Tilbake til naturen

Hvem tør fullt ut vite sannheten om verdenssituasjonen, om ens egne forhold, om en selv? Hvor mange har mot til å realisere sitt eget jeg med dets evner og muligheter? Det er få mennesker som ikke sliter med hemninger og frykt. Noen flykter bort fra vrkeligheten inn i dagdrømmer. For å gi dagdrømmen næring går man på kino. Ubevisst-undertiden også bevisst, identifiserer man seg med filmens helter. Den fattige opplever rikdommens overflod, den feige og svake blir sterk og modig, den erotisk underernærte identifiserer seg med sexbomben. Inntil filmen avslutter og man igjen befinner seg i den grå virkeligheten, som en så prøver å rømme fra. Mange mennesker kan ikke leve uten illusjoner." Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsmennesker, tar du lykken fra ham" (Ibsen). Hvis ikke livsløgnen og dagdrømmene strekker til, så tyr man til alkohol, narkotika og vold. Når så denne linjen er løpt ut er selvmordet den endelige flukt. Er den moderne kunst et vitnespyrd om at mennesket søker virkeligheten?

En gang var barokken høyste mote. Alle beundret den og synes den var vakker. I ettertiden ble den bedømt som en slags tuberkuløs sanselighet, et forsøk på å lyve seg bort fra døden." "Den menneskelige rase kan ikke orke meget av virkeligheten, heller ikke av seg selv" (Elliot). Rousseau mente at kulturen hadde fordervet sedene og var skyld i menneskenes ulykke. Kulturen hadde pervertert den opprinnelige menneskenatur. Han var en fordervet, selv overvurdert person med sin parole; "Tilbake til naturen", og viste gapet mellom teori og praksis. I sin dialog med Voltaire var han patologisk. Han sa også; "Den som ikke er begeistret for meg er meg ikke verdig". Hager og rom fyltes med lam i bånd, ammende mødre, mosegrodde benker, beitende kuer. Natur ble gjort til unatur og ble et sentimentalt vrengbilde, men han vekket oppsikt.

Tross bylivets unatur, det økende tempo, jaget og den stadige larmen-eller på grunn av alt dette- ligger det en lengsel i mennesket etter naturen, stillheten og freden. Man merker hvordan travelhet og støy gjør menneskene rastløse og overfladisk og lengter etter en stillhet der en kan finne tilbake til seg selv og komme i kontakt med den natur som er tilværelsens grunnlag. Straks våren kommer stunder man mot lys, sol og gryende liv (Wisløff, F. 1971).

"Og når han er ferdig med frokost,

så spiser han frokost igjen.

Og finner hans kone en frokost,

så spiser han også den

(Øverland, "Spurven").