Religionsdialog i oljefarger

I en sidegate på Manhattan, i en av New Yorks «brownstones», ligger et lite galleri få vet om. Her henger verker av den russiske kunstneren Nicholas­ Roerich.

Roerich, som døde i 1947, er nesten glemt i dag. Om noen kjenner til ham, er det gjerne fordi han skapte kostymer­ og dekorasjon til uroppføringen av Stra­vinskijs Vårofferet. Men i sin tid var ­Roerich en ruvende skillelse. Et eksempel er høyhuset rundt hjørnet, som ble bygget for ham.

Roerich var fredsaktivist, poet, ­botaniker, arkeolog, møbeldesigner. Først og fremst var han maler, og hans fargesprakende, symbolladede malerier solgte.­ Hans magnetiske personlighet, store­ skjegg og flagrende gevanter ga ham et guru-image, og det var liten tvil om hvilken lære han sto for. Det er håpløst å forstå Roerichs kunst uten å forstå teosofien.

Eventyr. Teosofien ble skapt av Helena Petrovna Blavatsky, født i 1831. Hun brøt med adelsfamilien da hun ble giftet bort til en mye eldre mann. Hun satte ut på eventyr, og det er fristende å gå ut fra at mye av det hun fortalte om seg selv, var nettopp det: Eventyr.

Særlig drøye er fortellingene om at hun i Tibet skal ha møtt verdens hemmelig­e mestere, som sendte henne brev som ­materialiserte seg i løse luften. Men det slo an, Blavatsky ble en av historiens få kvinnelige religionsstiftere og hennes 
teosofi ble tidens spirituelle motedille.

Som moter flest ble teosofiens blanding av vestlig esoterikk og østlig mystikk etter hvert passé, men Blavatskys ånd hviler over både alternativmesser, yogakurs og steinerskoler (Rudolf Steiner var opprinnelig teosof). Og Brownstone-bygningen på Manhattan.

Helgener og engler. Det kristne står sterkt i Roerichs kunst. Her er helgener og engler, Elias og Kristus. Men på en tid da vestlige mennesker anså folk fra a­ndre kulturer som hakket bedre enn aper, fant Roerich skjønnhet i deres religioner og tradisjoner.

I en alkove henger profeten Muhammed, der han får overlevert de første versene av Koranen av engelen Gabriel. Avbildningen er etter islamsk skikk: ­Engelen som ren energi, mens Muhammed har ryggen til slik at det eneste vi får se, er – kremt – profetens skjegg. På motsatt vegg spiller hinduguden Krishna fløyte.

Her er alt det Roerich kom i kontakt med på sine reiser og sin lesning: Buddhisme, sjamanisne, slavisk hedendom.

Lett å parkere. Mens kunstnere som Kandinskij og Hilma af Klint søkte til det abstrakte for å formidle sine esoteriske spekulasjoner, og slik hadde stor innflytelse på moderne kunst, var Roerich f­igurativ. Samtidig kan få kunstnere fange den religiøse opplevelsen, mysteriet, som ham. Ikke trenger man være religiøs for å få noe ut av det heller; ateisten HP Love­craft brukte Roerichs skildringer fra Tibet som inspirasjon for langnovellen At the Mountains of Madness.

Som nevnt er Roerichs kunst i dag nesten­ glemt, eller avskrevet som svermerisk kitsch. Hvordan kan man ta på ­alvor en som Roerich, hvis ekspedisjon for å finne­ den mytiske byen Shambhala­ ­under fjellene­ i Himalaya får Indiana ­Jones til å virke som sosialrealisme? Blavatsky parkerer man også lett om man vil, det er bare å minne om hennes påstander om at den ariske rase oppsto på Atlantis.

Ny interesse. Likevel er det på overtid å hente Roerichs kunst fram fra glemselen. En grunn er en ny interesse for figurativ kunst, særlig blant unge kunstnere. Kunstverdenen har også fått en ny interesse for esoterisk anlagte kunstnere, noe som klaffer fint med at religionsvitenskapen har begynt å ta tenkere som Roerich og hans inspirator Blavatsky på alvor.

Men den viktigste er at i vår tid av polarisering­, kan Roerichs fredsaktivisme og kjærlighet til andre religioner og tradisjoner – som religionsdialog i olje­farger – være nettopp noe vi trenger mer av.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE LIVSSYN 16.12.2016