Den kristne humanisme

Begrepene “humanist” og “humanisme” har en mangeslungen og flertydig epistemologi, i spenn mellom filosofi, teologi, demoktrati og  sekularisme. I 2012 kom begrepet inn i Grunnloven som en fundamental del av vårt verdigrunnlag.Vi skal i det påfølgende følge noen tråder fra antikken til dens kristne renessanse. Som en betimelig påminnelse om vår felles “kristne kulturarv”, også for oss erklærte sekularister.

Hva er humanisme?

Det er verdt å merke seg flertydigheten ved begrepet "humanist" og "humanisme". "Humanist" betegner i sin enkleste utgave den fornyede interesse for klassisk litteratur og dannelse som sprang ut fra senmiddelalderens og Renessansens nyopprettede universiteter."Studia humanitas", studiet av det menneskelige, omfattet således studier av musikk, grammatikk, poesi, retorikk o.l., basert på antikke tekster. I midten av det 14. århundre oppstår den såkalte "klassiske" humanisme, da den florentinske poeten Francesco Petrarca, "den første humanist", systematiserer studiene av disse klassikerne, som opprinnelig især gjaldt Cicero og Vergil.

Denne fornyede interesse for de gamle romerne hadde et betydelig element av nasjonalisme, hvor begeistringen for det fordums så stolte Italia, nå opprevet av indre konflikter og stridigheter, fikk sitt uttrykk i den gammel-romerske ånd som formelig strålte ut fra de klassiske skriftene. En febrilsk jakt på antikke skriftstykker fulgte i kjølvannet av denne nasjonale reisningen og begeistringen, men også en tiltakende interesse for gresk og hebraisk. Man begynte å betrakte verden, universet og menneskets kår i et tilpasset klassisk romersk og antikt gresk-hellenistisk perspektiv, i en syntetiserende bestrebelse. Her ble kristen teologi søkt tolket og forstått i lys av filosofer som Cicero, Seneca og Platon. Denne klassiske humanismen spredte seg raskt fra Italia til de europeiske kultursentrene.

Betegnelsen "humanisme" ble senere, i 1808, brukt av F. I. Niethammer (1766-1848) i et innlegg i en pedagogisk debatt med filantropistene, som mente at skolen burde gi nyttig og praktisk opplæring. Som alternativt til dette lanserte Niethammer begrepet "humanismus" som betegnelse for den frie, "unyttige" åndsdannelse, og hvis målsetting var "dannelsen av menneskelighet i mennesket". I en påfølgende bok knytter han her an til stoikeren Ciceros humanitas-begrep, og til den romerske forfatteren Aulus Gellius' (130-180 e. Kr) Noctes Atticae, som sammenstiller de greske begrepene philanthropia og paideia med Ciceros' latinske nyskapning humanitas, til et sammenfattende menneskesyn:

I kraft av sin naturgitte ratio har mennesket en medfødt trang til kunnskap og læring; til "education", tradisjonsbevissthet, litterær interesse, personlig kultur, altså til dannelse i vid betydning, hvilket også omfatter generell velvilje og mildhet overfor alle mennesker. Den tyske filosofen Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775-1854) skriver utførlig om boken, og tar opp begrepet. Goethe og Johan Christop Friederich von Schiller (1759-1805) utvikler dette klassiske humanitetsidealet til den nyhumanismen som oppsto rundt 1800-tallet, og som vektlegger åndsfrihet, toleranse og humanitet. I 1843 bruker også Karl Marx betegnelsen "humanistisch" om de mål kommunismen stiler mot. At denne "absolutte humanisme" virkningshistorisk kom til å ende i massemord og slavehold, kan være en nyttig påminnelse om at denne ateistiske "humanismen" fra 1800-tallet av, langt fra representerer en lineær bevegelse mot det humanismebegrepet vi idag bekjenner oss til.

Men det var altså i renessansens begeistring for den klassiske arv at humanisme/begrepet fikk sin egentlige gjenfødelse, og den betydeligste blant renessanse-humanistene nord for Alpene var Erasmus fra Rotterdam (ca. 1467-1536). Han ville gi verden "Kristi filosofi" i sin opprinnelige renhet, og i 1516, og flere ganger senere, utga han Det nye testamentet på gresk. Han betraktet NT som en antikk, klassisk tekst, og som ikke kunne leses uten i sammenheng med den profan-greske litteratur. Han mente mennesket hadde evnen til et sedelig liv ved seg selv alene, og fant forbilder for det både i hedenskapet og i kristendommen. "Hellige Sokrates, be for oss!" forteller han at han kunne kunne ha lyst til å si, og han ble beskyldt for "gresk kjetteri". Erasmus betror sine venner at han ikke kan lese Ciceros skrifter, som De officiis, uten at han må "kysse bøkenes blader og ære deres hellige hjerte som er innblæst av himmelsk ånd".

Også Erasmus la stor vekt på humanitas i betydningen dannet livsholdning, ensbetydende med lærevillighet og trang til kunnskap, og med et mildt, vennlig, omgjengelig sinnelag. I motsetning til de tyske humanistene, var den omflakkende og hvileløse Erasmus − ofte på flukt fra Inkvisisjonen − dessuten i eminent forstand internasjonalist; viden berømt i Europa for sine verk Samtaler, Ordsspråk og Dårskapens pris. I årene 1509-14 bodde han i London, hvor han bl.a. foreleste i Cambridge, som gjest hos sin humanistvenn Sir Thomas More − forfatteren av Utopia; i 1514-16 bodde han i Basel ; i perioden 1517-22 hadde han sitt hovedkvarter i Louvain, og fra 1523 til -29 var han tilbake igjen i Basel. Ved sin kritikk av katolisismens relikviedyrkelse og munke- og avlatsvesen kom han til å bane vei for den samtidige Luthers reformasjon, og den katolske kirke satte ham på Index, mens Inkvisisjonen jaktet på ham.

Men Erasmus var heller ikke særlig begeistret hverken for Luther eller for hans reformasjon; han var framfor alt en fredens lidenskapelige talsmann, og Luther skapte ufred, mente han. Den striden som etterhvert tilspisset seg mellom Luther og Erasmus, ble en tragedie for sistnevnte. Da reformatorene kom til makten også i Basel, måtte denne fredsæle mannen søke tilflukt i Freiburg. Først da den kirkepolitiske stormen hadde lagt seg, kunne han vende tilbake til Basel, hvor han døde, skuffet og livstrett. Luther mente at det Erasmus hadde å fare med, var bare prat − verba sin re. Ludvig Holberg sa at etterslekten burde "kysse hans støv".

Blant de betydningsfulle italienske, religiøse renesessanse-humanistene finner vi Pico della Mirandola (1463-94). Erasmus var blitt gjort kjent med ham under sin første Englandsreise i 1499, hvor en annen framtredende – engelsk − humanist, John Colet, presenterte Mirandola for ham. Pico var medlem av det neo-platonske akademi i Firenze, som én som ville skape en syntese av Platon, Kristus og Paulus. Ved sitt dels antroposentriske siktepunkt, og ved sine forsøk på å etablere en humanisme også av det beste i ulike religioner, kom Mirandola på kant med den katolske lære, og måtte flykte fra Italia. Ved sin hevdelse av menneskets frihetlige evne til selvbestemmelse og selvrealisering, og til av egen fri vilje å kunne og ville sin selvforandring, kom Mirandola idéhistorisk til å bli en forløper for moderne filosofer som Nietzsche, Marx, Kierkegaard og Sartre. Denne menneskets evne til selvtransformasjon, fikk Mirandola til også å forkaste den kristne tro på evig fortapelse og straff. En slik straff er ulogisk, hevdet han, idet mennesket vil besitte denne sin evne også inn i det evige liv etter døden.

Ovennevnte Thomas More var en stor beundrer av Mirandola, og han oversatte en biografi av ham til engelsk, som en hyllest. Noe senere, i 1516, fullførte More den boken som skulle skaffe ham internasjonal berømmelse. Den utkom i flere opplag på kontinentet, og kom ikke minst å bli et sosialpolitisk − tildels revolusjonært fortolket − forbilde, og en paradigmereferanse gjennom de påfølgende århundre, opp til vår egen tid, nemlig Utopia. Det er verdt å merke seg at denne visjonære boken − og hvis nye begrepsdannelse i moderne tid dels kom til å bli et skjellsord nært assosiert med totalitære regimer − i utgangspunket er en kristen-humanistisk tekst. More studerte teologi og humanistiske fag i renessansens ånd med en voldsom iver. Det påstås at han studerte i opptil 18-20 timer daglig, og at han holdt seg våken ved å gå med en strieskjorte nærmest kroppen, og at han brukte en trestubbe til hodepute.

Han ville bli prest for å kunne forme de teologiske studier i humanistisk retning, men faren, en velstående Londonjurist, så helst at han ble advokat, og truet med å nekte ham økonomisk støtte dersom han ikke skjerpet sin interesse for sine jus-studier. Moore endte da også opp som jurist, hvilket banet vei for ham, først som speaker i Underhuset, så som ambassadør for kongene i Spania og Frankrike og ærefullt medlem av Henrik den 8.’s råd, og i 1529 blir han utnevnt til Lord Chancellor.

Men hans bestrebelser på å forene antikkens humane dannelsesideal med den kristne kjærlighetstanke fikk et tragisk endeligt. Han kom til å bli offer i den veldige striden som pågikk mellom reformasjon og mot-reformasjon, og ville ikke fornekte sine idéer om fred og frihet. Han kunne heller ikke akseptere kongens skilsmisser og hans kirkepolitikk, og ville ikke avgi den lojalitetsed kongen forlangte av ham. I 1535 måtte han bestige skafottet. Han siste ord skal ha vært: "Jeg dør som tjener for min konge − men først og fremst for Gud." More befant seg i en brytningstid, også for så vidt som den gryende humanistiske antroposentrisme sto mot teisme. En mørkere ahumanisme slo igjennom hos ham mot slutten av hans liv. Han var opprinnelig for kirkelige reformer, men etterhvert kom han til å frykte et alvorlig skisma, og han forfulgte sine motstandere med hård hånd. Som Lord Chancellor kom han til å dømme flere heterikere til kjetterbålet. More ble ikke desto mindre kanonisert av den katolske kirke i 1935.

En hovedkilde

Professor i idehistorie, Paulus Svendsens bidrag i festskriftet til A. H. Winsnes' syttiårsdag. Renessanse-humanistene og 'Humanitas', 1959 .