Verdidebatt

Det må ryddes i ansettelsesordningen for biskoper

Stillingen som biskop i folkekirken bør gjøres til gjenstand for demokratiske valg basert på den enkelte kandidats ønske om en slik stilling, gjerne med valgkamp og direktevalg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Disse refleksjonene om bispeansettelser i Den norske kirke skjer på bakgrunn av ansettelsen i Stavanger bispedømme, samtidig som jeg ønsker den nye biskop alt godt i tjenesten.

Et interessant spørsmål knytter seg Kirkerådets (det valgte) interne samtaler på forhånd. Vi vet ikke hva det er blitt lagt vekt på i disse samtalene, og heller ikke hvordan de enkelte medlemmene har tenkt, saklig og strategisk. Men vi kan si noe om sannsynlige temaer som må ha vært oppe. Vi kan også se selve ansettelsen i lys av dette.

Kirkerådet har helt sikkert hadde både korte og lange perspektiver på konsekvensene av denne ansettelsen, i tillegg til strategiske overveielser.

Jeg vil anta at den viktigste strategiske overveielsen har knyttet seg til hvordan Kirkerådet kan unngå å skape presedens for å velge den kandidaten som har flest stemmer under den samlede avstemmingen. Friheten for Kirkerådet (som for departementet tidligere) ligger i at Kirkerådet kan gjøre selvstendig vurderinger på en måte som i praksis stiller de tre kandidatene med flest stemmer likt. Dette betyr at selve avstemmingen har som formål å finne frem til de tre kandidatene med flest stemmer, hvilket i normal praksis betyr at hele avstemmingsprosessen egentlig finner sted for å sile ut to av de fem kandidatene.

Et spørsmål som da straks melder seg, er dette:

Er det virkelig verd å avvikle en så omstendelig valgprosedyre for å sile ut to kandidater?

De enkelte kandidater som forespørres vil også måtte tenke: Orker jeg å gå gjennom den lange, og delvis nådeløse, prosessen når det beste jeg kan oppnå gjennom stemmegivingen er å bli en av tre likestilte kandidater?

Jeg vil anta at en god del mulige kandidater ikke ønsker å ta denne belastningen,

Jeg vil også anta, dersom Kirkerådets praksis forsterker likestillingen av de tre kandidatene med fleste stemmer, at mange menighetsråd og kanskje også andre med stemmerett, vil nedprioritere bispevalgene fremover. Det er, i så fall, et kraftig anslag mot demokratiutviklingen i kirken. I et maktperspektiv vil det også forsterke Kirkerådets posisjon i kirken, noe som i lengden kan skape frustrasjon og motstand fra andre aktører.

Når først prinsippet om de tre første kandidatenes likestilthet er knesatt, åpner det mulighetsrom for Kirkerådet fremover, for eksempel i aksen konservativ/åpen i synet på ekteskap og samliv.

Her er står det nåværende Kirkerådet på den åpne linjen, men har altså ved denne siste bispeutnevnelsen valgt en kandidat som, fra sin tredjeplass, har markert et moderat konservativt standpunkt.

Dette kan være et ganske smart strategisk trekk. Det er positivt i forhold til mange av lokalmenighetene, samtidig som det åpner et stort mulighetsrom ved bispeansettelser fremover, og viser et tilsynelatende aksepterende bilde av Kirkerådets toleranse.

Men bak dette kan det godt vise seg å være en ganske hard realitet knyttet til bispeutnevnelser fremover, hvorav Trondheim og Oslo er aktuelle.

Med et knesatt prinsipp om tre likestilte kandidater vil avstemmingsresultatet i disse tilfellene ikke være avgjørende for hvem som blir valgt. Man skal ikke være en særlig stor profet for å spå at begge disse viktige bispesetene vil besettes av kandidater som i større grad tilfredsstiller det formål som Åpen Kirkegruppe ble dannet for.

Dette kan ha den konsekvensen at det vil bli nærmest umulig å få såkalt konservative kandidater til å stille ved disse valgene, noe som igjen vil kunne svekke oppslutningen om valgene i det kirkelige demokratiet.

En mulig løsning for konservative menighetsråd kan være at de innfører en delvis boikott av valget ved kun å avgi stemme til sin førstekandidat, for slik å redusere antallet andre- og tredjestemmer.

Det grunnleggende maktstrukturelle problemet her ligger i hele valgordningen, som foregir å være demokratisk mens den i virkeligheten plasserer makten på det øverste nivået.

Kirkerådet har mulighet til å følge den strategien jeg her har forsøkt å si noe om, men prisen kan bli at det kirkelige demokratiet svekkes og at en del kandidater, enten de er konservative eller åpne, sier nei til å stille til valg fordi det er for mange kompliserte strategiske hensyn involvert.

Min konklusjon er at det må ryddes opp i selve valgordningen.

For min del liker jeg tanken på at stillingen som biskop i folkekirken gjøres til gjenstand for demokratiske valg basert på den enkelte kandidats ønske om en slik stilling, gjerne etter den danske modellen, med valgkamp og direktevalg.

En annen mulighet er at Kirkerådet gjør en ren ansettelsesprosess, også etter stillingsbeskrivelse og søknad, etter innstilling fra de organer som bør kunne uttale seg i hvert enkelt tilfelle, fra menighetsråd og oppover.

Man bør også se på biskopenes rolle, som bispemøte og i Kirkeråd og kirkemøte, og avklare rollefordelingen bedre når det gjelder bispeutnevnelser og ellers. En instans bør bare uttale seg en gang i hver sak, og ikke ha en stemme i saksgangen på flere nivåer.

(DETTE ER EN LETT REDIGERT UTGAVE AV ET INNLEGG PÅ SKEIES EGEN BLOGG)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt