Verdidebatt

Et feilgrep å bli katolikk

Bunnen ble nådd da det gikk opp for meg at beslutningen om å bli katolikk var et feilgrep. Nå kan jeg ta opp igjen tjenesten som prest i kirken jeg forlot i 2013.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Høsten 2013 ble jeg tatt opp i Den katolske kirke. 18 års tjeneste som prest i Den norske kirk­e var endt. Vinteren 2016 meldte jeg meg ut av Den katolske kirke for å vende tilbake til den samme kirken jeg hadde forlatt mindre enn tre år tidligere.

For å si noe om hva som ledet meg fram til denne erkjennelsen kan jeg både psykologisere og teologisere. Kierkegaards ord om at livet leves forlengs og forstås baklengs er tjenlig, om enn med et visst forbehold. En «baklengs forståelse» av livet kan stå i fare for å arte seg som en velformulert forklaring eller unnskyldning for at ting ble som de ble.

Idealisert. Det nærmeste jeg selv kommer i å forstå hva det var som beveget meg fra det ene oppbruddet til det andre, er å innse at den kirken jeg «trodde på», var en idealisert kirke. I sin ­essens var den verken luthersk eller katolsk, men «min». Jeg var ikke i stand til å se at det var slik.

Jeg hadde, uten legge merke til det selv, blitt en presteskikkelse som mest av alt lignet 
J. R. R. Tolkiens Gollum i Ringenes herre. «Min kosteligste» var ikke en ring, men en forestilling om den ideelle kirken, formet i mitt bilde.

Stort bedre ble det ikke i Den katolske kirke. Selvsagt fant jeg heller ikke der det jeg søkte: «Min kirke». Tidlig vinteren 2016 gikk det ikke lenger. Bunnen ble nådd da det for alvor gikk opp for meg at beslutningen om å bli katolikk var et feilgrep.

Voksende paradoks. ­Siden barndommen har jeg hørt klokkene ringe til gudstjeneste i to kirker: Hamar domkirke menig­het og St.Torfinn katolske menig­het. Etterklangen festet seg i kroppen min og ble til en teologisk grunntone som har vekslet mellom samklang og dissonans. Dissonansen i grunntonen skulle bli borte når jeg ble katolikk, slik ble det ikke – den viste seg å bli mer framtredende enn den noen gang hadde vært.

Det opplevdes som et voksende paradoks å ha trådt ut av Den norske kirke fordi jeg lengtet etter et dypere sakramentalt fellesskap, når realiteten var at det ble uker og måneder mellom hver messe. Det er ikke til å nekte for at medlemsregister­saken i Den katolske kirke gjorde meg både ulykkelig og urolig, og den bidro til at usikkerheten som hadde ligget under, kom opp til overflaten.

18 år som prest i Den norske kirke preget meg, det visste jeg. Men ikke hvor mye og i vilken grad. Etter hvert ble jeg overmannet av en følelse av å ha sviktet både Gud og mennesker. Med viten og vilje hadde jeg forlatt dem jeg hadde sagt ja til å tjene og den kirken som hadde kalt meg. Gjennom samtaler med biskop Solveig Fiske ble det ­avklart at veien tilbake til tjeneste i Den norske ikke var stengt, jeg kan fortsatt gjøre tjeneste som prest. Kirken gav meg tilbake den tjenesten jeg hadde frasagt meg.

Godhetens ansikt. Den amerikanske sørstatsforfatteren og katolikken Flannery O'Connor (1925-64) ble utfordret av noen nonner til å skrive historien om Mary Ann. Tre år gammel ble hun tatt hånd om på et hospice for døende kreftpasienter.

Mary Ann var forespeilt noen måneders liv. Ni år gikk det før døden kom. Halve ansiktet hennes var ødelagt av kreft, hun var ikke det mennesker ville kalle vakker. Likevel var det noe med Mary Ann og hva hun gav kropp til – godheten. En syk og vansiret kropp formidlet godhet – bare mennesker tok seg tid til å oppdage den.

Opprinnelig skulle O’Connor bearbeide fortellingen om Mary Ann. Tross alle dens litterære svakheter, konkluderte hun med at det var riktigere å skrive et forord enn å omskrive den.

I det skriver O’Connor:

«De fleste av oss har lært å være distanserte i møte med ondskapen ... Med godheten stiller det seg ­annerledes. Få har sett på den lenge nok til å akseptere det faktum at dens ansikt også er grotesk, at godheten i oss er noe som blir til... Når vi ser inn i godhetens ansikt, får vi sannsynligvis se et ansikt som ligner som Mary Anns ...».

Mot nullpunktet. Hva jeg for alvor oppdaget gjennom denne konfesjonelle reisen mot nullpunktet, var hvor sårbart mennesket og troen er. Troen er ingen upåvirkelig størrelse som eksisterer i en virkelighet adskilt fra livet i det fellesskapet den har sine røtter, kirken.

«... handlingene som får barmhjertigheten til å være usett til stede mellom oss, levende og døde, kalles av kirken for de ‘helliges samfunn’», skriver O’Connor og fortsetter: «Det er et fellesskap som bygger på menneskelig ufullkommenhet, skapt av det vi gjør med vår groteske tilstand».

2016 har gitt O’Connor rett, kirken er et fellesskap bygget på menneskelig ufullkommenhet. Hvordan den forholder seg til penger, seksualitet og makt sier mye om hva kirken tror om seg selv, om det eksisterer vilje til å innse at tilstanden også framstår som grotesk. Kirkens forvandling er ikke gitt, den ligger gjemt i en erkjennelse av tingens tilstand. Om mennesker velger barmhjertighet framfor konfrontasjon, helbredelse framfor å slite i stykker, og godheten tilkjennes et rom å utfolde seg i, kan noe skje.

Sårede. Mange mennesker er sårede og sinte, ikke få sitter igjen med en opplevelse av at de har blitt latt i stikken og overlatt til seg selv og sitt eget forgodt­befinnende. Deres hengivenhet synes å ha straffet seg, deres idealisme ble ikke gjengjeldt.

Som et menneskelig fellesskap framstår kirken som langt mer sårbar enn de fleste av oss gjør regning med, og nettopp derfor kan det være krevende å komme­ til rette med det den er og gjør. Dens menneskelige side er tvetydig. Avstanden mellom godhet og o­ffervilje, ondskap og egoisme kan være kort. Jo kortere det er mellom dem desto større er sannsynligheten for at kirken også kan oppleves som umenneskelig og usårbar.

En kirke som vil vise verden Kristus, kommer ikke utenom hans sårbarhet – hans frivillige beslutning om å gå fornedrelsens vei. Hos Kristus anes en annen form for styrke – en styrke som springer ut av en besluttsomhet om å gi avkall på sitt eget gjennom å velge sårbarheten.

For hva annet er inkarna­sjonen, når det kommer til stykket, enn Guds vei inn i sårbar­heten og avmakten? Paulus’ hymne i Fillipperbrevet om Kristus – «som var i Guds skikkelse og ikke så det som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik» – forteller om en Gud som i Jesus Kristus frivillig velger sårbarheten og
gir avkall på det som tilhører ham.

Sårbar kirke. Mary Ann står for meg som et bilde på det sårbare mennesket og den sårbare kirken. Hennes skjebne er vanskelig å idealisere. En ­liten barne­kropp i ferd med å bli ­ødelagt av sykdom og overgitt i dødens vold. Til tross for det, var det en opplevelse av godhet Mary Ann etterlot seg hos dem som møtte henne.

Uavhengig av om kirken bærer­ adjektivet luthersk, katolsk eller pinsekarismatisk, ser det ut som den bare motstridende klarer å favne sin egen sårbarhet og vedstå seg den. Det faller den ­lettere å søkte anseelse, velvilje og innflytelse.

Men hvem av oss kan si at vi ville valgt annerledes – om vi kunne velge det ene framfor det andre? Kanskje er det for krevende å innse det O’Connor skriver i forordet til fortellingen om Mary Ann, at godheten er noe som må vokse fram og som vi bare ser dersom blikket vårt ikke forferdes av det groteske hos oss selv eller andre?

Da jeg for alvor mistet grepet om mine egne forestillinger om kirken, fant jeg noe jeg tidligere ikke hadde villet eller kunnet se: En sårbar kirke, en kirke med et menneskelig ansikt. I denne oppdagelsen lå nåden gjemt: Jeg gjenfant Kristi ansikt, et ansikt preget av godhet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.12.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt