myndighetenes dårlige samvittighet, blir de tilgodesett med milde gaver – fra nettopp myndighetene.

Miljøbevegelsen initierer forskningsprosjekter eller kan støtte seg på eksisterende forskning, og får oppbakking og anerkjennelse fra forskere og forskingsmiljøer. De har alltid støtte fra deler av det politiske miljøet og fra politiske partier, spesielt på venstresiden. Og ikke minst har de media på sin side. «Miljøorganisasjonene sier at …» eller «Miljøorganisasjonene demonstrere mot …» er nærmest daglige temaer og ikke sjelden hovedoppslag i de fleste medier og nyhetssendinger.

Kirkens rolle og gjennomslagskraft derimot er i så måte i disse sakene høyst beskjeden. En langt mer kraftfull part i f.eks. oljesandsaken enn kirken er antakelig verdens urbefolkning sitt engasjement. Her i Norge respektert ved Sametinget.

En litt mer edruelig, noe mindre euforisk og ikke minst, mer relevant oppsummering av utviklingen i oljesandsaken, ville derfor vært om VL hadde skrevet: «Dermed har miljøbevegelsen og verdens urbefolkning fått en stor sier. Protestene mot Statoils involvering i oljesand har også støtte fra Den norske kirke».

Det er vanligvis to grunner til at de store selskapene endrer adferd i slike spørsmål:

Myndighetspåbud eller -forbud. I vestlige demokratier retter selskapene seg etter offentlige påbud og forbud. I de tilfellene der enkelte forsøker å unndra seg, vil pressen følge opp og ofte avsløre ulovligheter. Dette kan være ødeleggende for omdømmet og i neste omgang kan det påvrike kunndeadferden og er i så måte disiplinerende.

Markedsforhold. Konkurranse, råstofftilgang, markedsbehov, kundeadferd, omdømme – herunder forholdet til etiske spørsmål som kan innvirke på kundeadferden – og finansielle og økonomiske forhold.

Når Statoil i sin pressemelding, etter beslutning om å trekke seg ut av oljesand, begrunner dette med «porteføljeoptimalisering», så betyr det at man av økonomiske strategiske grunner har valgt å konsentrere seg om andre, mer lønnsomme og eventuelt færre prosjektområder. Det er antakelig liten grunn til å tro at miljøprotester, noe oljeselskaper er vant til, har hatt en avgjørende betydning – nettopp fordi det ikke har ført til endret kundeadferd. Salget går uansett strykende, men for tiden til lave priser.

---------

En vesentlig strategi for Miljøorganisasjonene er derfor å forsøke å endre kundeadferd – noe som sjelden lykkes. Miljøorganisasjonen har, kan det se ut til, brukt opp denne delen av sin kapital ved å rope ulv i tide, men enda oftere i utide. Ingen sak for stor, ingen for liten. Dommedagsvarslene kommer jevnlig. Et flertall av oss trekker etter hvert på skuldrene. Ikke fordi vi ikke bryr oss om miljø og klima, men fordi vi ikke greier å forholde oss til all den varslede elendigheten.

Men anstrengelsene er likevel ikke fånyttes. Det andre satsningsområdet er rettet mot myndighetene. For enkelte politikere blir det aldri nok av ulverop og varslede armageddoner. En del av dem lytter intenst og reagerer instinktivt. «Her må vi vedta (enda et) forbud, og ikke minst vil vi bevilge mer penger til dette viktige arbeidet». Bærekraft er et viktig prinsipp, spesielt i miljø- og klimasaken. Ulveropene er således en bevisst strategi for å opprettholde bærekraften – organisasjonenes økonomiske bærekraft.

--------

Men hva så med kirken? I dette globale vepsebolet, i denne massive alliansen mellom miljøorganisasjoner, underpriviligerte grupper som gis en tydelig og klar stemme, forskningmiljøer, store deler av det politiske miljøet – og en aktiv og lydhør presse, skal det mye til å hevde seg. Om også kirken hiver seg på, gjør det liten eller ingen forskjell. Dette fordi kirkens identitet er knyttet til andre oppgaver, og dermed i noen saker blir oppfattete som et vedheng som ytrer seg programmessig om krig og fred og sånn.

Kirken er et gammelt hus. Og det er fordi den er et gammelt hus, med alt det som dette i denne sammenhengen innebærer, at den er en kirke. Dette er dens styrke. Når krefter innenfor kirken kjemper målrettet og strategisk for å endre kirkens teologi på flere viktige saksfelt, river de ned det gamle huset. De ender med å skape noe nytt og identitetsløst. Forskjellen mellom kirken og HEF er i en del saker marginal, og blir stadig mer marginal. De politisk vedtattet «universelle» menneskerettighetene synes å være den hellige gral og det førende.

 

Fra et konseptuelt- og «markedsstrategisk» synspunkt er dette i sin natur feilslått. Det andre aktører har eierskap til og er gode på fra før, er det som regel fåfengt å begi seg inn på. I utgangspunktet vil dette ofte være en tapt sak. Miljøsaken ivaretas av miljøorganisasjonene. Her kan det også legges til et «punktum».

Jo, men, sier mann. Det er ikke det dette dreier seg om. Det handler ikke om å være oppdatert og tidsriktig i vårt engasjement, men å følge Bibelen og vår egen samvittighet. Det handler om å følge i Mesterens fotspor.

Ok? Men er dette sant? Er det det dette det handler om – egentlig?

Det er mye å forholde seg til i Bibelen, og det er åpenbart rom for tolkninger. Én oppsummering er naturligvis De ti bud, mens Den katolske kirkes sju dødssynder er en annen samling av Bibelens lære og moral. Disse tar dessuten også utgangspunkt i NT – altså i hele Bibelen. Hvis vi som lutheranere velger å ikke forholde oss til dødssynder som begrep, men til disse som en oppsummering av morallære, så gir hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap mening – også for oss.

Klimasaken kommer antakelig under begrepene grådighet, fråtseri og hovmod. Problemet er at det meste vi gjør, hele vår tilværelse rammes av en eller flere av disse sju begrepene. Hva skal vi velge? Hvor radikalt skal vi gå til verks?

Foruten generelle uttalelser og kommentarer til den rådende klimapolitikken, er kirkens mest tydelige og konkrete engasjement på dette feltet i fht oljeutvinning – oljesand i Canada og motstand mot utvinning utenfor Lofoten. Altså mainstream, noen av de mest medieomtale sakene, saker som er i vinden og som det slik sett kan være ufarlig å engasjere seg i – for det gjør jo alle andre. Men da blir det rævdilting, vil noen innvende. Dette kan også lett rammes av den siste av de sju dødssyndene – den om latskap.

Når Kirkemøtet fattet vedtaket om homofil vigsel, var tiden moden. Tidsånden, som for så vidt kan fremstå som den åttende dødssynden, hadde talt. Den ruler. Den kan flytte fjell. Den er blitt enkelhetens og lettvinthetens evangelium som kan endre hevdvunnen og etablert teologi. Derfor kan det å bli styrt av tidsånden også være å gi etter for den den sjuende dødssynden – i samme slengen.

Kirkens dilemma er at den selv må sette grenser for hvor radikalt og hvor bokstavtro den skal være, eller hvor drastisk den skal gå til verks. Dersom den mener at vern om Skaperverket i en radikal form er riktig teologi, må hele den morderne livsformen straks forbys. Hvorfor være selektiv, hvorfor være slapp og unnfallende og å sette en grense ved Lofoten og ved generelle politisk kompromisstiltak? Eller hvorfor bare vedta homofil vigsel og ikke for alle andre samlivsformer? Er ikke det strengt tatt menneskefiendtlig? Teologien kan alltids tilpasses.

I lørdagens VL, kan vi lese at det har pågått et prosjekt(!?) i ni år for å endre kirkens teleologi når det gjelder klima. Prosjektet har til og med en egen prosjektleder, kan vi lese.

Klima- og miljøkampen berører på den ene siden noe viktig, men det er også politikk og ideologi. Når kirken engasjerer seg, er det vanskelig å skjelne på et idealistisk åndelig og bibelsk motivert engasjement og et politisk og ideologisk. Dette framstår mildt som sagt diffust når også noen av biskopene – som biskoper tilkjennegir meninger om skattepolitikken og om andre typiske politikkområder, og når de gir uttrykk for at den ene siden i norsk politikk passer bedre med bibelske verdier enn den andre.

Kirken gjør seg best når den er et åndelig origo i folks liv, en hyrde i åndelige spørsmål om velsignelse, tilgivelse, nåde – og om troen, håpet og kjærligheten, og når den ivaretar folk sitt behov for det åndelige og religiøse felleskapet.

Og så er det kirkens oppgave å være moralsk rettleder. Den skal gjennom sitt eksempel peke på moralske verdier og stå opp mot urett, men må styre klar av, og den må være påpasselig med å ikke bli identifisert med politiske og idoslogiske retninger – i det alminnelige. Dette er kirkens Rubicon.

Kirken er gammelt hus. Og bare slik vil den ha en mening og en funksjon også i den nye tid, slik at den kan leve godt med tidsånden, men ikke la seg styre av den.

 

10 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Venstresiden? Tja...

Publisert over 3 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Miljøbevegelsen initierer forskningsprosjekter eller kan støtte seg på eksisterende forskning, og får oppbakking og anerkjennelse fra forskere og forskingsmiljøer. De har alltid støtte fra deler av det politiske miljøet og fra politiske partier, spesielt på venstresiden.

Jeg skal ikke kommentere det som har med det kirkelige engasjement i oljesand-saken å gjøre - men (som vanlig) pirke litt i begrepet "venstresiden".  Både når det gjelder politisk støtte til miljøbevegelsen spesielt og motstanden mot Statoils oljesandprosjekt spesielt, er det neppe korrekt å plassere dette på "venstresiden".  De politiske partiene det først og fremst er snakk om, er jo Venstre, MDG, KrF, deler av SP og hele SV - og av disse er det bare sistnevnte det er naturlig å plassere på venstresiden. De to største partiene, AP og Høyre, er stort sett på linje - mens FrP kjører sitt eget anti-miljøvernløp.

1 liker  
Kommentar #2

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Rørsla

Publisert over 3 år siden

Ja, enig i at viktige miljøsaker støttes av hele bredden av partier.

I det du siterer meg på, Oddbjørn, mener jeg apologi, de som programmessig og hengivent støtter rørsla – ‘as such’, de med et "religiøst" forhold til miljøvern. Det grunnleggende – selve symbiosen mellom venstresiden og miljøbevegelsen er naturlig. Antakelig har den noe med opprør og det bestående å gjøre, noe som ligger i begges ryggmarg.

For egen del oppfatter jeg det derfor slik at den hengivne og ubetingede støtteten til miljørørsla er mer typisk dess lenger ut til vestre en kommer og også er mest synlig på venstresiden i de større partiene.

Unntaket er partiet Venstre som (dessverre for partiet) har valgt å snevre seg selv inn til et særinteresseparti med nettopp klima og miljø som hovedsak. Problemet er at i dette segmentet er det fryktelig trangt. Miljø og klima er viktig, men andelen velgere som har dette som hovedsak, som lar dette være det førende ved politiske valg, er antakelig ikke på mer enn mellom fem og ti prosent (sansynligvis nærmere fem enn ti). Her sloss SV, MDG og Vestre om knappe ressurser som på lengre sikt antakelig ikke er bærekraftig for alle.

Men så er vi altså enige om at i de viktige miljø- og klimasakene, er det et langt bredere engasjement. Men da er det saken og ikke rørsla som grunnleggende skaper engasjement.

5 liker  
Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Kirken er menneskene i kirken. Man har et felles mål; Gud, gjennom Jesus. Å bryne seg på bibeltekstene kan være god kunnskap. Demokratiet gir også retningslinjer. Tvang, trusler og vold fører sjelden til god kommunikasjon. Det skaper usikkerhet, mismot, utrygghet og manglende endringsvilje. Menneskerettigheter/ansvar.   

Kommentar #4

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Kort replikk

Publisert over 3 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

I det du siterer meg på, Oddbjørn, mener jeg apologi, de som programmessig og hengivent støtter rørsla – ‘as such’, de med et "religiøst" forhold til miljøvern. Det grunnleggende – selve symbiosen mellom venstresiden og miljøbevegelsen er naturlig. Antakelig har den noe med opprør og det bestående å gjøre, noe som ligger i begges ryggmarg.

For egen del oppfatter jeg det derfor slik at den hengivne og ubetingede støtteten til miljørørsla er mer typisk dess lenger ut til vestre en kommer og også er mest synlig på venstresiden i de større partiene.

Ikke for å kverulere, men dersom du med "rørsla" mener arbeiderbevegelsen, er jeg uenig.  Arbeiderpartiet har aldri vært noe typisk miljøparti annet enn "i munnen".  Der har hensynet til arbeidsplassene nesten alltid trumfet miljøhensyn.  Da står vi vel igjen med SV, som har et høyere miljøfokus enn smågruppene lenger til venstre.  MDG oppfatter jeg ikke som et parti på venstresiden.  Bortsett fra når det gjelder miljøspørsmål, er dette et parti som spriker i mange retninger.

Kommentar #5

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Bevegelsen

Publisert over 3 år siden

Beklager forvirringen. Enig i at "Rørsla" vanligvis forbindes med arbeiderbevegelsen og fagrørsla. I denne sammenheng mener jeg miljørørsla. 

MDG later som de er blokkuavhengig - for slik å gjøre "saka" tverrpolitisk, men er det naturligvis ikke. De typiske miljøpolitikerne finnes fortsatt etter min mening, mest typisk på vestresiden i MDG og SV og altså i partiet Venstre, samt på venstresiden i f.eks. Arbeiderpartiet, men nok også i så måte i deler av KrF. 

Men, dette er jo ikke eksakt vitenskap eller nødvendigvis en presis anlyse, men slik jeg - og jeg vil tro mange oppfatter det. 

3 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere