Underlige tider

Det er underlig tider. Dette er et lite essay som starter med nyheten om at en statsråd og hennes statssekretær går inn for en privat innsamling til en konkret organisasjon i uttalt opposisjon til en annen. Hvordan kan dette gå an? -

Som generalsekretær i NMS opplevde jeg at politikere og statsråder lånte ansikt og ord for å støtte oss. Det var alltid hyggelig og oppmuntrende. Men du verden hvor dumt det hadde vært om de samtidig sa at dette gjorde som en markering mot en av de andre organisasjonene for eksempel, Misjonssambandet som vedkommende av en eller annen grunn ikke likte.

Kunne vi ha tatt imot den type stridspenger? Og når dette nærmest skjer på departementets vegne? Selvfølgelig ikke formelt, men en statsråd og hennes statssekretær er mer enn to enkeltpolitikere. Dette er underlig. Det må da være mangel på elementært skjønn?

At statsråden ønsker å støtte forfulgte kristne og en organisasjon som arbeider for disse, er flott. De forfulgte kristne i Midt-Østen og andre deler av verden, trenger ny oppmerksomhet både fra kirke, myndigheter og norsk offentlighet. At samme statsråd dessuten har fått til en ny ordning for vurdering av konverterte asylsøkere trosoverbevisning, er hun også å berømme for.

Men lukker hun øynene for at konvertitter, som faktisk kan bli trodd på at de er "ekte" kristne, blir sendt tilbake til for eksempel Iran fordi den sakkyndighet som legger premissene i disse sakene mener det ikke er forbundet med risiko å være konvertitt i dette landet så lenge en tilpasser seg de sosio-kulturelle forhold, det vil i praksis si: holder sin kristne tro skjult, da er det noe som skurrer.

Statsråden er selvsagt ikke ansvarlig for de faglig/sakkyndige vurderingene til norske utlendingsmyndigheter. Men hun burde hurtigst mulig be om at de med ansvar for ordningen utlendighetsmyndighetene våre holder seg med, satte i gang en inngående vurdering av systemet med Landinfo og den rollen og plassen dette instituttet har i vår utlendingsforvaltning og i vårt rettssystem.

Det er sikkert mye god sakkunnskap samlet. Men jeg har hørt en sakkyndigeforklaring i retten nylig, nettopp om Iran, og jeg ble dypt rystet. Religionsfriheten underkjennes i vårt lands viktigste kompetanseorgan. Tok vi religionsfriheten på alvor, ville flere få opphold i Norge, men det betyr vel ikke noe i forhold til den virkeligheten vi sender dem tilbake til? For oss er jo religionsfriheten en av de fundamentale menneskerettigheter? Er det ikke sånn? Hvis det ikke er sånn, slik det kan se ut, er det underlig.

Nettopp derfor er det viktig med gode advokater og med kompetent juridisk bistand. Og her kommer NOAS inn i bildet. En organisasjon som det er planlagt kutt i bevilgningene til - fordi det slik, statsråden ser det, dreier seg om penger som går til byråkrati. Jeg kjenner etter hvert en del om asylsøkere som er NOAS evig takknemlige for den støtten og den hjelpa de har fått. Noen har fått opphold i Norge. Andre nådde ikke fram, men de har i alle fall møtt noen som sto opp for dem. Hvordan kan en statsråd snakke ned en slik organisasjon og det viktige arbeidet den gjør? Det er underlig!

Det er fint at statsråden ser de forfulgte kristne og deres lidelser. Jeg deler hennes syn og hennes engasjement i denne saken. Men vi må også se de som er nær oss. Vi må se konvertitter som sendes tilbake til Iran og Afghanistan.

Og vi må se de som sitter fast her i landet vårt. De som har fått sine avslag, men som ikke har noe sted å reise til! De er "fanget" her. De lever i limbo. Statsråden og hennes statssekretær benekter at de finnes. Statsråden har ikke hatt tid til å møte dem. Men vi (organisasjonen Mennesker i Limbo) har møtt statssekretæren.

Det ble et underlig møte. Vi gikk fra Nydalen skuffet og sjokkert. Vi ble kanskje sett, men ikke hørt til tross for et langt møte. Politikerne på Stortinget vil ikke ta opp saken deres. Det er ikke noe vi kan gjøre for dere. Ha det bra!
Sånn omtrent var budskapet.

Men det underlige er at det altså er noen som er ureturnerbare, men ikke har mulighet til å leve.... Har vi som samfunn ikke ansvar for å forsøke å finne anstendige løsninger for dem som i årevis, noen bort imot 20 år, har måttet gå fra hånd til munn i dette demokratiske og solidariske samfunnet vårt? Troverdigheten i det vi ønsker å gjøre for dem langt borte, må reflekteres i vår måte å forholde oss til dem i vår nærhet. Hvis ikke svekkes troverdigheten også i vårt engasjement for dem langt borte.

Og ser en disse sammenhengene behøver kanskje ikke en statsråd og hennes statssekretær å gå ut med en meget spesiell innsamlingsaksjon - til og med rettet mot en av de organisasjonene som nettopp forsøker å se de asylsøkerne som faktisk er her i landet - konvertitter og lengeværende papirløse. Det er nesten så jeg får lyst til å starte en innsamlingsaksjon: For Mennesker i Limbo - det går faktisk an å støtte oss. Se på vår Facebook-side: Mennesker i limbo.

Det er underlig at så mange har greid å holde motet oppe på tross av politikere som lukker øynene og ørene... Det er underlige tider!

Det er underlige tider... og det var altså oppslaget i nyhetene om en statsråd som satte i gang en privat innsamlingsaksjon sammen med med sin statssekretær som skapte disse refleksjonene.