Verdidebatt

Bispevalg og utnevning til USAs høyesterett

Saken om vigsel for likekjønnede er ikke ferdig med liturgien. Utgangspunktet må være at presters reservasjonsrett skal underordnes hensynet til dem som vil gifte seg, uansett kjønn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I analysen av Kirkerådets ­utnevning av ny biskop i Den norske kirke, er det nyttig å se til diskusjonen om utnevning av ny dommer i USAs høyeste­rett. Etter avgangen til en konservativ dommer våren 2016 var det av totalt åtte dommere en ­balanse på fire konservative og fire liberale. En ny liberal dommer, som president Barack Obama ønsket, ville trekke domstolen i en liberal retning. Det konservative flertallet i Kongressen blokkerte derfor utnevnelsen i hele Obamas p­eriode, slik at Trump kan ­utnevne en konservativ dommer. Dermed kan de konservative ­avgjøre viktige spørsmål om helsereform, abort og innvandring.

Bispemøtet har en lignende rolle i viktige saker som angår Den norske kirke. De sakene som har overskygget alle andre i 40 år, dreier seg om homofile og lesbiskes situasjon i kirken. Det har vært ordinasjon og ansettelse av prester i parforhold, om partnerskap og nå sist innføring av vigsel for likekjønnede. Dette er saker som har fått symbolbetydning langt utover gruppen av LHBT-personer; de sender ut kraftige signaler om kirken er åpen for alle sine medlemmer eller ikke.

Avgjørende. I disse sakene har biskopenes rolle vært sentral. Lenge var det et konservativt flertall blant biskopene som avviste partnerskap og likekjønnet ekteskap. Derfor var det helt avgjørende at åtte av tolv biskoper i 2013 gikk inn for å anerkjenne­ ­likekjønnet ekteskap. Og da Åpen Folkekirke vant kirkevalget­ på et program om å innføre likekjønnet vigsel, gikk Bispemøtet, som da var delt mellom seks og seks, samlet inn for at det skulle utarbeides en liturgi for dette. Dette ble vedtatt med stort flertall på Kirkemøtet i 2016, støttet også av motstandere.

Dette var et avgjørende gjennombrudd for anerkjennelse 
av at LHBT-personer har en fullverdig plass i kirken. Og enda viktigere, det var en symbolsak i forhold til spørsmål om ­menneskers verdi, og var 
nødvendig for at kirken skal kunne tale med troverdighet 
om menneskerettigheter.

Men denne saken er ikke ferdig selv om den nye liturgien vil bli vedtatt på Kirkemøtet i 2017. Det er fremdeles langt igjen til at kirken har det leder i Kirke­rådet, Kristin Gunnleiksrud Raaum, fremhever som «rosa kompetanse». Utgangspunktet må være at LHBT-personer blir ønsket velkommen til sine kirker med respekt, og at presters ­reservasjonsrett skal ­underordnes hensynet til dem som vil gifte­ seg, uansett kjønn. Dette er en situasjon som krever godt og ­inkluderende lederskap hos biskopene som skal utforme veiledning til prestene.

Lederskap. Derfor er spørsmålet om hvem som har dette lederskapet og engasjementet for LHBT-personer helt avgjørende. Derfor er sammensetningen av Bispemøtet viktig. I denne saken var Bispemøtet delt seks/seks, med preses på den «liberale» ­siden. Med Erling Pettersens avgang i Stavanger mistet kirken en tydelig forkjemper for LHBT-personers plass.

Ut fra det helhetskirkelige ­ansvar som Kirkerådet har, var det opplagt at flertallet, med Åpen Folkekirkes representanter, skulle ha utnevnt en «liberal» biskop for å opprettholde engasjementet for en åpen kirke for LHBT-personer.

Isteden viser stemmetallene­ fra avstemningen, med åtte for den konservative og bare fem for den «liberale» kandidaten, klart at noen av Åpen Folkekirkes­ r­epresentanter valgte­ å gå sammen med de konservative­ og utnevne en konservativ kandidat. Dermed er det nå sju motstandere og bare fem tilhengere­ av vigsel for likekjønnede i ­Bispemøtet. Dette vil selvsagt ­endre tyngdepunktet i samtalene, og svekke forsvaret for den nye vigselsordningen.

Dermed sviktet disse Åpen Folkekirkes-representantene den plattformen de var valgt på, der likekjønnet ekteskap var symbolsak for den åpne folkekirken flertallet av velgerne ønsket. De falt i ryggen alle LHBT-personer som lenge har følt seg sviktet av kirken, og som nå med rette hadde grunn til å vente at deres situasjon skulle bli trygget. For å bruke et kjent uttrykk fra homo­fil historie: disse representantene i Kirkerådet bør «stå fram» og begrunne sin stemmegivning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.12.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt