Håkon Carsten Pedersen

8

Den kristne humanisme

Det er verdt å merke seg flertydigheten ved begrepet ”humanist” og “humanisme”.

Publisert: 14. des 2016 / 734 visninger.

Begrepene “humanist” og “humanisme” har en mangeslungen og flertydig epistemologi, i spenn mellom filosofi, teologi, demoktrati og  sekularisme. I 2012 kom begrepet inn i Grunnloven som en fundamental del av vårt verdigrunnlag.Vi skal i det påfølgende følge noen tråder fra antikken til dens kristne renessanse. Som en betimelig påminnelse om vår felles “kristne kulturarv”, også for oss erklærte sekularister.

Hva er humanisme?

Det er verdt å merke seg flertydigheten ved begrepet ”humanist” og “humanisme”. ”Humanist” betegner i sin enkleste utgave den fornyede interesse for klassisk litteratur og dannelse som sprang ut fra senmiddelalderens og Renessansens nyopprettede universiteter.”Studia humanitas”, studiet av det menneskelige, omfattet således studier av musikk, grammatikk, poesi, retorikk o.l., basert på antikke tekster. I midten av det 14. århundre oppstår den såkalte ”klassiske” humanisme, da den florentinske poeten Francesco Petrarca, ”den første humanist”, systematiserer studiene av disse klassikerne, som opprinnelig især gjaldt Cicero og Vergil.

Denne fornyede interesse for de gamle romerne hadde et betydelig element av nasjonalisme, hvor begeistringen for det fordums så stolte Italia, nå opprevet av indre konflikter og stridigheter, fikk sitt uttrykk i den gammel-romerske ånd som formelig strålte ut fra de klassiske skriftene. En febrilsk jakt på antikke skriftstykker fulgte i kjølvannet av denne nasjonale reisningen og begeistringen, men også en tiltakende interesse for gresk og hebraisk. Man begynte å betrakte verden, universet og menneskets kår i et tilpasset klassisk romersk og antikt gresk-hellenistisk perspektiv, i en syntetiserende bestrebelse. Her ble kristen teologi søkt tolket og forstått i lys av filosofer som Cicero, Seneca og Platon. Denne klassiske humanismen spredte seg raskt fra Italia til de europeiske kultursentrene.

Betegnelsen ”humanisme” ble senere, i 1808, brukt av F. I. Niethammer (1766-1848) i et innlegg i en pedagogisk debatt med filantropistene, som mente at skolen burde gi nyttig og praktisk opplæring. Som alternativt til dette lanserte Niethammer begrepet “humanismus” som betegnelse for den frie, “unyttige” åndsdannelse, og hvis målsetting var “dannelsen av menneskelighet i mennesket”. I en påfølgende bok knytter han her an til stoikeren Ciceros humanitas-begrep, og til den romerske forfatteren Aulus Gellius’ (130-180 e. Kr) Noctes Atticae, som sammenstiller de greske begrepene philanthropia og paideia med Ciceros’ latinske nyskapning humanitas, til et sammenfattende menneskesyn: 

I kraft av sin naturgitte ratio har mennesket en medfødt trang til kunnskap og læring; til “education”, tradisjonsbevissthet, litterær interesse, personlig kultur, altså til dannelse i vid betydning, hvilket også omfatter generell velvilje og mildhet overfor alle mennesker. Den tyske filosofen Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775-1854) skriver utførlig om boken, og tar opp begrepet. Goethe og Johan Christop Friederich von Schiller (1759-1805) utvikler dette klassiske humanitetsidealet til den nyhumanismen som oppsto rundt 1800-tallet, og som vektlegger åndsfrihet, toleranse og humanitet. I 1843 bruker også Karl Marx betegnelsen “humanistisch” om de mål kommunismen stiler mot. At denne “absolutte humanisme” virkningshistorisk kom til å ende i massemord og slavehold, kan være en nyttig påminnelse om at denne ateistiske “humanismen” fra 1800-tallet av, langt fra representerer en lineær bevegelse mot det humanismebegrepet vi idag bekjenner oss til.

Men det var altså i renessansens begeistring for den klassiske arv at humanisme/begrepet fikk sin egentlige gjenfødelse, og den betydeligste blant renessanse-humanistene nord for Alpene var Erasmus fra Rotterdam (ca. 1467-1536). Han ville gi verden “Kristi filosofi” i sin opprinnelige renhet, og i 1516, og flere ganger senere, utga han Det nye testamentet på gresk. Han betraktet NT som en antikk, klassisk tekst, og som ikke kunne leses uten i sammenheng med den profan-greske litteratur. Han mente mennesket hadde evnen til et sedelig liv ved seg selv alene, og fant forbilder for det både i hedenskapet og i kristendommen. “Hellige Sokrates, be for oss!” forteller han at han kunne kunne ha lyst til å si, og han ble beskyldt for “gresk kjetteri”. Erasmus betror sine venner at han ikke kan lese Ciceros skrifter, som De officiis, uten at han må “kysse bøkenes blader og ære deres hellige hjerte som er innblæst av himmelsk ånd”.

Også Erasmus la stor vekt på humanitas i betydningen dannet livsholdning, ensbetydende med lærevillighet og trang til kunnskap, og med et mildt, vennlig, omgjengelig sinnelag. I motsetning til de tyske humanistene, var den omflakkende og hvileløse Erasmus − ofte på flukt fra Inkvisisjonen − dessuten i eminent forstand internasjonalist; viden berømt i Europa for sine verk Samtaler, Ordsspråk og Dårskapens pris. I årene 1509-14 bodde han i London, hvor han bl.a. foreleste i Cambridge, som gjest hos sin humanistvenn Sir Thomas More − forfatteren av Utopia; i 1514-16 bodde han i Basel ; i perioden 1517-22 hadde han sitt hovedkvarter i Louvain, og fra 1523 til -29 var han tilbake igjen i Basel. Ved sin kritikk av katolisismens relikviedyrkelse og munke- og avlatsvesen kom han til å bane vei for den samtidige Luthers reformasjon, og den katolske kirke satte ham på Index, mens Inkvisisjonen jaktet på ham.

Men Erasmus var heller ikke særlig begeistret hverken for Luther eller for hans reformasjon; han var framfor alt en fredens lidenskapelige talsmann, og Luther skapte ufred, mente han. Den striden som etterhvert tilspisset seg mellom Luther og Erasmus, ble en tragedie for sistnevnte. Da reformatorene kom til makten også i Basel, måtte denne fredsæle mannen søke tilflukt i Freiburg. Først da den kirkepolitiske stormen hadde lagt seg, kunne han vende tilbake til Basel, hvor han døde, skuffet og livstrett. Luther mente at det Erasmus hadde å fare med, var bare prat − verba sin re. Ludvig Holberg sa at etterslekten burde “kysse hans støv”.

Blant de betydningsfulle italienske, religiøse renesessanse-humanistene finner vi Pico della Mirandola (1463-94). Erasmus var blitt gjort kjent med ham under sin første Englandsreise i 1499, hvor en annen framtredende – engelsk − humanist, John Colet, presenterte Mirandola for ham. Pico var medlem av det neo-platonske akademi i Firenze, som én som ville skape en syntese av Platon, Kristus og Paulus. Ved sitt dels antroposentriske siktepunkt, og ved sine forsøk på å etablere en humanisme også av det beste i ulike religioner, kom Mirandola på kant med den katolske lære, og måtte flykte fra Italia. Ved sin hevdelse av menneskets frihetlige evne til selvbestemmelse og selvrealisering, og til av egen fri vilje å kunne og ville sin selvforandring, kom Mirandola idéhistorisk til å bli en forløper for moderne filosofer som Nietzsche, Marx, Kierkegaard og Sartre. Denne menneskets evne til selvtransformasjon, fikk Mirandola til også å forkaste den kristne tro på evig fortapelse og straff. En slik straff er ulogisk, hevdet han, idet mennesket vil besitte denne sin evne også inn i det evige liv etter døden.

Ovennevnte Thomas More var en stor beundrer av Mirandola, og han oversatte en biografi av ham til engelsk, som en hyllest. Noe senere, i 1516, fullførte More den boken som skulle skaffe ham internasjonal berømmelse. Den utkom i flere opplag på kontinentet, og kom ikke minst å bli et sosialpolitisk − tildels revolusjonært fortolket − forbilde, og en paradigmereferanse gjennom de påfølgende århundre, opp til vår egen tid, nemlig Utopia. Det er verdt å merke seg at denne visjonære boken − og hvis nye begrepsdannelse i moderne tid dels kom til å bli et skjellsord nært assosiert med totalitære regimer − i utgangspunket er en kristen-humanistisk tekst. More studerte teologi og humanistiske fag i renessansens ånd med en voldsom iver. Det påstås at han studerte i opptil 18-20 timer daglig, og at han holdt seg våken ved å gå med en strieskjorte nærmest kroppen, og at han brukte en trestubbe til hodepute.

Han ville bli prest for å kunne forme de teologiske studier i humanistisk retning, men faren, en velstående Londonjurist, så helst at han ble advokat, og truet med å nekte ham økonomisk støtte dersom han ikke skjerpet sin interesse for sine jus-studier. Moore endte da også opp som jurist, hvilket banet vei for ham, først som speaker i Underhuset, så som ambassadør for kongene i Spania og Frankrike og ærefullt medlem av Henrik den 8.’s råd, og i 1529 blir han utnevnt til Lord Chancellor.

Men hans bestrebelser på å forene antikkens humane dannelsesideal med den kristne kjærlighetstanke fikk et tragisk endeligt. Han kom til å bli offer i den veldige striden som pågikk mellom reformasjon og mot-reformasjon, og ville ikke fornekte sine idéer om fred og frihet. Han kunne heller ikke akseptere kongens skilsmisser og hans kirkepolitikk, og ville ikke avgi den lojalitetsed kongen forlangte av ham. I 1535 måtte han bestige skafottet. Han siste ord skal ha vært: ”Jeg dør som tjener for min konge − men først og fremst for Gud.” More befant seg i en brytningstid, også for så vidt som den gryende humanistiske antroposentrisme sto mot teisme. En mørkere ahumanisme slo igjennom hos ham mot slutten av hans liv. Han var opprinnelig for kirkelige reformer, men etterhvert kom han til å frykte et alvorlig skisma, og han forfulgte sine motstandere med hård hånd. Som Lord Chancellor kom han til å dømme flere heterikere til kjetterbålet. More ble ikke desto mindre kanonisert av den katolske kirke i 1935.

En hovedkilde

Professor i idehistorie, Paulus Svendsens bidrag i festskriftet til A. H. Winsnes' syttiårsdag. Renessanse-humanistene og 'Humanitas', 1959 .

1 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Humanismen er forløperen til Antikrist.

Publisert rundt 2 år siden

Derek Prince mener humanizmen ikke er nøytral, men like farlig som alle ismer.


Du kan lese hans forelesning her.

Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!

11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. 12 For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef. 6,12)

Vi står maktesløse  til å håndtere de sataniske krefter.

Uten å vite det, blir de selv manipulert og kontrollert av disse kreftene.

En viktig forutsetning for seier er å identifisere arten av de kreftene som er i

virker i en gitt situasjon.

Mange tror at humanisme er nøytral og harmløs.

Men når jeg slår opp i en en ordbok, blir man lamslått av definisjonen:

"Fornektelse av noen makt eller moralsk verdi bedre enn i menneskeheten; avvisning

av religion i favør av en tro på fremme av menneskeheten ved sin egen innsats. "

Jeg innså at humanismen er ikke åndelig nøytral.

Tvert imot, er det en overlagt sperring

og avvisning av Guds kraft og myndighet. Det er en anti-religiøs religion.

Med begrunnelse i humanisme vil en forby undervisning i religion.

Jeg bestemte meg for å spore humanisme tilbake gjennom historien.

To av de tidlige greske filosofer som vi har noe rekord er Heraklit og

Protagoras. Tre av de etterlatte ord tilstand: «alle ting flyte". . . "Du kan aldri

gå to ganger i den samme elva ". . . "Mannen er et mål på alle ting."

 Det er utrolig hvor disse tre ord oppsummere essensen av humanisme.

De hevder at alt er relativt; det er ingen moralske eller juridiske absolutter; og mennesket er den høyeste myndighet i universet.

Grekerne dyrket menneskesinnet. Aristoteles 'begrep om Gud var en perfekt sinn

vurderer selv-fordi intet mindre var verdig sin kontemplasjon. Ut av dette

hele filosofien rasjonalisme har utviklet.

I tillegg til filosofi, en annen hovedelementet i gresk kultur var dens vekt på

idrettskonkurranser. Deres OL representerte det var faktisk en avgudsdyrkelse av atlet dyktighet, som har kommet tilbake til livet i vårt århundre. Den mest sette TV programmer i dag er de store internasjonale sports konkurranser.

Grekerne også en tendens til å nedgradere ekteskapet mellom en mann og en

kvinne, og for å vise en homoseksuelt forhold mellom to menn som mer

"Intellektuelt tilfredsstillende." I deres statuer ble idealisert mannlige formen vanligvis presenteres naken, mens hunnen ble drapert med noen form for kappe.

De såkalte "guder" i Hellas viste alle de moralske svakheter av menneskeheten: begjær, umoral, sjalusi, hevnlyst og bedrag-en fullstendig fravær, faktisk, uansett

bindende moralkodeks. 

Menneske er fri til å være sin egen gud, og å etablere sin egen moralske kode.







3 liker  
Kommentar #2

Håkon Carsten Pedersen

8 innlegg  11 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Med andre ord: Humansimen bør tas ut av den norske Gunnloven?

1 liker  
Kommentar #3

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Etter min mening , ja.


























Kommentar #4

Håkon Carsten Pedersen

8 innlegg  11 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Du har fullstendig misforstått hva humanisme og humanitet dreier seg om. I en humanistisk tolkning av et religiøst tekstgrunnlegg vil Gud det gode fordi det er godt. I en ahumanistisk tolkning er det gode godt fordi gud vil det. Du finner en høyst moderne versjon av sistnevnte i den radikale islamismen. Her spiller menneskelig lidelse og smerte en helt underordnet rolle, det avgjørende kriterium er hva Gud (Allah) vil. Vår egen kirkehistorie med sin rettroenhetsfanatisme, inkvisisjon og heksebrenning har et tilsvarende element av ahumanisme. 

  

1 liker  
Kommentar #5

Håkon Carsten Pedersen

8 innlegg  11 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden

Siste nummer av Ny Tid feirer 500-årsdagen for utgivelsen av Thomas Mores "Utopia" . Forfatteren Espen Hammer gir her en interessant detaljert  beskrivelse av det konkrete innholdet i dette verket. Utopia er et samfunn uten eiendom der alt deles likt mellom likeverdige individer, og der individene lever et anstendig og dydig liv. Det kristne nestekjærlighetsbudet, og troen på sjelen udødelighet står sentralt i dette samfunnet. Mores Utopia minner om det moderne velferdssamfunnet, der  samfunnet tar hånd om indvidet, der ingen sulter, alle har tak over hodet, og det offentlige har ansvar for utdanning og ikke minst helse. Alle skal jobbe, men ikke mer enn seks timer per dag. Innbyggerne søker for enhver pris å unngå krig, som de ser som bestialsk.På den annen side er den personlige, individuelle friheten satt i parantes, idet samfunnet ses på som en stor sammensveiset familie. Sentralt hos More står bestrebelsene om å kunne leve uten frykt. Et høyst moderne og  brennaktuelt tema!  

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 2 timer siden / 107 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 103 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 240 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 81 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 50 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 111 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 15 timer siden / 60 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77451 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43480 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34855 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27819 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22448 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 240 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 81 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 50 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 172 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 388 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 196 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 2 timer siden / 107 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 103 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 240 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 81 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 50 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 111 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 15 timer siden / 60 visninger
Les flere