Aleppo er bare begynnelsen

Nødropene fra Aleppo fikk verden til å våkne­, og protestene til å dirre på sosiale medier. Men alle som har fulgt med, har visst i månedsvis at dette ville komme. Og dette er heller ikke slutten – det vil komme nye sivile tragedier ettersom krigen flytter seg til nye områder.

Uten kontroll

Assad selv feirer seieren som en verdens­historisk begivenhet. Men det betyr ikke at han har fått kontrollen i landet. Regimet er helt avhengig av Russland og Iran. Hvem som egentlig styrer landet, er høyst uklart.

På grunnplanet er det en rekke ulike militser med ulike former for avtaler og tilknytninger til regimet som har kontrollen. I tillegg kommer iransk-støttede ­militsgrupper og Hizbollah-avdelinger, som har sin lojalitet i Iran.

Det som fremstår som en regjeringskontrollert hær fra ut­siden, er altså et svært sammensatt lappeteppe av grupper som Assad har forholdsvis begrenset kontroll over.

Både IS og andre opprørsgrupper vil fortsette kampen, i tillegg til at kurderne vil slåss for uavhengighet, og Tyrkia vil ivareta sine interesser.

En løsning

Krigen i Syria har derfor ikke en militær løsning. Syria vil ikke bli et samlet og fredelig land, men derimot et territorium der ulike grupper hele tiden slåss mot hverandre uten at noen egentlig har kontroll og ansvar.

Det kreves altså en politisk løsning. Så langt har det strandet på at USA og Tyrkia forlanger ­Assad fjernet, mens Russland mener det er nødvendig å beholde hans ­regime som motvekt mot islamistene.

Moralsk står kravet om å fjerne Assad sterkt. Han har oppført seg slik mot egen befolkning at han har mistet legitimiteten.

Islamistene

Men Barack Obama har lært leksen fra Irak og Libya: Å fjerne en diktator med militærmakt, skaper flere problemer enn det løser.

Da den arabiske våren feide over Midtøsten i 2011, kom det også til demonstrasjoner mot Assadregimet. De forlangte mer demokrati, men ikke Assads avgang. Da Nato – med Norge som aktiv deltaker – fjernet Muammar Gaddafi i Libya, fikk opposisjonen i Syria tro på at de ville få hjelp til å avsette Assad. Assad gikk brutalt fram mot demonstrantene og provoserte dermed fram et væpnet opprør.

Men både for USA og andre vestlige land var det utenkelig å sette inn egne soldater i ­Syria. Erfaringene fra Irak gjorde at man også var forsiktig med hvem man ga våpenhjelp til.

Islamistene

Men Saudi-Arabia­ og deres allierte nølte ikke med å gi både penger, våpen og annen hjelp til ulike islamistiske opprørsgrupper. Assad lot dessuten være å bekjempe islamistene og konsentrerte seg om å bekjempe sekulære og mode­­rate muslimer i Den frie syriske hæren.

Resultatet var at opprørerne i stadig større grad ble dominert av ulike islamistiske grupper, der al Qaeda-avleggeren kalt Nusrafronten etter hvert ble den ­dominerende.

Dette bidro i sin tur til vestlig motvilje mot å finansiere opprørerne. Var virkelig et islamistisk Syria å foretrekke framfor Assad-diktaturet?

Kamp mot IS

Da så Den ­islamske staten (IS) kom fra Irak og erobret store deler av Syria i 2014, ble det viktigst for USA å bekjempe IS.

Der hadde de felles interesser med Russland, og en stund lå det an til at de to stormaktene kunne komme fram til en felles front mot IS. Men da det ble klart at Russlands primære mål var å sikre en seier for Assad, brøt samarbeidet sammen.

USA kunne etter det bare stanse­ Assad ved å gå til en di­rekte militær konfrontasjon med Russland. Det kalte ­Donald Trump å starte den tredje verdenskrig – og der var han og Obama enige.

Dermed fikk Russland frie hender til å skaffe Assad seieren. Alle visste at første skritt ville bli å drive opprørerne ut av Aleppo.

De sivile

Likevel burde det ha vært mulig å satse alt på å få til en ordning som kunne redde de sivile i Aleppo. Verdenssamfunnet kan ikke bare sitte stille og se på at alt som heter krigens regler blir kastet på skraphaugen.

Det er desto viktigere fordi det ikke er slutt med Aleppo. Nye humanitære katastrofer vil stå i kø både i Syria og Irak. Iranske styrker har allerede avstengt Mosul slik at sivile ikke slipper ut. Det kan føre til at erobringen av Mosul blir verre enn Aleppo. Også kampene om Idlib og Raqqa kan bli stygge.

Det finnes ingen god side å ta parti for i Syria. Men det skulle ikke hindre oss i å ta parti for den uskyldige part: Sivilbefolkningen. Og ikke minst barna.