Selvfølgelighetenes evangelium

Det er jo en positiv ting, selv om det er vanskelig å bli spesielt begeistret eller overrasket over de seks hovedpunktene i manifestet. Dette er – for å bruke et religiøst språk – «selvfølgelighetenes evangelium».

Å være for miljøvern og ytringsfrihet er blant de tingene som nevnes i manifestet. Dette er rene selvfølgeligheter, i hvert fall i en nordisk kulturkrets. Det samme må kunne sies om demokrati, rettsstat, menneskeverd og likeverd.

Respekt?

I det samme manifestet heter det at HEF respekterer trosfriheten og alles rett til å velge sitt eget livssyn. Ja vel? Det er kanskje ikke helt det inntrykket som formidles når aggressive talspersoner gjør sine årvisse pliktøvelser mot at skolebarn skal bli minnet om hvorfor vi feirer jul her i landet.
                Professor Trygve Wyller synes manifestet er preget av alminneligheter, og dertil snevre alminneligheter. Og det er noe av problemet med livssynshumanismen. Den mangler tankeflukt. Den mangler visjoner. Den mangler erkjennelsen av at det finnes noe som løfter livet et aldri så lite hakk over det hverdagslige. Eller som Wyller sier det til Vårt Land: «Vi har følelser, usikkerhet, lengsler og håp, og vi lever i et større fellesskap med ansvar for hverandre». I møtet med dette blir livssynshumanismens «rasjonalitet» rett og slett for baktung og kjedelig.

Mange måter å tro på  

Det er mange måter å tro på. Som Wyller også påpeker i intervjuet: Det er ikke slik at man enten er dypt troende eller fjellstøtt vantro. Det finnes et utall variasjoner mellom disse to ytterpunktene.

Det er ikke alltid kirke og menighet er de tilbudene som best møter slike menneskers religiøse føler eller lengsler. De er ikke alltid klar for det kristne evangelium.

Men samtidig synes jeg nok de fortjener bedre enn å bli møtt med selvfølgelighetens evangelium. 

Publisert i papirutgaven 8. desember 2016