Den bedervede julefortelling

Julefeiringa er slett

Juleblotet i Norden ble feiret på midtvinterdagen. Blot betyr offer, og forteller således mye om feiringen, som var årets mest høytidelige offerfest. Kristendommen brukte senere anledningen til å omgjøre en allerede utbredt festperiode til sin egen. Det skjedde første gang i Roma på 300-tallet, da man gjorde om romernes solgudfeiring 25. desember til en kristen festdag. Det skulle ta ytterligere seks hundre år før Håkon den gode endret datoen også i Norge; ølet skulle ikke lenger brygges til norrøne guders ære, men signes i Jesu og Marias navn.

Selve julenissen har en lang historie, og hevdes å være en kombinasjon av Odin og St. Nikolaus (biskop Nikolas av Myra). Sistnevnte ble født i siste halvdel av 200-tallet i dagens Tyrkia. Han arvet en stor formue som han ga bort til fattige i all hemmelighet, ettersom han ikke ønsket ros for det. Hvilket selvsagt slo helt feil, fordi han i dag er en av verdens tre mest kjente helgener, med over to tusen kirker i sitt navn.

Den moderne nissens adferd og utseende er en god miks av den kristne biskopen og den norrøne sjefsguden. 06. desember blir i flere katolske land feiret til St. Nikolas' minne, ved å gi gaver til barna. Dagens bilde av julenissen som en giverglad og barnekjær bestefar stammer delvis fra ham. Skikken med gavenissen kom først til Norge mot slutten av 1800-tallet, via Tyskland og Danmark.

Julebukken er en av mange hedenske skikker som har overlevd kristendommens redesign. Opprinnelig en julelek som stammet fra dyrkelsen av guden Tor. Leken innebar ofte at bukken ble utstyrt med en hammer, og at den i likhet med Tors egen bukk ble gjort levende. Etter en tid mistet som kjent Tor sin gudestatus, og kombinert med at geitebukkhold ble ulovlig mistet skikken sin kraft. På 1700-tallet var tradisjonen forvandlet til en noe mørkere variant, hvor en person dukket overraskende opp i feiringen utkledd med bukkehode og horn. Etter sigende hendte det at denne skikkelsen «kunne gjøre fruentimre med barn, uten at de visste det».

Juletreets utforming av idag stammer fra Tyskland og regnes som en protestantisk skikk fra 1500-tallet, der kjøpmenn pyntet trær med epler, nøtter og godteri. Senere hang man også lys i trærne, en ære enkelte tillegger Martin Luther. Tradisjonen ble etter hvert koblet til første mosebok, og skulle symbolisere livets tre. Men rituell bruk av trær har en lang historie, og var et sentralt element mange steder i antikken, både i Egypt og Kina.

Trær har symbolisert liv i uminnelige tider, og var viktige for både germanerne og vikingene, som skal ha pyntet grønne trær med klær, mat og runeinskripsjoner for å blidgjøre treånder. Egypterne hentet palmeblader inn i husene ved vintersolverv. Romerne brukte furu under sin Saturnalia-feiring. Sistnevnte foregikk 17. desember, inneholdt gaver og er en av de direkte forløperne til den kristne redesignede feiringen.

Alle tradisjoner er i utvikling, også julen. Urgamle skikker inntar stadig nye former gjennom folkeslagenes endring og vandringer. Men få institusjoner har som kirken maktet å legge så komplett beslag på årshjulets merkedager. Gjennom å endre navn og innhold til de fleste utbredte, folkelige ritualer har kirken skapt høytider i sitt eget bilde. Mange tror også feilaktig at disse skikkene faktisk er kristne.

I en tid da kristendommen raskt mister sitt grep om tidsånden er det på tide å se nøyere på de opprinnelige feiringene, som ofte hadde en menneskelig betydning med dypere mening enn de bibelske og kirkelige fortellinger. Den kristne kopidesignen fjernet mye av innhold og råskap, og dermed også ektheten. Det smakløse kommersielle aspektet og det overfladiske kristne budskapet tilfører lite, og det er på høy tid å vitalisere ritualene. Ganske enkelt gjennom å fjerne de påførte lagene av kristen tro.