Verdidebatt

Evangeliet og Snøfall

Kan en koselig tv-serie, foreløpig uten referanser til julebudskapet, fortelle oss noe om menneskers dypeste behov?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.» Sitatet fra Augustin slår meg idet jeg sitter og ser Snøfall, årets julekalender på NRK. Kan en koselig tv-serie, foreløpig uten referanser til julebudskapet, fortelle oss noe om menneskers dypeste behov?

Snøfall handler om niårige Selma, som bor midlertidig hos naboen Rut etter at foreldrene døde seks år tidligere. Men Selma lengter etter en familie. En dag kommer hun ved en tilfeldighet inn i en parallell verden, til byen Snøfall. Her bor julenissen, og det viser seg at han er bestefar til Selma.

Uansett hva skaperne av serien har ment, forteller serien oss noe viktig, både om menneskets problem og om vårt dypeste behov.

Menneskets første problem er stolthet. Urhistorien vår forteller om menneskets stolthet, denne åndelige klatringen, helt fra starten av. Adam og Eva var gitt en Edens hage å leve i. Men det var ikke nok for dem. De spiste av den forbudte frukten, de valgte bort Gud til fordel for sitt eget begjær etter å bli lik Gud. Siden den gang har mennesket klatret. Det gudgitte behovet for å bli elsket, sett og bekreftet er forvrengt – og mennesket har satt seg selv i tilværelsens sentrum. Der vil vi aldri bli helt og fullt tilfredsstilt, for vi er ikke skapt til å være guder i eget liv. I Snøfall er det Winter som representerer denne siden av mennesket, en side som finnes i oss alle. Vi vil bli noe vi ikke er ment å være. Dette begjæret fører Winter til skogen Mørke, hvor ondskapen råder. Så vet jeg det fremstår som svært pessimistisk å påstå at Mørke finnes i oss alle, men jeg er overbevist om at det er sant, og at denne erkjennelsen er nødvendig på vei til frihet.

Det fører oss til menneskets andre problem: Adskillelse. I Snøfall er foreløpig ingen logisk sammenheng mellom Winters begjær etter makt og Selmas adskillelse fra sin familie. Men i vår tilværelse går disse to sammen som brutale bødler over liv, frihet og tilhørighet. Vår egoisme skiller oss fra Gud. Vi har tatt den plassen bare Gud skal ha, og vi har mistet den friheten og det livet vi er ment å leve. Og skal vi ta Bibelens budskap om livet etter døden på alvor, vil adskillelsen og Mørke være realiteter også inn i evigheten.

Men julen bringer håp og forteller oss om en som gikk motsatt vei. Når mennesket klatret, steg Gud ned. Han ble et menneskebarn, født i fattigdom, bar verdens synd og døde i skam. Og ved sin død og oppstandelse, åpnet Jesus en vei ut av Mørke og inn til et fullverdig liv i frihet hos Gud, som dypest sett er vår Far.

I Snøfall synger Eva Weel Skram: «Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar. I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var», og spør: «Kor høyrer du til?»

Svaret finnes i Augustins bekjennelse: «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»

Kanskje denne julen er tiden da du kan «finne tilbake til det som var», tilbake til Gud? Velkommen hjem.

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR PÅ NETTSIDEN TIL FAMILIE OG MEDIER.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt