Lars Johan Materstvedt

Professor i filosofi
7    4

Dødshjelpens forsvarere motsier seg selv

Foreningen Retten til en verdig død kjemper for «dødshjelp», men vil likevel nekte kronisk og psykisk syke denne retten. Dette er paternalisme i ren form.

Publisert: 12. des 2016 / 2000 visninger.

Debatten om aktiv dødshjelp er «i vinden» som aldri før. Reidun Kjelling Nybø leverte det interessante og velinformerte innlegget «Livsviktig med åpen debatt om dødshjelp» (Vårt Land 20. september). Morten Horn fulgte opp på verdidebatt.no.

Stadig flere land har legalisert praksisen – senest Canada i juni. Filosof Ole Martin Moen vil (Morgenbladet 21. oktober) «lovfeste at aktiv dødshjelp bør tillates når en pasient (1) lider uutholdelig, (2) har ingen realistiske utsikter til bedring og (3) har tatt et selvstendig valg om å dø.»

Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen Retten til en verdig død ­bemerker i Morgenbladet 11. ­november og i Vårt Land at hans forening «arbeider for at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen» skal kunne få såkalt aktiv dødshjelp.

Begge to leverer et paternalistisk og selvmotsigende forsvar for sine posisjoner.

Lide maksimalt. Deres felles hovedargument er retten til selvbestemmelse. Kjeldstadli vil ­likevel nekte for eksempel kronisk og psykisk syke retten til «dødshjelp» – disse må pent leve videre, deres «plikt er å lide maksimalt», for å sitere hans egen anklage mot norske politikere som er mot legalisering. Dette er paternalisme i ren form, som når foreldre sier til sine barn: «Du får gjøre akkurat som du vil, så lenge du gjør det jeg har bestemt.»

Det Kjeldstadli prediker er forøvrig i strid med lovene i BeNeLux-landene, som nettopp åpner for også ikke-terminale (ikke ­døende) pasienter – og der man har en ditto praksis. 
Moens kriterier er derimot i tråd med ­lovene i BeNeLux, som like fullt er ­paternalistiske: Du må lide ­enten somatisk eller psykiatrisk for å kunne motta «helse»-tilbudet om å bli drept av en lege.

For hvorfor skal dét være tilfellet? Dersom jeg bestemmer over mitt eget liv, og legen som er villig til å drepe meg bestemmer over sitt, følger det at jeg selvsagt må kunne be en lege om dette selv om jeg bare er lei av livet – og fullstendig uavhengig av om det finnes det Moen meget upresist kaller «realistiske utsikter til bedring».

Interessant nok mener nesten en tredjedel av legene i en ­nylig nederlandsk vitenskapelig ­undersøkelse at livstrøtthet, uten ledsagende alvorlig «utsiktsløs» somatisk eller psykiatrisk sykdom, burde kvalifisere for dødssprøyten.

Dødens stengte dør. Dette er ikke pasienter i noen tradisjonell forstand, ettersom ­deres ­lidelse er eksistensiell. Men dersom Moens lovforslag gikk igjennom, ville ikke disse få ­utøve sin selvbestemmelse nettopp fordi de ikke er pasienter – de «lider på feil grunnlag», og ­dødens ­medisinske dør er følgelig stengt for dem. Og dørvakten heter Ole Martin Moen. Kjære kollega: Jeg skal ha meg frabedt at folk som deg tar seg til rette i livet mitt om jeg skulle komme til å lide eksistensielt på denne måten, og bare ville dø med en leges hjelp.

Det er ekstra pinlig at en filosof ikke ser at han her slår seg selv på munnen når han bruker selvbestemmelsesretten som trumfkort. Enda verre blir det når Moen samtidig sier til Morgenbladet at han «er det som på engelsk 
heter left-libertarian». Den mest kjente libertarianske posisjonen er den Robert Nozick utvikler 
i klassikeren Anarchy, State, and Utopia fra 1974 (og som undertegnede skrev doktoravhandling om). Retten til selvbestemmelse er selve det etiske aksiomet i libertariansk tenkning. Hos 
Nozick springer denne retten ut av den enkeltes­ «self-ownership»: Ettersom ­enhver eier seg selv og sin kropp, kan han eller hun gjøre hva som helst med sitt eget liv. Som en konsekvens forsvarer han for eksempel det frivillige slaveri – gitt at det er mellom voksne samtykkende personer, som alle eier seg selv.

«Slavedriver». En stat som forbyr mennesker total kontroll over seg selv, er derimot en institusjonalisert, illegitim slavedriver, skriver Nozick. Den opp-
fører seg som om den hadde ­aksjer i kroppen din, og dermed kan være med på å bestemme over hva du foretar deg. Følgelig vil en stat som i det hele tatt opererer med kriterier for hvem som skal få «dødshjelp» utøve det Nozick kaller «delvis slaveri» («partial­ slavery»). Det er altså et slikt statlig slaveri den «frihets­elskende» Moen forsvarer, men Kjeldstadli er klart den største slavedriveren av de to.

Et annet lett identifiserbart ­hovedargument hos begge er det vi kan kalle «lidelsesargumentet». Dette er, ikke overraskende, særlig fremtredende hos hedonisten Moen – for «glede og lykke er det eneste som er godt i seg selv».

Men ut i fra dette argumentet burde de også forsvare medisinske mord: At leger bør kunne ta livet av pasienter som lider uutholdelig, men ikke kan forespørre dødssprøyten – eksempelvis alvorlig skadde nyfødte og sterkt senil demente. For hvordan kan man forsvare at disse pasientene har en «plikt» til «å lide maksimalt» (Kjeldstadli) bare fordi de ikke er samtykkekompetente? Hjerterått, og dertil dypt urettferdig.

For dem som måtte være ­interessert i detaljene i argumentet vises til en artikkel jeg i 2016 skrev sammen med lege og medisinsk etiker Morten Magelssen i Journal of Medical Ethics: «Medical murder in Belgium and the Netherlands».

I 2013 publiserte jeg artikkelen «Palliative care ethics: The problems of combining palliation and assisted dying» i tidsskriftet Progress in Palliative Care. Her lanserte jeg tesen om at legalisering av en medisinsk praksis medfører praksisens ­institusjonalisering – og med det dens normalisering.

Morgenbladets debattredaktør Marit K. Slotnæs bemerker 11. november i år: «I bio-etiske spørsmål, skriver Kristin Clemet, snakker forskerne gjerne om en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som før var forbudt, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering, ved at helsevesenet påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertallet. Legalisering, institusjonalisering, normalisering. Utviklingen er tydelig når det gjelder abort, og Clemet ­mener å se det samme i land som har legalisert eutanasi.»

Drapsmonopol. En annen mulig utvikling er at legene vil miste sitt drapsmonopol i Nederland, og at livslidelse vil bli legalt kriterium for frivillige medisinske drap. Skulle det skje, vil det være «et lite steg for jussen, men et stort steg for selvbestemmelsen». Da vil det bli enda mer ­tydelig at Moen og Kjeldstadli sitter på sin høye hest med kallenavnet «­Paternalistisk inkonsistens».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.02.2016

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

Grensekontroll er viktig

Publisert 9 måneder siden

Materstvedt kritiserer bevisste og samvittighetsfulle dødshjelpstilhengere for ikke å forsvare likerett for psykisk syke som ønsker hjelp til å avslutte livet. Jeg mener at slike grenser er nødvendige, og det er ikke uten grunn at vurdering av den psykiske tilstand hos hjelpesøkende i denne sammenheng er en selvfølge. Selvmordsraten blant psykiske syke pasienter er urovekkende, og både i sykehus og i private hjem forsøker personell og pårørende å forhindre slike "løsninger". Tilhengere av aktiv dødshjelp anser det for viktig å ha og følge strenge regler for den praksis som det nå åpnes for stadig flere steder, hvorav legeassistert suicid ser ut til å bli den mest utbredte. Her settes det grenser av flere slag av etiske sikkerhetshensyn, men den overordnede rettesnor er at "det er bedre å hjelpe noen enn ingen".

Svar
Kommentar #2

Peder M.I. Liland

2 innlegg  358 kommentarer

Hjelp.

Publisert 9 måneder siden

Det er ganske ofte at mennesker søker hjelp, ikke bare i denne type situasjoner, som gjelder livstruende og smertefulle lidelser, der leger trekkes inn som hjelpere for å avslutte eller i det minste ikke forlenge livet.

Mennesker er vel dypest sett opptatt av å leve, og selv når dødsønsker melder seg, er det mer knyttet til vansker i livet. Den som er våken nok til å merke at mennesker sliter med dette, eller som er i situasjoner, der mennesker åpner seg og søker hjelp, er den hjelpen ofte en villighet til å være til stede og ta del i den smerte eller belastning, personen gjennomlever. Der er en overraskende styrke å hente i den åpne og trygge samtalen. Det gir styrke både til å møte livet og leve det, og også å møte livet, når det går mot slutten og ebber ut. Verdighet og respekt bør følge oss hele veien.

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Publisert 9 måneder siden

Levi Fragell - kan du forklare hvorfor noen skal ha hjelp til å dø når vi så godt som alltid kommer i mål med smertelindring, og i de vanskeligste tilfeller har sedering som en mulighet? Smerter er svært sjelden årsak til at mennesker i Belgia og Nederland ber om eutanasi, det handler oftere om eksistensiell smerte, frykt for å være til byrde, og eventuelt også frykt for dødsprosessen.

Hvorfor skal man da lage grenser for hvem som kan velge eutanasi og hvem som ikke skal få lov? Det blir kunstige grenser i et allerede vanskelig felt - psykiatrien og intensivmedisinen. De færreste av oss leger kan si noe sikkert om forventet levetid, og samtykkekompetanse og psykisk tilstand er jammen ikke enklere å vurdere. Og hvem i all verden skal være skikket til å bestemme hvor grenser skal settes? Hvem skal vurdere hvem som oppfyller kravene? Det er jo ikke lenger medisinske spørsmål det dreier seg om, så legene bør man iallfall holde langt borte fra dette.

Dersom man mener at det er en menneskerett å iscenesette egen død med andres hjelp, så må jo dette gjelde for alle - ikke bare dem som av en eller annen grunn har rett diagnose, rett forventet levetid og rett sinnstilstand. Vi må vite at konsekvensen av å legalisere eutanasi vil føre til at krav om de samme rettigheter vil komme fra stadig flere pasientgrupper og andre grupperinger. Det å skulle nekte noen, men ikke andre, vil bli en slags diskriminering. Og som sagt - behovet er der ikke lenger for det som var det opprinnelige argumentet - smerte.

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

Svar til Siri Fuglem Berg

Publisert 9 måneder siden

1. Alle rapporter viser at endel smerter ikke kan lindres uten ved palliativ behandling, ikke uvanlig av komatisk, terminal. og livsavsluttende karakter.

2. Behovet for livsavsluttende hjelp, skyldes håpløse og uutholdelige lidelser i langt videre forstand enn fysiske smerter.

3. Grensene mot ustabilitet som skyldes psykisk sykdom er en vanlig forholdsregel i all sosial såvel som terapeutisk praksis, og gjelder ikke bare dødsønsker. Men beskyttelsen mot vilkårlighet med liv bør ha høy prioritet.

4. Den grundighet i kontroll av etiske og medisinske regler som praktiseres der selvbestemt livsavslutning er tillatt, overgår i ufordtåelig grad den kontroll med livsavsluttende prosedyrer som er vanlig ved opphør av medisinering som er vanlig hos oss, hvor det ofte er pleiepersonalet som står for prosessen - og hvor pårørende er rådgivere. Jeg har selv som tidligere leder for Foreningen Retten til en verdig død hatt grundige samtaler med kontrollorganer og leger i flere land om dette.

5. Leger av alle livssyn i disse land har med klar majoritet akseptert de dødshjelp-bestemmelsene som nå gjelder, og mener at den praksis som nå er tillatt har bidratt til humanisering av deres yrke såvel som av samfunnet.


Svar
Kommentar #5

Morten Andreas Horn

77 innlegg  2835 kommentarer

Psykiatrisk vurdering gjøres ikke

Publisert 9 måneder siden

Det er et stort problem for meg at Levi Fragell, som ellers har vært en mangeårig forkjemper for en rasjonalistisk og humanistisk tilnærming til etikk og samfunn, bygger sin forståelse av aktiv dødshjelp på et sviktende grunnlag. Han skriver i sin kommentar: "det er ikke uten grunn at vurdering av den psykiske tilstand hos hjelpesøkende i denne sammenheng er en selvfølge."

Men Levi - det er jo nettopp ikke en selvfølge - ikke i de land hvor dødshjelp er tillatt, ikke i Norge dersom det ble tillatt her. Og hva skulle egentlig ligge i "en vurdering av den psykiske tilstand" - hvordan skulle en slik vurdering utføres, og fortolkes?

I Nederland/Belgia er det ikke noe krav om formell psykiatrisk vurdering av pasienten. Det er et krav om at man skal være beslutningskompetent - men realiteten er at stadig flere beslutnings-inkompetente pasienter (både pasienter med demens og med depresjon og andre psykiske lidelser) får dødshjelp - uten at verken eutanasi-review-komitéene eller myndighetene griper inn. Til dels bygger dette på "livstestamenter" - men faktum er uansett at pasienten ikke er beslutningskompetent når avgjørelsen om eutanasi fattes. 

I Oregon har man gjennom snart 20 år registrert et sparsomt utvalg av data om pasientene som får innvilget legeassistert selvmord hos fastlegen eller annen lege. Man registrer også andelen som får en formell psykiatrisk vurdering før assistert selvmord innvilges. Man skulle tro dén  lå på nær 100 %, ettersom loven uttrykkelig forutsetter at psykisk lidelse eller kognitiv svikt som påvirker samtykkekompetansen ikke må foreligge. 

Men virkeligheten er at bare et fåtall henvises til psykiater - for 2015 gjaldt dette bare 2 % av dødshjelpspasientene. Etterundersøkelser av pasienter som har fått dødshjelp i Oregon  (i seg selv en krevende øvelse - det er vanskelig å vurdere psykisk og mental status hos avdøde pasienter) har vist at en betydelig andel av dem har hatt en underliggende, men ikke-erkjent, depresjon. Og undersøkelser av dødshjelpssøkende pasienter i andre land har vist at nettopp depresjon er vanlig hos denne pasientgruppen (ikke så rart, ettersom tanker om at livet ikke er verd å leve er et viktig symptom på depresjon). 

Et viktig tilleggsmoment for Oregon sin del (og for de andre amerikanske delstatene) er at den medisinske vurderingen av pasienten (herunder en eventuell vurdering av psyke og beslutningskompetanse) foregår idet medikamentet skrives ut. Pasienten står da fritt til å begå selvmordet når han måtte ønske - og erfaringen viser at det kan gå lang tid mellom legens forskrivning og selvmordet.
I Oregon var i 2015 median tid fra første forespørsel til døden halvannen måned - men med et spenn fra 15 dager til halvannet år. Bare i 10 % av tilfellene var legen tilstede ved selve selvmordet - og legen har derfor ikke mulighet til å vite om pasienten var beslutningskompetent på selvmords-tidspunktet, eller om han ble presset til å bruke selvmordsmedisinen. 

Det er også et krevende spørsmål - hvordan skal man egentlig evaluere den psykiske og kognitive tilstanden til en pasient som ber om aktiv dødshjelp? Når pasienten ber om hjelp til selvmord - samtidig som suicidalitet er en så viktig del av depresjonsbildet. Og når den underliggende grunnsykdommen i seg selv gir stor risiko for depresjon, samtidig som nødvendig lindrende medikasjon kan påvirke kognitiv funksjon og beslutningskompetanse. 

Vi har i medisinen ikke noe "måleutstyr", ingen faglig tradisjon, for å evaluere om folk er "friske nok" til at de skal få ta livet sitt. Og det er i det hele tatt usikkert om vi kan utvikle noe slikt - hvilke faktorer skulle det egentlig bygge på? Kjernen i et dødshjelpsønske er at pasienten selv ikke finner livet verd å leve - hvordan skal vi som fagfolk "teste" en slik pasient og avgjøre om de kvalifiserer eller ikke? 

Det er også uklart hvem som egentlig skal gjennomføre en slik utredning. I Norge har vi allerede en stor utfordring med mangel på psykiatere og psykologer og andre fagfolk som kan hjelpe mennesker i livskriser og med psykisk sykdom. Hvis aktiv dødshjelp ble tillatt i Norge tilsier tall fra Nederland og Belgia at vi kunne stå overfor i størrelsesorden flere tusen - vi snakker 2-3000 minst, kanske opp mot 4-5000) forespørsler om aktiv dødshjelp - i året. Kanskje ikke det første året, men Belgias erfaring har vært en dramatisk økning i størrelsesorden 10-30 % årlig, slik at de i løpet av bare et drøyt tiår har innhentet Nederland i omfang. 

Hvis en dødshjelps-utredning skal ha noe sikkerhetsmessig poeng, må den jo bygge på mer enn bare en sjekkliste eller et kort intervju (fortellinger fra Oregon-leger har vist at noen av dem nøyer seg med dette - avkrysning på et spørreskjema, bare for at legen skal ha ryggen fri). Vi snakker da om en ganske betydelig belastning på et psykisk helsevesen som allerede sliter med å gi hjelp til de som ønsker å leve. 

Det er i og for seg prisverdig at Levi Fragell ser behovet for grundig avgrensning av hvilke pasienter som skal få legers hjelp til å ta sitt liv. Men det er ille at han som humanetiker ikke innser det som ligger åpent i dagen: Ingen nåværende dødshjelpslover ivaretar dette behovet, og det er heller ikke lett å se hvordan man skal løse det på en forsvarlig og gjennomførbar måte.

3 liker  
Svar
Kommentar #6

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

Publisert 9 måneder siden

Jeg har aldri trodd eller sagt at det skal foreligge grundige psykiatriske analyser i det enkelte tilfelle hvor det bes om dødshjelp. Det er her som ellers opp til legen å  vurdere om pasienten er ved "sine fulle fem", og eventuelt avstå fra å imøtekomme ønsket, eventuelt be om faglig vurdering av andre. Slik har jeg møtt denne problmemdtillingen gjennom en årrekke, i samtaler og konferanser. Som sagt, har  norske legers utenlandske kolleger funnet seg moralsk og faglig godt tilrette med dette - og heller vært bekymret for at en betydelig del av dødsfall på sykehus skjer etter avgjøtelser som tas av prrsonalet uten den type sikkerhetsrutiner som kreves der aktiv dødshjelp er tillatt.

Svar
Kommentar #7

Morten Andreas Horn

77 innlegg  2835 kommentarer

Feil, Levi

Publisert 9 måneder siden

Nei, Levi, det stemmer ikke at våre utenlandske kolleger har funnet seg godt til rette med dette. Det er dårlig kartlagt hvordan leger i disse landene lever med dødshjelpsloven. 

Det at store flertall blant f.eks nederlandske leger, i meningsmålinger, støtter dagens lov er velkjent. Da må man imidlertid forstå HVA de uttrykker sin støtte til. Den nederlandske loven går først og fremst ut på å beskytte leger som velger å utføre eutanasi. Bl.a et ferskt intervju med den framtredende dødshjelp-talsmannen Gerrit Kimsma (skal prøve å finne lenken) gir et godt bilde av dette. Loven innebærer en sterk tillitserklæring til legens skjønn - og deriblant en full frihet for legen til å avslå dødshjelpsforespørsler. 

Sett fra legenes side er loven mest å betrakte som en lege-rettighetslov: Den lovfester legenes rett til å handle etter eget skjønn, til å si ja eller nei.

Denne retten til å si nei - uten å måtte vise til eller forholde seg til konkrete kriterier - er viktig for leger som lever i et samfunn der dødshjelp er normalisert. 

Det er også en rett som nå er under press: I økende grad er nederlandske leger bekymret over at de opplever et press - fra pasienter og pårørende - om å utføre eutanasi i tilfeller legen føler seg ubekvem med. Og i Nederland er det nå sterke krefter - også på parlamentsnivå - som helt vil fjerne elementet av legens skjønn og faglige vurdering. De ønsker å tillate eutanasi helt og holdent utfra pasientens egen bestilling - uten at det en gang skal kreves en medisinsk diagnose (det snakkes om eldre mennesker, men uklart hvor man vil sette aldersgrensen). 

I så fall vil det reises spørsmål om hvem som skal yte dødshjelpen. Og vi kan ane en situasjon som ligner selvbestemt abort i Norge: At dødshjelp anses som en grunnleggende helsetjeneste, som pasienten selv kan bestemme seg for, og som leger betalt av det offentlige plikter å tilby.

Mange nederlandske leger er bekymret for en slik lovendring - og deres oppslutning om eutanasiloven kam delvis handle om et ønske om å beholde status quo i møtet med en skråplanseffekt. 

Det er heller ikke entydig at nederlandske leger er bekvemme med å utføre aktiv dødshjelp, eller de opplever dette likt. Sparsomme studier tyder på at i hvert fall noen leger opplever det som ubehagelig, psykisk belastende - en plikt de opplever de har overfor sin pasient. 

Det er også mye som tyder på en segregering, der dødshjelp i økende grad blir domenet til enkelte leger med lav  terskel for å ta livet av sine pasienter. Her er særlig Belgia kjent for prominente dødshjelpsleger som Wim Distelmans og Marc van der Hoey. I Nederland har man fått et økende apparat med egne eutanasi-klinikker, som tilbyr dødshjelp til pasienter som kun har å gjøre med klinikken for dette formålet. Det er i seg selv problematisk fordi det svekker elementet med et langvarig lege-pasientforhold i forkant av eutanasien. 

Endelig har Nederland et stadig mer profesjonalisert korps av sk. SCEN-leger;  leger spesialisert på å gjøre nr 2-vurderingen av dødshjelpssøkende pasienter. Dette bidrar ytterligere til at man som lege i Nederland kan støtte loven - inkl støtte pasienters adgang til loven - uten å måtte gå inn i selve praksisen.  

Men likevel er altså mange leger i Nederland bekymret over utviklingen - over skråplanseffekten de er midt oppi. Spesielt kan det oppleves problematisk å se pasienter du kjenner og har ansvar for få dødshjelp på "feil" grunnlag. 

Til slutt: Det er inkonsistent, Levi: Mener du at det skal være en grundig psykiatrisk vurdering, eller skal det ikke? Skal det være en overfladisk vurdering bare? Erfaringsmessig er det vanskelig å vurdere både beslutningskompetanse og fasthet i dødsønsker hos alvorlig syke og døende mennesker. Spesielt der legen ikke kjenner pasienten fra før er dette krevende. TV-teamene som har fulgt norske pasienter til Erika Preisig i Sveits har vist hvor overfladisk slike vurderinger kan gjøres. Men du må nesten velge: Skal dette gjøres skikkelig - så vil det kreve skikkelighet. 

1 liker  
Svar
Kommentar #8

Lars Johan Materstvedt

7 innlegg  4 kommentarer

Kjære Levi!

Publisert 9 måneder siden

Du og jeg har jo opp gjennom årene diskutert dette temaet mye, og har hatt det hyggelig når vi har møttes. Men jeg kan ikke huske å ha solgt deg aksjer som gir deg rett til å bestemme over kroppen min og livet mitt - du skriver jo som om dét er tilfellet, selvoppnevnt grensekontrollør som du er. Om jeg uforvarende har gitt dem til deg, ber jeg vennligst om at du returnerer dem. Og så må jeg nok si jeg synes det er slapt at du ikke også støtter medisinske mord. Er du blitt ubarmhjertig på dine gamle dager?

1 liker  
Svar
Kommentar #9

Lars Johan Materstvedt

7 innlegg  4 kommentarer

Intervju med Gerrit Kimsma

Publisert 9 måneder siden

Morten Horn nevnte denne legen. "For the record": Jeg kjenner Kimsma og har møtt ham ved et par anledninger. Intervju med ham her & her. Begge vel verdt å lese, uansett hva man mener om eutanasi, og gir et godt innblikk i praksis - samt i Kimsmas tanker omkring hvorfor han dreper sine pasienter når de spør ham om det.

Svar
Kommentar #10

Morten Andreas Horn

77 innlegg  2835 kommentarer

Ikke god kontroll

Publisert 9 måneder siden

Det stemmer heller ikke at kontrollen med aktiv dødshjelp er god, i de land som har tillatt dette. Tvert om - kontrollen skjer etterskuddsvis  (etter at pasienten er død - så eventuelle feil er uopprettelige, og pasientens eget syn og beslutningskompetanse kan ikke etterprøves), og baseres i hovedsak på utførende leges egen rapportering og framstilling av sin egen handling. 

Det er godt dokumentert at review-komiteene bruker kort tid på hver rapport, og sjelden går inn i sakens substans: de begrenser seg stort sett til å sjekke at alle dokumenter er vedlagt. Dét er forøvrig i samsvar med eutanasiloven, som primært omtaler hvordan legen skal gå fram rundt en dødshjelpssak - ikke hvilke situasjoner det er legitimt å gi dødshjelp i. 

Så langt har ingen  (?) leger i Nederland eller Belgia blitt straffeforfulgt grunnet lovovertredelse - til tross for kumulativt minst 50.000 (litt gjetning dét tallet, det bygger på årlige rapporter siden 2002) eutanasitilfeller -og til tross for godt publiserte saker der leger har handlet i strid med det loven synes å stå for (og som de har fått påpakning av review-komiteene for). 

FNs Menneskerettskommisjon kritiserte Nederland nettopp på juridisk grunnlag: For det sviktende kontrollsystemet rundt så alvorlige handlinger som det å avlive en pasient. 

Det er også feil og misvisende å påstå at kontrollen med det andre - behandlingsbegrensning - er for dårlig. Dette kan bygge på en misforståelse av hva behandlingsbegrensning  (tidligere omtalt som 'passiv dødshjelp') er for noe. Behandlingsbegrensning er en dagligdags, integrert og ukontroversiell del av normal medisinsk behandling. I de tilfeller det oppstår usikkerhet eller kontrovers har vi (I Norge og i Nederland) et godt utbygd system med kliniske etikkomiteer som kan bidra til sakens opplysning.

Behandlingsbegrensning er også godt fundert i lovverket, og har sitt utgangspunkt i pasientens fundamentale rett til å takke nei til tilbud om behandling.


1 liker  
Svar
Kommentar #11

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

Nei, Lars Johan,

Publisert 9 måneder siden

- Jeg tror heller empatien er blitt mer utviklet med årene. I min alder kommer også realitetene nærmere innpå meg i det daglige. Den ene etter den andre dør, mange av langvarig kreft, hvor avslutningen gang etter gang gjør fraværet av retten til dødshjelp til en ubegripelig etisk svikt i et opplyst samfunn. Gjennom årene har jeg spurt de fleste leger jeg er blitt kjent med om de for egen del har gardert seg med livsavsluttende medisiner i nattbordet. Bare en lege nektet kategorisk. Han het Morten Horn.

Svar
Kommentar #12

Morten Andreas Horn

77 innlegg  2835 kommentarer

Empati

Publisert 9 måneder siden

Det er ugreit å antyde at holdning til aktiv dødshjelp har med empati å gjøre. Generelt er motstanden mot aktiv dødshjelp størst blant helsepersonell, og aller størst blant de av oss som i vårt arbeid har størst bruk for (og som jeg tror skårer høyt på tester av) empati. I dødshjelpsdebatten er motstand mot legalisering av aktiv dødshjelp særlig bygget på empati- og omsorgsrelaterte argumenter. 

1 liker  
Svar
Kommentar #13

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

"Passiv" dødshjelp

Publisert 9 måneder siden

Det er nok ingen "misforståelse" at det vi i flere tiår kalte passiv dødshjelp er en utbredt og lite overvåket provosert dødsårsak i Norge. Det vil antagelig være mange i min generasjon som kjenner igjen følgende:

En bestefar slutten av 80-årene er pasient på et sykehjem. Han har ligget tre år til sengs  med ulike muskelsykdommer, og bruker bleie til sin avføring. Endel smerter og uro betyr at han i tillegg til kraftige beroligende og smertestillende piller også dempes ned med sovemedisiner. For et år siden fikk han lungebetennelse. Personalet på hjemmet spurte de pårørende om de skulle gi ham antibiotika eller ikke. Hva skjer om han ikke får? spør mine bekjente. Det er grunn til å tro at han da ikke vil overleve, er svaret. Familien holder en rådslagning, og kommer til at de vil gi bestefar en sjans til. Han medisineres og kvikner til. Et år senere skjer det samme, men når familien blir spurt om hva de ønsker, sier de at de ikke ønsker livreddende medisiner, og bestefar dør i løpet av dager. Venner av meg som har jobbet på sykehus og sykehjem i årevis forteller meg åpent at dette er helt normal praksis. De vet at pasienten med størst sannsynlighet ville ha fortsatt å leve i måneder, gjerne år, dersom han hadde fått en helt ordinær medisin. Det er all grunn til å være takknemlig for denne barmhjertige såvel som rasjonelle avslutning av et håpløst og smertefullt sykeleie, men etter min mening burde en slik praksis være gjenstand for større kontroll og oppmerksomhet - slik den såkalt aktive dødshjelp er i stadig flere land.

Svar
Kommentar #14

Lars Johan Materstvedt

7 innlegg  4 kommentarer

Behandlingsbegrensning

Publisert 9 måneder siden

To meget interessante artikler: "How Doctors Die. It’s Not Like the Rest of Us, But It Should Be" & "How Doctors Die Differently". Og merk: Dette er IKKE noen "form for dødshjelp" i Nederland eller Belgia (om noen skulle tro dét); det er normal medisinsk praksis, som Morten Horn påpeker - både i disse landene og i Norge. Ved behandlingsbegrensning dør pasienten av den underliggende sykdommen ved at livsoppholdene behandling holdes tilbake eller trekkes tilbake, mens det ALDRI er tilfellet ved eutanasi: Da dør ikke pasienten av sykdommen, men av medikamenter gitt i den hensikt å ta hans/hennes liv (på vedkommendes frivillige forespørsel). For dem som måtte være interessert i detaljene rundt dette, tillater jeg meg å vise til to artikler jeg har skrevet om tematikken i Legetidsskriftet: "Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning" & "Legeforeningens uklarhet om «aktiv dødshjelp»" (førstnevnte artikkel med lege og professor i medisinsk etikk Reidun Førde som andreforfatter - hun er forøvrig den som lanserte det oppklarende begrepet behandlingsbegrensning).

Svar
Kommentar #15

Morten Andreas Horn

77 innlegg  2835 kommentarer

"Passiv dødshjelp" (don't say it if you don't mean it...)

Publisert 9 måneder siden

Levi, historien du forteller er eksempel på normal og hverdagslig medisinsk praksis, som foregår hver bidige dag i norske sykehus og sykehjem. 

Jeg har bare være lege i drøyt 20 år, så jeg vet ikke helt hvordan dette gikk for seg i gamle dager. Det er et resultat av etterkrigstidens medisinske revolusjon - spesielt oppdagelsen av og den brede tilgangen på antibiotika - at vi i det hele tatt har muligheten til å forlenge livet. Da oppdaget vi etterhvert at det gikk an å forlenge livet utover det som var meningsfylt - for pasienten selv og utfra en medisinsk vurdering. 

Det er slik det er: Når vi nå kan forlenge livet (og med moderne intensivbehandling - nesten i det uendelige), så oppstår problemet med å vite når "nok er nok". Problemet er spesielt utfordrende i situasjoner der pasienten selv ikke er beslutningskompetent, og ikke kan takke ja eller nei til behandlingen. Men også for beslutningskompetente er det stundom vanskelig å vite hvor grensen går. I en hektisk klinisk hverdag er det lett å falle ned på minste motstands vei - sette i gang en behandling der det strengt tatt hadde vært bedre medisin og mer humant å sette seg ned med pasienten og de pårørende, og ta den vanskelige samtalen om livets slutt. 

Nederlandske leger har påpekt at eksistensen av legal eutanasi kan gjøre det enklere å komme inn på slike samtaler om "hva gjør vi ved livets slutt". Det er muligens riktig - men samtidig er det jo også slik: Det gjør det også lettere å komme inn på emnet om at "kanskje jeg skal tas livet av ved livets slutt". 

Sett fra norsk ståsted vil jeg jo si det slik: Det er nettopp det at vi i Norge ikke tillater og praktiserer aktiv dødshjelp, som gjør det mulig for pasient og lege å diskutere dette med livets slutt på en trygg måte. Norske pasienter trenger ikke frykte at det å diskutere innsatsnivået ved livets slutt skal mistolkes eller føre dem inn på et spor der de føler seg presset til å be om at livet avsluttes. Dét er derimot en potensiell, jeg vil si reell, frykt man kan ha i Nederland og Belgia. 

En anekdote her: Jeg hørte nylig en mann fortelle om sine høyt utdannede belgiske venner. De turte ikke føre seg inn i et donasjonsregister (register over personer villige til å donere organer), fordi de var engstelige for at det kunne sende et signal om at de var interessert i å få eutanasi. Javel - en anekdote, jeg har ikke hevdet noe annet. 

--------------------------

Det eneste som ikke "stemmer" med historien du forteller, Levi, er dette at det var de pårørende som avgjorde om pasienten skulle få antibiotika eller ikke. Loven er soleklar på at dette er et medisinsk ansvar. Enten avgjør pasienten selv, hvis han er samtykkekompetent. Eller så avgjør legen - da vel og merke med støtte i pasientens utsagn, eventuelle livstestamenter, og ofte det de pårørende kan fortelle om pasientens preferanser. 

Men dette siste kan ofte feiltolkes - av de pårørende - som om de blir bedt om å avgjøre om pasienten skal behandles. På Ullevål er vi (i hvert fall jeg!) veldig nøye på å forklare de pårørende at de ikke bes om å avgjøre hva vi skal gjøre - men at vi ønsker å ta dem med på råd, og at deres syn er viktig for oss legene når vi fatter vår avgjørelse. 

Mange leger er trolig for lite bevisste på å klargjøre dette for de pårørende - slik at de pårørende kan bli sittende igjen med et inntrykk av at det var de som avgjorde saken. Det er derfor jeg er så eksplisitt på dette selv.

Samtidig har forskning vist - hold fast, for dette er komplisert - at leger og annet helsepersonell ofte gjør nettopp det du skriver om - overlater slike valg til de pårørende, i strid med loven. Dette er et stort problem, som ikke minst kan skape vanskeligheter for mange etterlatte. Særlig der det er innbyrdes uenighet blant de pårørende rundt hva som er riktig å gjøre. Men også fordi det innebærer at legen abdiserer fra sin lovpålagte rolle som pasientens forsvarer, og som den som etter loven har byrden med å fatte slike vanskelige avgjørelser på pasientens vegne (der pasienten selv ikke kan uttale seg). 

----------------------------

Det er vanskelig å forstå hva du bygger på, når du sier at beslutninger om behandlingsbegrensning ikke er godt nok kontrollert. Dette er som sagt del av dagligdags medisin, og det ville vært helt uhåndterlig om alle slike avgjørelser skulle gjennom en kompleks juridisk prosess. Det er dessuten unødvendig, fordi det er medisinsk sett ukontroversielle saker, som medmenneskelig sett kan løses godt gjennom god dialog med pasient og pårørende. 

Det vi trenger i slike saker er ikke primært mer kontroll og regulering, men mer prat. Vi trenger at helsepersonell og pasienter/pårørende snakker mer sammen, og om mulig snakker mer i god tid før det blir aktuelt. Her kan "livstestamenter" og andre former for "advance care planning" være til god hjelp. Oppsal-hjemmmet i Oslo har under ledelse av dr. Stephan Ore utviklet et slikt dokument, som kan brukes i dialogen rundt slike avgjørelser. 

Når jeg leser innlegget ditt om bestefaren som fikk dø en naturlig død, så får jeg fornemmelse av at du forteller om en sak som for deg er litt spesiell (korriger meg om jeg misforsto deg). For meg som helsearbeider er det motsatt: Historien er "banal" i den forstand at dette virkelig er dagligdags, ukontroversielt, det er medisinen omtrent slik den skal være (med unntak av dette med de pårørendes rolle, som nevnt over).
Men det er kanskje litt talende at du trekker fram dette, Levi. For hvis du opplever slik "banal" behandlingsbegrensning som noe spesielt (slik ditt innlegg altså gir meg en følelse av), da "skjønner" jeg kanskje bedre noe av ditt engasjement for det som virkelig er spesielt - nemlig at leger tar livet av sine pasienter gjennom eutanasi. 

Det er i så måte interessant å tenke på: Da den internasjonale humanistkongressen IHEU gjorde sitt siste (?) store eutanasivedtak i Mumbai i 1999 ble det brukt en formulering som gjorde det uklart hva man egentlig snakket om: Var det at leger skal ha adgang til å avlive pasienter med eutanasi, eller at pasienter skal kunne slippe å bli holdt i live med uønsket, formålsløs overbehandling (slik som antibiotikabehandling til denne bestefaren? 

Faktum er at i mange land - ikke minst India, hvor IHEU-kongressen foregikk - så er behandlingstradisjonen (og ofte også selve loven) slik at man ikke har lov til å avslutte livsforlengende behandling. Dette gjelder særlig det å avvikle respiratorbehandling. Og i disse landene, så omtales dette å begrense livsforlengende behandling faktisk som - eutanasi. Det kalles eutanasi - dette å få lov til å dø en naturlig død, uten å bli holdt i live på kunstig vis, med antibiotika og slanger og respiratorer. 

Undersøkelser viser at også mange "vanlige folk" mistforstår dette: De svarer på spørsmål om aktiv dødshjelp (altså eutanasi eller assistert selvmord), men det de svarer ut fra er ønsket om å slippe å bli holdt kunstig i live. 

Det som er problematisk, Levi, er dersom også du (som er en mangeårig deltaker i ordskiftet) mikser disse begrepene. Men ikke for det - jeg har opplevd at også din etterfølger i FRVD, Kjeldstadli, kan være uklar på hva han egentlig snakker om. Fra oss på legesiden oppleves det som et kjempeproblem at "motparten" blander kortene - det vanskeliggjør en diskusjon som er krevende nok i utgangspunktet.

1 liker  
Svar
Kommentar #16

Morten Andreas Horn

77 innlegg  2835 kommentarer

Giftpille i nattbordskuffen

Publisert 9 måneder siden
Levi Fragell. Gå til den siterte teksten.
Gjennom årene har jeg spurt de fleste leger jeg er blitt kjent med om de for egen del har gardert seg med livsavsluttende medisiner i nattbordet. Bare en lege nektet kategorisk. Han het Morten Horn.

Levi, det er vanskelig å sammenligne våre respektive bekjentskapskretser. Men ettersom jeg har blitt ganske kjent for mitt engasjement i dødshjelpsdebatten opplever jeg ofte at kolleger tar opp dette spørsmålet med meg. Jeg må innrømme - flertallet av de som snakker med meg er skeptikere. Men mange har historier som viser at leger har et nyansert syn på aktiv dødshjelp, selv om de lander på at det ikke bør tillates i Norge. 

Det jeg derimot aldri har støtt på, så langt, er kolleger som betror meg at de har en giftpille i nattbordskuffen. Det kan være de ikke vil innrømme det, så klart. Eller det kan ha å gjøre med at jeg bare er knapt 50 år gammel - at omgangskretsen min består av yngre leger enn de du kjenner. 

De fleste leger jeg prater med er mer opptatt av dette med suicidalitet som en trussel, mot seg selv og mot pasientene. Og mange er tydelige på dette: Det oppleves ikke som en bonus, dette å ha tilgang på selvmordsmedikamenter, eller det å få makten til selv å fastsette sin dødsdag og effektuere dette gjennom selvmord. Tvert om er det mange - og særlig de med pasientnært arbeid og kjennskap til alvorlig syke menneskers situasjon og livsløp - som påpeker at det er noe svært vanskelig, dette å måtte ta stilling til sin egen død på den måten. 

Faktisk er dette en viktig grunn til at mange, mange pasienter kvier seg for å delta i disse vanskelige samtalene om livets slutt. Og spesielt pasientene for hvem dette virkelig settes på spissen - pasienter med ALS, hvor døden ofte kommer etter en beslutning om å avslutte livsforlengende behandling. 

----------------

Det er kjent fra tidligere (jeg har ikke sett ferske tall på dette) at leger har overhyppighet av selvmord - av den uønskede sorten. Og så vidt jeg vet av den "vellykkede" sorten, altså selvmordsforsøk med dødelig utgang. Dette er antatt å henge delvis sammen med at leger har lettere tilgang på effektive midler å begå selvmord med. Slik vi også har lettere tilgang til narkotiske stoffer og andre rusmidler. Dette er ansett som en slags "yrkesrisiko" for oss leger - ikke et frynsegode. Jeg har virkelig til gode, Levi, å møte leger som omtaler dette å ha midler å begå selvmord med som et gode. De finnes sikkert, men tilsynelatende ikke i min omgangskrets. 

1 liker  
Svar
Kommentar #17

Levi Fragell

79 innlegg  1079 kommentarer

Seier'n er vår

Publisert 9 måneder siden

Takk til Morten Horn for en grundig og kvalifisert redegjørelse for sitt syn. Vi blir neppe enige om nødvendigheten av aktiv dødshjelp, men jeg slutter meg til hans engasjement for grundighet og kunnskap om selve temaet. Jeg blir for min del stadig mer sikker på at samfunnsutviklingen, med økt levealder som delvis betinges av nye og livsforlengende medisiner som også vil føre til lengre og like uutholdelige  sengeleier, vil aktualisere og fremme kravet om selvbestemt  livsavslutning. Når det gjelder Horns imøtegåelse av min historie om en viss virkårlighet ved passiv dødshjelp, kunne jeg godt supplert med flere lignende beretninger fra "grasrota". Ingen av dem overgår min nære slektnings skrekkslagne beretning om da hun som hjelpepleier i østlandsområdet opplevde at ensomme flereognittigårige syke ikke bare unngikk antibiotikabehandling når de fikk lungebetennelse, men prrsonalet åpnet vinduet mot vinterkulden i håp om en raskere prosess.

Svar
Kommentar #18

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Publisert 9 måneder siden

Morten Horn har gitt deg en rekke utførlige svar og innvendinger - jeg vil allikevel gi en kjapp respons på ditt svar til meg:

1. Ja, selvsagt trenger mange "palliativ" eller lindrende behandling - og det har vi blitt så flinke til at i Nederland og Belgia er det ikke lenger smerter som forårsaker eutanasiønsker hos pasienter (slik Morten Horn også beskriver). Derfor bør det underlige "behovet" for eutanasi avta etterhvert som vi blir bedre. Det viser seg ikke å være tilfelle i Nederland og Belgia. Man kan også tenke seg at ettersom eutanasi blir mer og mer vanlig, blir insentivet til å bli flinkere i palliasjon borte - det er enklere og rimeligere å anbefale eutanasi.

2. Ja, nettopp - i videre forstand enn fysiske smerter. Men hvorfor skal man da differensiere mellom hvilke typer eksistensielle smerter som kvalifiserer for eutanasi, og hvilke som ikke gjør det? Det er da ganske paternalistisk i negativ forstand, og leger er slett ikke bedre egnet til slike vurderinger enn andre. Snarere tvert imot, da leger statistisk har en mer negativ holdning til liv med funksjonsnedsettelse enn befolkningen forøvrig.

3. Men nettopp ved spørsmål om eutanasi blir dette uendelig mye viktigere - eutanasi kan ikke reverseres slik mange andre tiltak kan. Og som jeg har sagt tidligere - psykiatrien er et særdeles vanskelig fag med uklare grenser og en litt ubehagelig historie - vi har gjort mye rart opp gjennom tidene.

4. Det at man er lite flink til å være åpen om eller lytte til pasient og pårørendes ønsker når det gjelder behandlingsbegrensning eller ei bør jo gjøre oss enda mer skeptiske til å åpne opp for at samme yrkesgruppe skal ta del i eutanasi. Målet her må vel heller være å jobbe for mer åpenhet og medbestemmelse i beslutninger om behandlingsbegrensning.

5. Humanisering? Å avlive pasienter etter deres mer eller mindre autonome ønske? Det er i mine øyne en underlig form for humanisering. Som medmenneske skal man hjelpe folk til det gode liv så lenge de lever, og sørge for at de slipper å være alene i møte med døden, sørge for at de slipper å føle seg som en byrde. Det at vi svikter i mange tilfelle gjør ikke en praksis med eutanasering noe mer spiselig, ei heller noe mer medmenneskelig. Det er virkelig å svikte våre medmennesker.

  http://www.verdidebatt.no/innlegg/11670199-hvorfor-leger-ikke-bor-drepe-pasienter

 

 

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 306 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 59 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 47 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 733 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 306 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 59 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 47 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 733 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
30 minutter siden / 217 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
36 minutter siden / 59 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
42 minutter siden / 6125 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6125 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 280 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 47 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6125 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6125 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 280 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6125 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 733 visninger
Les flere