Lars Akerhaug

6

Mens biskopene tier

Om innvandringspolitikk eller oljeboring er biskopene høylytt engasjerte. Når det dreier seg om forfølgelse av kristne i Midtøsten er man plutselig lavmælte, opptatt av å være nøkterne og forsiktige.

Publisert: 14. des 2016  /  1588 visninger.

Søndag smalt bomben i Saint Paul koptisk-ortodokse kirke i Kairo. Kirken ligger like ved katedralen der den egyptiske paven av Alexandria har tilhold når han er i byen. Menneskekropper ble revet i fillebiter, mens de leste Fadervår. Terroristene rammet kvinner og barn, i koptiske kirker sitter menn og kvinner fortsatt adskilt.

«De begynte å lese på jorden og avsluttet bønnen i himmelen», sa en egyptisk bekjent til meg.

Martyrium er ikke noe nytt for den koptisk-ortodokse kirken, men de siste årene har ­angrepene på kristne i Egypt vært økende. Etter at Det muslimske brorskapet mistet makten i 2013 ble kirker over hele landet satt i brann. Siden har det vært en rekke angrep på kristne. Særlig på landsbygden er de utsatte. En fellesnevner er at myndighetene i svært liten grad griper inn.

På toppen. Dette kommer på toppen av en situasjon der kristne­ fra før blir diskriminert og behandlet som annenrangs borgere. Dette er heller ikke unikt for Egypt. I hele regionen har andelen kristne gått fra rundt 20 til tre prosent. Det er alvorlig. Urkirkene bærer arven fra de første kristne som valgte å følge Jesus. De bærer bokstavelig talt en viktig del av den kristne kulturarven på sine skuldre. Nå er de i ferd med å forsvinne fra store deler av Midtøsten.

Da jeg ga ut boken Siste jul i Kairo i høst, var det flere som spurte om tittelen var ment bokstavelig. Svaret er ja. For flere og flere kristne vurderer nå å reise,­ fra en region som blir stadig mer fiendtlig. Radikal islam er på fremmarsj, og fiendebildet de maner frem av kristne som vantro, preger store deler av ­befolkningen. Uten at myndighetene beskytter dem.

Høylydt om klima. Det er fortvilende å registrere at norske biskoper og Den norske kirke er mer opptatt av å protestere mot oljeboring og regjeringens innvandringspolitik.

Riktignok vil kirkens menn og kvinner kunne vise til at de har engasjert seg. Men det gjenstår som et faktum at de blir mer høylytte straks det dreier seg om klima, mens man snakker lavmælt og nøkternt når det dreier seg om kristne i Midtøsten. Som om man er redd for å tråkke noen på tærne.

Fortviler. Når kirkens representanter uttaler seg om situasjonen for kristne, understreker de at kristne og muslimer må fortsette å leve sammen. De snakker om behovet for dialog. Det er vel og bra.

Men jeg fortviler over at man ikke evner å tale med en sterk og klar røst om forfølgelsen av trossøsken i nød. Det virker som denne­ saken ikke utløser samme engasjement som motstanden mot Sylvi Listhaugs asyl­politikk. Det er merkelig. For det er jo ikke slik at alle er tause.

«Våre brødre og søstre forfølges, tortureres og drepes for sin tro på Jesus», har pave Frans sagt. Han har også fordømt hvordan forfølgelsen av kristne foregår uten at verden reagerer.

Riktignok er det ikke helt stille.­ ­­I Norge driver Stefanusalliansen og Åpne Dører et verdifullt ­arbeid. Hvert år arrangerer de fakkeltog hvor også enkelte ­biskoper deltar. Det er bra. Men hadde det ikke vært for disse to organisasjonene, hadde vi knapt hatt noe kirkelig arbeid for å hjelpe de forfulgte kristne.

Noen vil spørre om det er slik at man kun skal arbeide for kristnes rettigheter. Men det er slik at når kristne forfølges, blir også andre trosretninger utsatt for forfølgelse. De samme som utrydder de kristne, fører krig mot moderate muslimer og muslimske minoriteter. Det er altså­ ikke noen motsetning mellom å arbeide mot forfølgelse av kristne­ og for trosfrihet, ytringsfrihet og demokrati. Tvert imot.

Redde. Det virker ofte som kirkelige ledere er redde for å snakke med en klar røst i disse spørsmålene. Dette er merkelig. Da jeg arbeidet med Siste jul i Kairo intervjuet jeg rundt 50 politikere, prester og vanlige kristne. Ingen etterlyste lavmælte dialogmøter. Mange var fortvilet over mang­lende engasjement fra Vesten og vestlige kirker.

Likevel sparer biskopene våre kraftsalvene. Jeg har respekt for at det er ulike meninger om norsk innvandringspolitikk. Hvis man mener at dagens regjering fører en brutal og umenneskelig asylpolitikk, er det helt naturlig å engasjere seg.

Men jeg savner det samme, ­tydelige, klare og sterke engasjementet når kristne drepes for sin tro i Midtøsten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.12.2016

13 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Kjenpeviktig innlegg! Selv om Den norske kirke og biskopene svikter så vet jeg at det er et stort engasjement blant mange i det lavkirkelige og frikirkelige. Antakelig er det der de forfulgte må finne sin støtte. Så er det jo også positivt at bla. paven har uttalt seg.

Siden problematikken strekker seg lengre enn til radikal islam er det både uunngåelig og nødvendig at noen tråkkes på tærne. Så er det ikke sikkert at DNK er villig til å ta den støyten, men det er åpenbart at noen snart må gjøre det, ellers blir det ingen endring.

Denne dogmatiske forakten for kristne og annerledes troende som finnes hos mange muslimer - mest hos islamister, men dessverre også hos mange alminnelige - må møtes med både argumentasjon og pressmidler. Dialog og passivitet løser ikke problemet.

For å sette det inn i et historisk perspektiv: politisk islam var i aktivitet og framgang helt til den ble stoppa av europeerne, både på Balkan (Osmanerne), India (Mogulene) og Nord-Afrika (Barbaresk-statene). Den gang måtte de stoppes militært; i dag må vi håpe at militær maktbruk ikke blir den primære metoden.

6 liker  
Kommentar #2

Per Arne Brandal

147 innlegg  504 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Biskopane har nok kanskje hendene fulle med å styre ei synkande skute på grunn. Folket går i livbåtane i tusental. Legg ein til kyrkjeleiinga sitt kaotiske engasjementet i karrikaturstriden og likesæla vedrørande den massive utryddinga av kyrkja i Midt-Austen, kan ein ikkje anna enn å undre seg over dette menasjeriet sin galopperande impotens. 

11 liker  

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere