Trine Lise Gressløs

6    4

Streng asylpolitikk?

Familien Mousavi ble tvangsretunert fra Fredrikstad til Kabul 13. august i år. Det var imidlertid ikke hele familien som ble sendt til Afghanistan. Familiens datter, Aghdas Mousavi, fikk oppholdstillatelse i juni og bor nå i Norge som norsk statsborger. Utsendelsen er anket og skal opp i Oslo tingrett 13. desember. Både The New York Times og Sylvi Listhaug mener denne utsendelsen illustrerer hvor streng asylpolitikken i Norge er. Jeg er læreren til Aghdas, og etter min mening er streng ikke en adekvat beskrivelse. Dette tilfellet viser at vår asylpolitikk har bikket over i urett.

Publisert for rundt 1 måned siden / 853 visninger.

 

 

Aghdas fikk oppholdstillatelse i juni år. Det betyr at Aghdas har gått seks år på norsk skole uten å vite om hun får bli i landet. Til tross for denne belastningen, har Aghdas vært en pliktoppfyllende og flink elev. For eksempel var hun en av de elevene på hele Frederik II videregående skole med minst fravær i fjor, og hun fikk gode karakterer. I år er det annerledes. Hun sliter med å konsentrere seg og fraværet er høyt. Det er faktisk blitt så høyt at hun vurderer å gå året om igjen. Jeg har spurt henne om hva som er verst å tenke på, og hun forteller at hun frykter for livet til familien sin. Denne frykten er på ingen måte urimelig. Vi vet lite om hvordan det går med afghanere som har blitt tvangsretunert til hjemlandet, men Åse Brandvold har fulgt sporene til 43 av dem. Dette skriver hun om i sin bok «En flukt som aldri tar slutt». Hennes konklusjon er ikke oppløftende. I realiteten sender vi disse menneskene tilbake til krig og ny flukt.

Aghdas har lenge hatt en dm om å bli ingeniør, men dette blir nå vanskeligere på grunn av fraværet og konsentrasjonsproblemene. Jeg tror likevel at hun blir det en gang. Jeg tror også Aghdas blir en ressurs for Norge i framtiden. Men da skal vi vite at det ikke på grunn av vår asyl- og integreringspolitikk; det er på tross av den.

 

 

Sentralt i begrunnelsen fra Utlendingsnemnda for utkastelsen av familien Mousavi, var påstanden om at Aghdas er et såkalt «ankerbarn». Om det er riktig, har ikke jeg grunnlag for å uttale meg om, men jeg har reflektert litt omkring begrepet. Ankerbarn er altså et begrep man bruker når utenlandske foreldre sender sine barn alene til Norge, i håp om at hele familien skal få oppholdstillatelse senere. Begrepet ankerbarn er derfor et sterkt minusord som handler om at foreldre bruker sine barn som et middel til å få oppholdstillatelse. Hvis dette virkelig skjer, trenger vi dette begrepet, slik at vi får satt ord på et problem vi må bekjempe. Men vi trenger flere begrep. Etter at det internasjonale oppdraget ble avsluttet i 2014, har situasjonen i Afghanistan blitt stadig farligere. Taliban har rykket fram, og ifølge NRK-korrespondent Kristin Solberg er det nå farligere i Afghanistan enn noen gang. Det er i denne situasjonen Norge har økt trykket med tvangsreturer av afghanere. For eksempel tvangsretunerte Anders Anundsen 438 afghanere i 2014. Dette er et eksempel på et paradoks i norsk asylpolitikk: Når behovet for asyl er størst, strammer Norge inn asylpolitikken. Det er ikke noen annen måte å se dette på enn at de menneskelige hensynene må vike til fordel for innvandringspolitiske hensyn. Dette burde vi også ha et ord for, et minusord slik begrepet «ankerbarn» er. Aghdas er derfor uansett et offer, men hvilket offer som er moralsk verst, kan diskuteres.

 

I barnevernlovloven står det at barn i «utgangspunktet» skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. Dette blir kalt det biologiske prinsipp, og poenget er at barna skal bo med sitt biologisk opphav så langt det er mulig. Det er bare ved tungtveiende grunner til barnets beste man fraviker dette. I Aghdas tilfelle er det ikke foreldrene som har mistet foreldreretten, men Aghdas som har mistet foreldrene. Det biologiske prinsipp blir dermed snudd på hodet. Aghdas er norsk statsborgerskap, så hvorfor skal det biologiske prinsipp gjelde motsatt for henne? Nå vil kanskje noen innvende at Aghdas er 19 år og derfor ikke lenger et barn. Men barnevernloven paragraf 1-3 åpner for at barnevernet i spesielle tilfeller tar ansvaret for barna helt fram til de er 23 år. Norsk lovverk bygger altså på en oppfatning om at også ungdom på Aghdas alder trenger voksne omsorgspersoner. Men dette handler selvfølgelig ikke om Aghdas beste. Dette handler om det som heter innvandringspolitiske hensyn. Justis- og beredskapsdepartementet gjorde 15. oktober 2009 endringer i det som kalles utlendingsforskriften. Formålet med endringene var at barnets beste skal veie tyngre opp mot det som heter innvandringsregulerende hensyn. Jeg vil imidlertid mene at denne saken viser hvor sterkt innvandringsregulerende hensyn står i Norge. For det som altså gjelder som et grunnleggende prinsipp for barn og unge i Norge, kastes på båten i Aghdas tilfelle.

 

 

Det er i dag 65,3 millioner flyktninger i verden, og ifølge en rapport fra UNICEF har antall barn på flukt økt med 75 prosent. Dette er selvfølgelig et problem for flyktningene som er på flukt, men det er også et problem for Norge som velferdsstat, fordi mange ønsker seg til Norge. Jeg tror de fleste forstår begge sidene av problemet og forstår hvor komplisert dette er. Men det er dessverre ingenting som tyder på at de løsningene vi har nå, er gode nok. Vi må derfor kanskje tenke helt nytt. Kanskje må vi legge ned hele asylinstituttet og heller ta imot flere kvoteflyktninger? Kanskje må vi åpne for flere midlertidige oppholdstillatelser? Kanskje må Europa ha felles asylpolitikk? Jeg vet ikke, men jeg er overbevist om at politikere må legge ideologiske kjepphester og nasjonale valgmålsetninger til side og komme sammen for å finne gode løsninger, både for Norge og for verdens flyktninger. Fram til disse gode løsningene kommer på bordet, synes jeg det mer rimelig at Norge tar den belastningen det eventuelt måtte være å gi familien Mousavi opphold, framfor å la Aghdas bære så stor del av byrden for dette komplekse problemet.

 

 

Komplekse problemer fordrer en saklig debatt og prinsipielle løsninger. Men det er ikke saklighet som preger asyldebatten i Norge. Det er emosjoner. Det så vi blant annet i debatten mellom Joner og Listhaug for en stund siden, som jo hadde nettopp tvangsutsendelsen av familien Mousavi som utgangspunkt. Dette innlegget er nok også et eksempel på emosjonenes kraft da hele årsaken for at det ble skrevet, hviler på et følelsesmessig engasjement. Men jeg mener at jeg har argumentert prinsipielt og logisk for hvorfor utsendelsen av familien Mousavi er en dyp urett mot en medborger. Og hvilket samfunn blir vi om vi ikke protesterer mot urett som ikke rammer oss selv? Det er derfor både med hodet og hjertet jeg protesterer mot denne deportasjonen og ber om at familien Mousavi blir hentet hjem igjen!  

 

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #16

Trine Lise Gressløs

6 innlegg  4 kommentarer

Publisert 27 dager siden

Da må du nesten kontakte fylkesskolesjefen, for videregående skole ligger under fylket og ikke kommunen. God jul!  

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 4 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Kristian Kahrs kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 5 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Peder M.I. Liland kommenterte på
- Dette er eit pågåande justismord
rundt 6 timer siden / 686 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Sletting av kommentarer o.l.
rundt 6 timer siden / 315 visninger
Sverre Avnskog kommenterte på
Når politikken blir nådeløs
rundt 6 timer siden / 4712 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Baklengsintegrering
rundt 6 timer siden / 2334 visninger
Les flere