Om matematikk og kriterier ved bispeutnevnelser

Igjen er det blitt uro omkring en bispeutnevnelse. Under forrige­ kirkeråd ble det mye styr ved utnevnelsen­ i Nord-Hålogaland, fordi man da utnevnte den tredje mannlige biskop på rad. Det fikk man vel noenlunde rettet opp ved utnevnelsen i Sør-Hålogaland.

Det grunnleggende problemet ligger­ i skjæringsfeltet mellom kriterier og frekvens.

Det som (for tiden?) synes å være de viktigste kriteriene, ut over lokale preferanser, er kjønn, ekteskapssyn, lærested (MF eller TF) og tung teologisk kompetanse (doktorgrad). Rekkefølgen er ikke tilfeldig, og gjenspeiles i dagens bispekollegium, som verken har innslag av TF eller doktorgrad.

Frekvensen har ikke fått tilsvarende­ oppmerksomhet. Men de fleste blir biskoppelige­ mens de er i 50-åra, og de fleste biskoper synes å oppfatte seg selv som «best før 67». Noe forenklet kan vi dermed si at en biskop har holdbarhetsperiode på 12 år. Med 12 biskoper­ innebærer det én utskifting i året, og altså fire i hver kirkerådsperiode.

Mattelekse. Halvor Moxnes har i et innlegg (Vårt Land 14. desember) sammenliknet bispeutnevnelser med utnevnelser­ til amerikansk høyesterett. Han har nok ikke gjort hjemmeleksa i matte. Amerikanske høyesterettsdommere kan meget vel ha en funksjonstid på det dobbelte av norske biskopers holdbarhet. Regner man for enkelthets skyld med 27 år, blir det med ni dommere én utnevning hvert tredje år. Det kan bety så lite som én enkelt for hver fireårsperiode.

For meg synes det som kriteriene kjønn og ekteskapssyn vil kunne bli ivaretatt ved de lokale nominasjonsprosesser, og at man med rimelighet kan forvente at et gitt kirkeråd i løpet av fire år klarer å balansere disse. I dette­ perspektivet blir det derfor litt meningsløst­ med opphetede diskusjoner omkring den enkelte bispeutnevnelse. Moxnes’ innlegg bidrar til en slik diskusjon. Hans anliggende synes å være at Åpen folkekirke nå bør benytte sin posisjon til å sikre­ at Bispemøtet til enhver tid har et flertall som går inn for ekteskap for 
likekjønnede.

Strategi. I et innlegg som i Vårt Land 15. desember, ser imidlertid Eyvind Skeie utnevnelsen som et strategisk trekk, og kommer med en konkretisering av mitt anliggende: Kirkerådet vil i relativt nær fremtid kunne utnevne biskoper i Nidaros og Oslo, og kan da utnevne i samsvar med Åpen folke- kirkes program.

Hans forslag om direkte valg og valgkamp for biskoper gir imidlertid meg assosiasjoner til USA: Kirken vil kunne bli en føderasjon av bispedømmer, der flertallet innen hvert bispedømme avgjør. Da vil mindretallssyn kunne få magre kår.

Kriteriene lærested og forskningskompetanse kan oppfattes om en form for mindretallssyn. Hvis man mener dette er viktige kriterier, kan man tenke seg et sentralt supplement til de lokale­ nominasjonene, for å sikre at disse kriteriene ikke blir borte. Siden teologiske professorer heretter ikke skal få stemme på de nominerte, burde man overveie ved å la gruppen nominere tre kandidater (husk Misjonshøgskolen), eventuelt med doktorgrad, som kunne komme i tillegg til de fem som nomineres lokalt.

Endre reglene. De som ble nominert fra lærestedene, ville med stor sannsynlighet ikke nå opp i avstemningen. Dermed ville man måtte endre­ reglene­ for utnevning – Kirkerådet måtte få anledning til å oppnevne innenfor eksempel­ de tre som har fått flest stemmer (som nå), samt hvem som helst av dem som var nominert fra lærestedene.

Det grunnleggende er at man må tilrettelegge hele prosessen, både nominasjon og utnevning, slik at de kriterier man mener er viktige, har reelle sjanser til å få betydning, over tid.

De gangene man utnevnte en lære- stednominert kandidat, i strid med lokale­ preferanser, ville det bli støy, men det blir jo det uansett. Og man ville til enhver tid få et par bispedømmer som i hvert fall i en innledningsfase ville bli misfornøyde. Men misnøyen ville statistisk sett bare kunne vare i maksimalt 12 år.

FØRST PUBLISERT i VÅRT LAND 16.12.2016