Men Kristi løfte til Peter står fast: ‘Helvetes porter’ skal aldri få Kirken i sin vold.

Kjell Arild Pollestad

3

Hva er det med oss katolikker?

Ingen har i sine arkiver flere skriftlige belegg for menneskenaturens smålighet og ondskap enn Paven, men heller ikke for hvilke under nåden kan utrette i et urolig menneskehjerte.

Publisert: 7. des 2016  /  1871 visninger.

Den kloke Chesterton sa engang på sitt tørrvittige engelsk: «Fem ganger er Kirken gått i hundene, men hver gang var det hundene som kreperte!» I de stormkast som nå ryster vårt hjemlige katolske bispedømme, kan et historisk perspektiv virke­ så vel beroligende som klargjørende, både for aktørene og iakttagerne.

Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake. Det er selve farten som er problemet: Da jeg ble katolikk i 1975 hadde Kirken 18.000 medlemmer. 40 år senere er tallet minst tidoblet. Det skyldes­ selvsagt den enorme­ strømmen av katolske innvandrere, særlig fra Polen. Kirkens egentlige problem er ikke at den har registrert for mange, men for få. Stat og kommuner er blitt spart for millioner ved at bispedømmet ikke raskt nok har funnet et system for sikker registrering. Jeg forsvarer ikke dem som i forvirringen har søkt tilflukt i telefonkatalogen, men selv det må sees i sin sammenheng.

Mer enn respekt. Viktigere­ enn selve registreringen er det likevel at alle som kommer, får kirkelig betjening. Her har ­biskop Bernt I. Eidsvig gjort en innsats som det står mer enn ­respekt av. Det er nesten et mirakel at han har fått det til. Faktum er at praktisk talt alle våre nyankomne trosfeller får den kirkelige betjening de trenger, de fleste til og med på sitt eget språk. Våre kirker er for små, våre prester for få, men ved at messene følger­ hverandre på ­løpende bånd i kirkene,­ og mange prester feirer flere søndagsmesser, er det blitt mulig for de aller fleste å gå til messe på Herrens dag. Om de katolske innvandrerne selv fikk spørsmålet om hvem som bidro mest til deres trivsel i Norge, tror jeg Kirken ville komme svært høyt opp på listen, også blant de mange uregistrerte.

I denne veldige strømmen av trosfeller fra utlandet kan norske katolikker lett føle seg overskyllet. I alle år har de fleste av oss ønsket at Kirken her til lands midt i sin universalitet også skulle­ være norsk. Her har konvertittene vært pådriverne; det er vi som har oversatt liturgien til norsk, og laget salmebøker og bønnebøker der norsk tradisjon har fått en bred plass. Våre tre norskfødte biskoper har alle vært konvertitter. Konvertittene har virkelig preget vår hjemlige katolisisme, til glede for mange, og til gremmelse for noen. Gleden var så stor da Eidsvig i 2005 ble vår tredje norske biskop etter reformasjonen, at de som gremmet seg måtte ligge lavt.

Kom ikke. «Med sin høye ­gestalt, sine hevede øyenbryn og tunge øyenlokk ser han ganske fjern og utilnærmelig ut,» skrev jeg i dagboken i 1974, etter et hybel­besøk hos min nåværende biskop. «Til tross for sine tyve år er han en meget gammel mann, som utvilsomt kommer til å bli yngre med årene. Konklusjonen var klar: «Bernt er en bror, og vi er begge i eksil.»

Da jeg året etter ble opptatt i Den katolske kirke, var Bernt den ene av to venner som nektet å være til stede. Den andre var Mgr. Torbjørn Olsen, som nå er katolsk sogneprest på Hønefoss. Den ­senere pater Arnfinn Haram likte heller ikke at jeg konverterte,­ men siden jeg hadde hjulpet ham med gresken, var han i det minste på plass på orgel­galleriet og sang «Ved Babylons floder lengtet vi mot Sion». Alle fire fant vi etter hvert vårt «Sion» i Moderkirken.

Veien dit kunne være kronglete. For Bernt gikk den gjennom KGBs fengsel i Moskva, der han satt i 101 dager for å ha bragt medisiner til syke medkristne. Straks han slapp ut, gikk veien til Rom.

Lide. Min novisemester i Toulouse sa noen ord jeg aldri har glemt: «Dere er nok alle rede til å lide for Kirken, men det er langt mer sannsynlig at dere kommer til å lide på grunn av Kirken.» Vi fire vennene fra 70-tallet fikk hver på vår måte erfare sannheten­ i dette. For vår biskop er det nok fremdeles en daglig realitet. For meg var situasjonen for noen år siden så tilsynelatende håpløs at jeg søkte paven om å få slutte som prest. Han svarte heldigvis nei. Jeg er sikker på at han ville svare det samme om Bernt skulle ønske å søke avskjed som biskop.

Paven har gjennom snart to årtusener gjort flere erfaringer enn noen annen: Ingen har i sine arkiver flere skriftlige belegg for menneskenaturens smålighet og ondskap, men heller ikke for hvilke under nåden kan utrette i et urolig menneskehjerte. Ingen har flere beviser enn paven på at alt går over. Men Kristi løfte til Peter står fast: «Helvetes porter» skal aldri få Kirken i sin vold.

Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme. Det er en kjærlighet vi katolikker har felles, og som kan virke uforståelig for andre. Kirken er ifølge vår tro «Kristi legeme» i verden, med alle de sår vi selv påfører det, vi som er «lemmer» på dette legemet.

Forenet. Gjennom biskopen er vi forenet med hele den universelle Kirken. Han styrer sitt bispedømme med den apostoliske fullmakt han mottok i sin konsekrasjon, og ingen katolsk messe kan feires utenfor enheten med biskopen og uten en forbønn for ham. Det forbyr oss hverken å kritisere biskopen eller å være uenige med ham, så lenge vi ikke ringeakter hans embete og nekter ham den aktelse vi skylder ham som apostlenes etterfølger. Gjør vi det, er vi ekskommunisert, om ikke i navnet, så i gavnet.

Det er det med oss katolikker …

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Flott skrevet. Dette er det perspektiv over. Takk til Pollestad. 

1 liker  
Kommentar #2

Sigbjørn Olsen Sønnesyn

2 innlegg  45 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Takk frå meg og!

1 liker  
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

192 innlegg  1811 kommentarer

Ja, slik er det...

Publisert nesten 3 år siden

Det er alltid godt når noen minner om at de skyggeskapende vegger og begrensninger som enkeltsaker, utfordringer og personlige motsetninger ikke sjeldent skaper lett blir som sorte hull som trekker til seg all kraft og energi. 

Vanskelige og utfordrende saker tiltrekker seg lett all fokus og krefter og vokser seg en og annen gang langt ut over alll rimelighets og fornufts grenser. De blir lett som speil hvor vi ser mer av oss selv enn av det som er mest vesentlig og riktig. Og ikke minst ser man dermed samtidig mindre av medmennesket, som så kan reduseres til en maske og funksjon på vår egen scene.. Det gjelder i det små som i det store. I egen menighet; i det egne sosiale miljøet som i forhold til større saker. 

Selvsagt er mange saker viktige, og noen kan og bør løses på bedre måter. 

Kirken er dog nettopp for de som ikke makter livet helt. Det er de syke som trenger lege; ikke de friske. Der mennesker samles; der feiles det. For all del. Men dermed er det desto mer vesentlig å ha syn og sans for hvilke perspektiver og hvilken basis vi beveger oss i forhold til. Med en varm hilsen til broder NJål og en hjertelig takk og like så varm hilsen til broder Kjell Arild.

Mvh og alt godt fra Pål Georg Nyhagen.

4 liker  
Kommentar #4

Greta Aune Jotun

165 innlegg  1181 kommentarer

Kirken?

Publisert nesten 3 år siden
Kjell Arild Pollestad. Gå til den siterte teksten.
Men Kristi løfte til Peter står fast: «Helvetes porter» skal aldri få Kirken i sin vold.

Hvis Pollestad med Kirken mener Den romersk katolske kirke, som jeg vil tro han gjør, siterer han utsagnet av Jesus Kristus feil. Det fantes jo ingen kirker på Jesu tid, og i den norske oversettelsen av Bibelen er brukt betegnelsen menighet, som jeg mener er den riktige. Løftet omfatter alle "medlemmer" av den sanne Jesu Kristi menighet (fra forskjellige fellesskap).  Drkk minner forøvrig lite om fellesskapene opprettet av Peter og Paulus - og heller ikke Dnk i dag.

3 liker  
Kommentar #5

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Greta Aune Jotun. Gå til den siterte teksten.
Løftet omfatter alle "medlemmer" av den sanne Jesu Kristi menighet (fra forskjellige fellesskap).  Drkk minner forøvrig lite om fellesskapene opprettet av Peter og Paulus - og heller ikke Dnk i dag.

Den katolske kirken (DKK) er åpen for alle som søker den. Stort sett er det lite som er som på Jesu' tid i dag. DKK baserer seg på Skriften og Tradisjonen. De hadde enda ikke opprettet noen kirker før Jesus døde, som rimelig kan være. På den tid het det templer og man hadde husmenigheter i hus eller telt. Det er vanskelig å se at noe trossamfunn skal ha plikt til å gjenskape datidens forsamlingspraksis. Likevel, det er imponerende at fru Jotun kjenner alle former for menighetsliv inkludert det katolske så godt at hun uttaler seg med slikt trykk om det. 

1 liker  
Kommentar #6

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Greta Aune Jotun. Gå til den siterte teksten.
 Drkk minner forøvrig lite om fellesskapene opprettet av Peter og Paulus - og heller ikke Dnk i dag.

Jeg vil bare legge til at jeg tror at den ånd Pollestads innlegg er skrevet i, de sentrale poenger om katolsk liv og virke går deg hus forbi. Han peker på det tette fellesskapet forent rundt kjærligheten til Jesus. Hadde du vært besjelet av noe av det samme hadde du ikke skrevet din kommentar slik, men vit at du er velkommen innenfor. Det er antagelig Norges og verdens mest inkluderende fellesskap selv om det ikke er feilfritt. En del av kraften ligger i at det er et så bra fellesskap på tross av at det ikke er feilfritt, eller om jeg kan si på grunn av sine mangler. Det er gjennom denne syntesen DKK viser sin storhet og hvorfor medlemmene setter pris på henne. 

1 liker  
Kommentar #7

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Én Ånd

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg vil bare legge til at jeg tror at den ånd Pollestads innlegg er skrevet i, de sentrale poenger om katolsk liv og virke går deg hus forbi. Han peker på det tette fellesskapet forent rundt kjærligheten til Jesus.

Det var dette med å gjengi med egne ord: Pollestad peker mer enn noe annet på kjærligheten til Kirken, på tradisjonelt katolsk vis.

Sitat: "Det undret meg da jeg stod midt i stormkastene at min kjærlighet til Kirken var den samme." 

Og: "Gjennom biskopen er vi forenet med hele den universelle Kirken." 

Hvilket er i motstrid med Bibelens lære om at det er i Kristus vi er ett med alle troende. 

Paulus om splittelsen: Er da Kristus delt?

Og: For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke.

Det interessante i denne sammenhengen, er at Ånden bygger ned det som skiller kristne. Det ser vi på protestantisk side, gjennom at kirkesamfunnene får stadig mindre betydning, hvilket jeg tilskriver den karismatiske vekkelsen. Det samme ser vi også på katolsk side gjennom den katolske karismatiske vekkelsen. Mange katolske karismatikere blir mindre knyttet til Kirken og desto mer til kirken.

1 liker  
Kommentar #8

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Are Karlsen. Gå til den siterte teksten.

Og: "Gjennom biskopen er vi forenet med hele den universelle Kirken." 

Hvilket er i motstrid med Bibelens lære om at det er i Kristus vi er ett med alle troende. 

Nei, det er ingen motsetning her. Biskopen er Guds representant, det er han som speiler Gud overfor menigheten og menigheten overfor Gud. Vi er lemmer på samme legeme. 

Du sier at karismatikerne dine kommer nærmere kirken ved å ta avstand fra den. Nja, mon det, hvis det er kirken de tar avstand fra må denne være reell vil jeg tro. Mennesker kan neppe være både her og der samtidig. Vil man så inderlig gjerne høre til må man slutte seg til ved å gjøre nettopp det valget. 

Kommentar #9

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Krevende

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Nei, det er ingen motsetning her. Biskopen er Guds representant, det er han som speiler Gud overfor menigheten og menigheten overfor Gud. Vi er lemmer på samme legeme. 

Du sier at karismatikerne dine kommer nærmere kirken ved å ta avstand fra den. Nja, mon det, hvis det er kirken de tar avstand fra må denne være reell vil jeg tro. Mennesker kan neppe være både her og der samtidig. Vil man så inderlig gjerne høre til må man slutte seg til ved å gjøre nettopp det valget. 

Du fremsetter postulater om biskopens betydning. Det er her du burde begrunnet med bibelsitater for at det skal være interessant. Men jeg har forståelse for at du ikke gjør det. Det må i så fall bli i en annen tråd.

Jeg vet jeg formulerte meg krevende når jeg opererte med Kirken og kirken. Kirken med stor K representerer kirkesamfunnet (Dkk, PB, etc), som jeg mener å observere er i ferd med å miste sin relevans. Kirken med liten k representerer det universelle fellesskapet av troende på tvers av kirkesamfunnene.

Katalysatoren her er Ånden som gjør oss til én kropp, som Bibelen snakker om.

3 liker  
Kommentar #10

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Åja........ du skal tilbake til den bibelske begrunnelsen for paveembedet? På deg Peter vil jeg bygge min kirke..... og så gikk tradisjonen sin gang, først til Paulus og frem til Frans. 

1 liker  
Kommentar #11

Jarl Henning Ulrichsen

4 innlegg  1058 kommentarer

Ingen biskop i Roma i tidlig tid

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Åja........ du skal tilbake til den bibelske begrunnelsen for paveembedet? På deg Peter vil jeg bygge min kirke..... og så gikk tradisjonen sin gang, først til Paulus og frem til Frans. 

Kristiansen mangler elementære kunnskaper om fremveksten av kirkelige tjenester. I Roma fantes det ingen monarkisk biskop før langt ut i 2. årh. Menighetene i Roma ble styrt av presbytere, slik det var vanlig i kristne menigheter fra tidlig tid.

Om Kristiansen hadde kjent Hippolyts kirkeordning fra begynnelsen av 3. årh., ville han ha visst at de troende valgte biskop. Det fantes altså ingen pave som utpekte nye biskoper.

4 liker  
Kommentar #12

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Det var ikke det Han sa?

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Åja........ du skal tilbake til den bibelske begrunnelsen for paveembedet? På deg Peter vil jeg bygge min kirke..... og så gikk tradisjonen sin gang, først til Paulus og frem til Frans. 

Det var ikke det Han sa? Han sa, på denne klippe vil jeg bygge min kirke - såfremt vi har samme bibel.

Kommentar #13

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Jarl Henning Ulrichsen. Gå til den siterte teksten.
Kristiansen mangler elementære kunnskaper om fremveksten av kirkelige tjenester. I Roma fantes det ingen monarkisk biskop før langt ut i 2. årh. Menighetene i Roma ble styrt av presbytere, slik det var vanlig i kristne menigheter fra tidlig tid.

Ordningen med paver trådte vel ikke ordentlig i kraft før kirkemøtet i Nikea tror jeg, da Kirken hadde samlet seg om hva som skulle ansees som tro og tradisjon. Så definerte man på etterskudd rekken av paver kanskje? Hva vet jeg - en enkel sjel fra Saxenborg? 

Du som er et flógvit fra Angelltrøa vet vel også at det er biskopene som velger pave i dag. Pavens hovedtittel er biskop av Roma, men han er pave fordi han velges av kardinalene som også er biskoper fra hvert sitt sted. Elementært min kjære Ulrichsen. Elementært. :-)

Kommentar #14

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Tore Olsen. Gå til den siterte teksten.
Det var ikke det Han sa? Han sa, på denne klippe vil jeg bygge min kirke - såfremt vi har samme bibel.

Tro og tradisjon da vøtt. Et definisjonsspørsmål som formet DKK. Først tok det noen år å skrive evangeliene, så ble det skapt praksis og så formet det seg til litt etterhvert, see? Rom ble ikke bygget på en dag.  Ei heller kirken byen er godt kjent for. 

Kommentar #15

Jarl Henning Ulrichsen

4 innlegg  1058 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Ordningen med paver trådte vel ikke ordentlig i kraft før kirkemøtet i Nikea tror jeg, da Kirken hadde samlet seg om hva som skulle ansees som tro og tradisjon. Så definerte man på etterskudd rekken av paver kanskje? Hva vet jeg - en enkel sjel fra Saxenborg? 

Som vanlig har du ikke lest kommentaren skikkelig. Poenget er at det ikke fantes noen biskop i Roma før langt inn i 2 årh., stikk i strid med hva Den katolske kirken hevder når den påstår at Peter var den første biskop der. Ordning med en biskop som leder kom først sent.

1 liker  
Kommentar #16

Jarl Henning Ulrichsen

4 innlegg  1058 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Du som er et flógvit fra Angelltrøa vet vel også at det er biskopene som velger pave i dag. Pavens hovedtittel er biskop av Roma, men han er pave fordi han velges av kardinalene som også er biskoper fra hvert sitt sted. Elementært min kjære Ulrichsen. Elementært. :-)

Du har heller ikke lest den andre delen av min kommentar skikkelig. Jeg skrev:

Om Kristiansen hadde kjent Hippolyts kirkeordning fra begynnelsen av 3. årh., ville han ha visst at de troende valgte biskop. Det fantes altså ingen pave som utpekte nye biskoper.

Det var altså MENIGHETEN som valgte biskop ifølge Hippolyts kirkeordning etter at ordningen med biskoper var blitt etablert.

Skriv mindre og les mer så sier du ikke så mye dumt.

1 liker  
Kommentar #17

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Jarl Henning Ulrichsen. Gå til den siterte teksten.
Skriv mindre og les mer så sier du ikke så mye dumt.

Jeg vender stadig tilbake til min åndelige uformuenhet, Ulrichsen. Der ser det ut til at vi går omtrent i takt. Men kanskje husker jeg en ting som du har glemt. Det er denne bønnen som er tillagt en nonne fra mange hundre år tilbake, den om å bry seg om det vesentlige, vite hva man kan endre, hva man kan gjøre noe med, vett og forstand til å skille vesentlig fra uvesentlig, og til å akseptere at noe også er utenfor rekkevidde. Det formelig oser flegmatisk innstilling av hele bønnen. Så jeg tror jeg lar det være med dette. Livet er for kort til å hisse seg opp over kirkehistorien. Eller pirk i det skrevne. Man må selv velge hva som er befordrende på selve livet. Jeg har gjort mitt valg. Du får bare kave på i din ørken, for min del. 

Kommentar #18

Jarl Henning Ulrichsen

4 innlegg  1058 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Man må selv velge hva som er befordrende på selve livet.

En utmerket holdning! Jeg synes du skal ta dette til deg og slutte å fortelle alle oss andre hva som er befordrende på våre liv.

2 liker  
Kommentar #19

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Den hellige ånd er klippen som dødsrikets porter ikke har makt over.

Publisert nesten 3 år siden
Jarl Henning Ulrichsen. Gå til den siterte teksten.
Som vanlig har du ikke lest kommentaren skikkelig. Poenget er at det ikke fantes noen biskop i Roma før langt inn i 2 årh., stikk i strid med hva Den katolske kirken hevder når den påstår at Peter var den første biskop der. Ordning med en biskop som leder kom først sent.

Peter var aldri biskop. Peter var kirkens leder, sammen med Jakob og Johannes. Disse tre utgjorde lederskapet for apostlene og hele kirken. Når disse tre led martyrdøden, bortsett fra Johannes, så falt kirken i fra urtradisjonen. Dette frafallet førte også til at nøklene ble tatt bort fra kirken, og biskopene utviklet etterhvert ulike meninger og tradisjoner - rett og slett splid - når sentralstyringen ble tatt bort. Konstantin samlet alt sammen og kirken ble nasjonal religion. Dette var et politisk grep, ikke et grep som Gud selv sto for.

DKK krever suksesjon etter Peter, men det var ikke Peter som person kirken ble bygget på. 

Peters bekjennelse: 
"13 Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias. "

("Når du en gang omvender deg, da styrk dine brødre!" - Denne beskjeden fikk han før han forrådte Herren, men etterpå omvendte Han seg  - mottok Den hellige ånd som en fast ledsager, og fra da av ledet Gud kirken (gjennom Peter) hvor Den hellige ånd veiledet Peter i sitt virke.)

Det kan virke som at Herren sier Han bygger kirken på Peter, setningen isolert sett. Herren viser til den ånd som forklarte for Peter hvem Han var, Messias, som Han skulle bygge kirken på. Den ånd er åpenbaringens ånd, Den hellige ånd. Denne Ånden gjorde Peter i stand til å lede kirken etter Herrens offer, død og oppstandelse. Før Peter fikk denne Ånd som sin faste ledsager, hvilket betyr å vandre med Gud, var han ikke skikket til å lede kirken.

Så suksesjon henvist til Peter blir rett og slett feil. Det er Den hellige ånd som legitimere et lederskap under Gud - ikke et menneske av seg selv. Derfor heller ingen pave eller profet, eller hvilken som helst kirkefader det måtte være. Åpenbaringens ånd er kirkens ledelse. Uten ånden farer mennesket vill - det kalles villfarelse, og det var det etter apostlenes martyrdød..

1 liker  
Kommentar #20

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Kjell Arild Pollestad. Gå til den siterte teksten.
Den katolske kirke i Norge har et luksusproblem: Den vokser mens alle andre kirkesamfunn går tilbake.

Er du helt sikker på det? Svært mange migrantmenigheter har kommet til de siste årene, og mange av disse tilhører frikirkeligheten. Mange innvandrere er protestanter, og det er bl.a. disse som når ut til andre innvandrere med evangeliet. Polske katolske innvandrere etc. vil antakelig være et forbigående fenomen i Norge, siden mange reiser tilbake til hjemlandet etter en tids tjeneste hos oss. Det er derfor grunn til å tro at Den katolske kirkes plutselige vekst vil reverseres i løpet av noen år - når exodusen av polakker etc. setter inn.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere