Verdidebatt

Et barn er født, et barn er dødt

Vi går mot jul i et land som er skadet i sin innerste medmenneskelighet, som har skapt helter blant dem som er mest hardhjertede i møtet med de vergeløse barna fra Syria.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jesus fra Nasaret het han og ble født i en stall og hans levende legeme ble svøpt og lagt i en krybbe, og beretningen om hans nedkomst har gjennom nesten to tusen år landet i selve kjernen for vår medmenneskelighet, vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet.

Aylan Kurdi het han, fra Kubani i Syria, og hans tre år gamle, døde legeme drev i land på en strand i ferieparadiset Bodrum i Tyrkia. Fra første øyeblikk traff bildet vår innerste medmenneskelighet, vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet.

Den engelske avisen med det flotte navnet «INDEPENDENT» skrev at hvis dette bildet ikke beveget oss i flyktningpolitikken, hva skulle da gjøre det?

Motbevegelsen kom raskt, og de  angrep våre ytre sjele-lag; hvor frykten og egoismen bor. Skremmerne stormet inn på stranden fra alle kanter, og ville fjerne bildet. De var allerede skaket av Angela Merkel som den 31. august, dagen før Aylan Kurdi og broren druknet, hadde sagt at «wir schaffen es!»; og åpnet for en million. Svenskene hadde åpnet sine hjerter og tatt 80 000. Hos oss ble det store bølger av tallet 8000, for med 10 (tusen), da ville Norge gå under; og velferd og velstand til våre barn ville bli alvorlig truet. Var vi ikke redde for det, da løy vi. For bakom var vi falske godhetstyranner som skjulte frykten og egoismen vår, og lot som om vi var bedre enn andre. Det var forferdelige tilstander i vårt lille land. Og de har vedvart.

Vi går derfor mot jul i et land som er skadet i sin innerste medmenneskelighet, som har skapt helter blant dem som er mest hardhjertede i møtet med de vergeløse barna fra Syria. Fryktskaperne som faktisk har villet skjule for våre øyne at vi egentlig skal være ubeveget, også av Syria, av den største katastrofe og menneskelige lidelse, etter krigen. Vi må bare glemme Syria, fordi vi må være strenge i flyktningpolitikken, fordi det handler om våre egne barns framtid. Som juleglede kan vi derfor legge en halv milliard under treet som vi har spart fordi vi var strenge og glemte Syria. Ubarmhjertigheten mot Syria var lønnsom. Så nå kan vi hjelpe dem der de er.

På min kalkulator blir det 14 øre dagen, når vi skal være strenge og fordele det bare på 10 millioner, blant de mest nødlidende siden krigen. Selv ganske små barn forstår at disse ti millionene på flukt, de kan ikke komme hit. Men de samme barna vet meget godt at 14 øre dagen, det er ingen ting.

Vi blir fortalt at Flyktningkonvensjonen må sammenlignes med en sykehusinnleggelse. På sykehuset, det vil si som flyktning i Norge skal de få den hjelp de trenger så lenge de svever mellom liv og død, selv om det blir lenge. Men de kan ikke si, når de er utenfor fare at de har vært der så lenge at de nå vil bo på sykehuset! Sånn skal de herde oss til vi er forherdet.

Sannheten er, hvis vi bruker sykehus-sammenligningen, at vi har hatt en «helsepolitikk» gjennom ti-år som har bestått i å hindre adgangen! Og er de ikke «syke nok» de som klarer å trenge seg inn, så skal vi sende dem ut straks, og sette dem på en trapp som ikke lengre finnes. Barnekonvensjonen og «sterke menneskelige hensyn og tilknytning til Norge» er fjernet fra dagligspråket. Skjønner vi ikke at vi må gjøre dette, at dette er veien å gå framover, er vi blinde. Det er bare det at metoden de ber oss om å bruke handler om å lukke øynene for barna. Fremfor alt foran bildet av et dødt barn. Aylan Kurdi, tre år, fra Syria.

Skal jeg lese eventyret om trollet som gikk glad og ubekymret, ubarmhjertig og upåvirket, som aldri kjente anger, fordi han ikke hadde hjertet på seg, for mine barnebarn i julen? Skal jeg virkelig lese det som mitt julebudskap til Norges Framtid?

Ja, det skal jeg!

Og så vil jeg sende en spesiell julehilsen til Elizabeth Hoff fra Ålesund, vår og Verdens Helseorganisasjons kvinne i Aleppo i Syria, som hver dag har minnet oss på at «kvar enkelt må krevja at krigshandlingane må ta slutt!». Takk for at du finns, Elizabeth, og at du tør å være der du er.

På selve julaften skal jeg tenke spesielt på at du også er jordmor!

God jul fra Magne

FØRST PUBLISERT PÅ NETTSIDEN TIL RVTS SØR

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt