Verdidebatt

Arroganse og pengedryss skaper ikke endring

På sitt beste bidrar sivilsamfunnet til store endringer, som i kamp mot omskjæring. Men vi ser også arrogante aktører ødelegge – og rike organisasjonar som strør om seg med penger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På begynnelsen av 60-­tallet gikk spillefilmen Sinda sin seiersgang i Norge. Den var spilt inn i Kamerun, og handlet om jenta Sinda som ikke fikk gå på skole. Hun ble i stedet tvangsgiftet til en mann som hadde flere koner fra før.

Hun rømte til misjonsstasjonen, der misjonærer forsvarte henne. Flere hundre tusen nordmenn så filmen, som ble vist på alt fra Universitets Aula i Oslo til samfunnshus, kirker og ­bedehus i hele landet. Filmen var laget av Det norske misjonsselskap (NMS). Hensikten var både å feire frigjøringen av Afrika, samt peke på noen av utfordringene som lå foran, eksemplifisert ved jenters rett til skolegang og til å velge ektefelle selv.

Stoppe omskjæring. Norad har valgt å fokusere på bistand gjennom frivillige organisasjoner i årets resultatrapport, som lanseres i dag, 9. desember.

NMS er representert i resultat-­rapporten med sitt arbeid for å stoppe omskjæring av jenter i Mopti region. I Mali har en i løpet­ av åtte år (2009-2016) lykkes med å redusere andelen omskårne jenter i et geografisk område med over 20 prosentpoeng (fra 90–62 prosent blant jenter, 0-15 år). Dette dokumenteres i to ulike studier (CAP 2013, Mali, og Grunnstudie fra prosjektet).

I Mali gjennomføres inngrepet på svært små barn. Halvparten er under to år når inngrepet skjer. Fem tidligere omskjærere har valgt å slutte, og en rekke­ ­imamer og innflytelsesrike kvinneledere har aktivt støtte kampen mot omskjæring.

22 byer og landsbyer har til nå forpliktet seg på å avstå fra praksisen, gjennom demokratiske flertallsvedtak. Retningslinjene i Mali tilsier at en slik forpliktelse krever 80 prosent oppslutning, for å kunne vedtas. Mali har valgt å arbeide på denne måten, i stedet for først å vedta et forbud som ikke respekteres. Innsatsen til NMS en del av den nasjonale strategien for å stoppe skadelige skikker som omskjæring av jenter.

Alle på skole. På 90-tallet gjorde jeg feltarbeid i antropologi blant kvinner som kommer fra landsbyene der filmen om Sinda ble filmet i Kamerun, og jeg har besøkt området flere ganger senere. I dag går alle barn i Sindas landsby på skolen. Mange har tatt høyere utdannelse, og landsbyen har både grunn- og videregående skole.

Små barn blir ikke lenger tvangsgiftet, og de fleste venter med å gifte seg til de er over 18 år. Kan denne utviklingen ha sammenheng med NMS’ innsats i etterkrigstiden, med støtte fra Norad og innsamlingsaksjoner blant norske skolebarn?

Mye kan tyde på det, for både skoledekningen, og utdannelsesnivået er for eksempel mye lavere i området rundt storbyen Garoua, noen mil lenger nord, der NMS ikke har arbeidet. Vi ser altså en betydelig forskjell i områder som normalt skulle ha lik utvikling, hvis det kun hadde vært myndigheter og kolonimakt som var aktører.

På sitt beste kan bistand gjennom frivillige organisasjoner føre til store og positive endringer i et samfunn, slik vi har sett det i Sindas landsby.

Provosert. Det er imidlertid mange utfordringer med utviklingsinnsats fra organisasjoner. Ledelsen i flere og flere land er provosert over det de opplever som en utidig innblanding fra utenlandske organisasjoner. Dette fører igjen til strenge ­såkalte NGO-lover (Non-governmental organisation).

Kina, Russland og Etiopia har alle innført lover som begrenser innflytelsen til frivillige organisasjoner som mottar støtte fra utlandet. På mange måter kan jeg forstå dem, når jeg ser hvor arrogant noen organisasjoner opptrer.

Letteste utvei. I Mali ser vi nå mer og mer at sivilsamfunnet overtar myndighetens ansvarsområde. I stedet for å få et godt samspill med myndighetene, er det en tendens til at organisasjoner overtar alt.

Vi ser også en utvikling der ­organisasjoner med mye penger, velger letteste utvei. De arbeider kun i landsbyer som ligger langs asfaltveien. De strør om seg med penger, både i landsbyene og til de ansatte, som ofte tjener mer enn det dobbelte av statsansatte. Det er nesten så det minner om lønnsgaloppen i Stavanger før oljeprisfallet for to år siden.

Konsekvensen er blant annet at fagpersoner i offentlige ­etater nekter å bidra med fagkunnskap i prosjektene, med mindre de betales ekstra. Organisasjoner, både frivillige og multilaterale, anklages for å kjøpe andres resultater. Noen ganger kan en virkelig begynne å lure på hvor resultatene blir av, og om millionene som strøs ut, virkelig fører til sårt tiltrengt endring.

På sitt beste. Som misjonsorganisasjon var NMS med på det store løftet med å bygge opp helse- og utdanningssektoren i Afrika. Arbeidet startet i en periode der staten var svak, eller der kolonimaktene fremdeles styrte.

I dag er situasjonen imidlertid endret, og staten har både ansvar og plikt til å sørge for tilstrekkelige bevilgninger til utdannelse og helse for befolkningen. Det å støtte samarbeidskirker i sør til å utfordre sine politiske ledere til å ta ansvar for utdanning og helse er i dag et viktig anliggende for NMS.

På sitt beste kan frivillige organisasjoner bidra til store endringer i et samfunn. Det finnes et handlingsrom i spennet mellom myndighetene og lokal-­befolkningen. Endring skjer ikke over natta.

Ved å bruke tålmodighet, tillit og dialog, kan en unngå unødige konflikter med autoritære regimer. Samtidig må vi som ­sivilsamfunn bli mer kritiske på egne vegne, slik at vi ikke utkonkurrerer staten og hverandre i et spill for galleriet. Det er ingen tjent med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt