Verdidebatt

En splittet kirke har intet å si til en splittet verden

Mangelen på kristen enhet ødelegger vår troverdighet overfor verden. En splittet kirke kan bli en offentlig fornektelse av selve evangeliet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den sørafrikanske misjonsprofessoren David J. Bosch hevdet i 1991 at mangelen på kirkelig enhet ikke bare er en plage og et problem, men en synd. Enhet er ikke en valgfri sak. Den er, i Kristus, allerede­ et faktum. Samtidig er det en ­befaling: Bli ett – likesom ­Faderen, Sønnen og Helligånden er ett. Derfor må vi aldri bli trette av å strebe etter den dagen hvor kristne på hvert sitt sted kan samles for å dele det ene brød og den ene kalk.

• Les også min forrige kronikk: Misjon peker vei mot kristen enhet?

Dette ble sterkt understreket på et nylig forum arrangert av Norges Kristne Råd og Norme (Kirke og misjon – på vei mot større enhet?). I 2010 feiret man hundreårsjubileet for den store­ misjonskonferansen i Edinburgh i 1910. Siden da har det vært en økende bevegelse mot større forståelse og større enhet innen slike områder som diakoni og evangelisering, at lokalmenigheten i sin natur er misjon, at misjon er forstått som «Guds misjon» og i forståelsen av helligåndens gjerning.

Skaperverket. Innen alle ­kirkelige sammenhenger har man beveget seg fra en misjonsforståelse fokusert på Kristus til en forståelse fokusert på treenigheten, blant annet under påvirkning fra ortodoks misjonsforståelse.

Det har resultert i en styrket sammenheng mellom skapelsesteologi og frelsesforståelse – vern om skaperverket er blitt en integrert del av misjonsoppdraget. Fra pinsebevegelsen har vi hentet inspirasjon til en sterkere forståelse av pinsens ånd som myndiggjør til tjeneste og gir ny vitalitet.

Kristen spiritualitet slik vi kjenner den fra vekkelsene. Den karismatiske fornyelse og kirker i Sør har hjulpet oss til å se at åndens nærvær kan gjenskape kirkens enhet i misjonen. Fordi vi har tatt imot Den hellige ånd (Joh 20,20-21) bærer vi Herrens misjonsoppdrag – og bare slik blir vi troverdige vitner om hva vi har sett og hørt og tatt på med våre egne hender – livets ord (1 Joh 1,1-2).

Kirker i Sør inspirerer oss til større enhet. Vi har fått opplevelsen av at vi hører til innen en verdens-kristendom – og ikke bare en europeisk kristenhet. Tyngdepunktet for kristentroen­ er blitt flyttet til det globale Sør. Kristenheten har fått mange sentre – vi har ikke lenger bare Roma med Den katolske kirke eller Genève med de økumeniske bevegelser. Vi forstår at det må drives ­misjon også i Europa og Norge. Og vi ser at religion er på vei tilbake midt i en tilsyne-latende sekulær verden.

Skifte. Som ung misjonær i Etiopia i syttiårene opplevde jeg et skifte av paradigme: Jeg hadde trodd at dette med kristen enhet var noe åndelig – inntil mine nye økumeniske venner utfordret meg til å lese Jesu ­yppersteprestelige bønn igjen: «at de må bli ett for at verden skal tro at du har sendt meg». Handler ikke det om en bokstavelig forståelse av teksten? ­Åndelig enhet er ikke særlig synlig og vil neppe overbevise verden.

Enhet er Kristi vilje for sin kirke­ og Guds gave til kirken, som svar på Jesu bønn. Dette er viktig for misjonens skyld: Enhet handler om et troverdig vitnesbyrd – ikke bare basert på at vi gjør ting sammen, men at vi er ett. Misjonens «effektivitet» kan altså måles i lys av vår ­enhet ­eller ikke-enhet. Hvordan så enheten skal ta form er en annen sak. Felles institusjoner, organisatoriske fellesskap, et kristent forum og teologisk ensartethet er ikke ­avgjørende. Det avgjørende er ikke former, men å ta tak i ­behovet for troverdighet.

Misjon og enhet. Misjon og enhet­ henger sammen. Sannhet er viktig, men bør ikke uten grunn spilles ut mot enhet. Noen lærerforskjeller kan vi leve med i «forsonet mangfold», mens andre­ vil føre til splittelse (forsoningen, oppstandelsen, treenigheten). Misjon og enhet forutsetter spenning og ikke ensartethet. Våre ulikheter er ekte – innen lære, tradisjon og kultur. Derfor utfordres vi til bot og selvkritikk. Det blir ingen enhet i misjon og intet troverdig vitnesbyrd uten den treenige Guds tilgivende og forvandlende kraft.

Enhet i misjon innebær videre­ at det ikke lenger er noen forskjell på sendende og mottakende­ kirker­ i nord og sør; i stedet handler det om «partnerskap i lydighet», slik man allerede sa på en konferanse i Whitby i 1947. Vi er kommet et stykke på vei, men det er langt igjen; misjonens­ maktsentre er fortsatt i stor grad å finne hos oss i nord.

Stopp. Misjon og enhet bør ikke minst blant oss protestanter sette en stopper for knoppskyting av nye kirkesamfunn. Det er her tale om et virus som foretrekker ensartethet fremfor enhet i mangfold. Satan hater­ en forenet kirke og vil derfor gjøre­ sitt beste for å skape splid og forlede oss til sladder om «de andre­». Peter Halldorfs nye bok Å elske sin nestes kirke som sin egen er en viktig påminnelse på veien mot et troverdig vitnesbyrd i en splittet verden og en splittet kirke hvor vi fremdeles har til gode å feire nattverd sammen.

Mangelen på kristen enhet­ ødelegger vår troverdighet over for verden. Biskop Lesslie Newbigin­ sa det slik helt tilbake i 1961: «Kirkens manglende enhet er en fornektelse og motsigelse av det formål for hvilket kirken ble sendt til verden. Hvordan kan kirken forkynne for verden budskapet om at Jesus vil dra alle til seg, så lenge den fortsetter­ å demonstrere det motsatte? Hvordan­ skal verden kunne tro på et budskap som vi ikke selv synes å tro på? Kirkens oppdelthet er en offentlig fornektelse av Kristi forsoning.» Det betyr at det for Newbigin går på frelsen løs: En splittet kirke kan bli en offentlig fornektelse av selve evangeliet.

Lokomotivet. I dag er det en voksende felles forståelse­ omkring­ misjon som Guds misjon­ og om misjon som å slå følge med Ånden. Kristen enhet er således ikke et mål i seg selv, men for misjonens skyld. Misjon er lokomotivet i kristnes enhet – «for at verden skal tro at du har sendt meg». Når lengselen etter å bringe evangeliet til alle folk blir sterk, blir også bønnen om enhet sterk. Mister kirken sin lidenskap for misjon, mister den samtidig lokomotivet.

Vi er flinke til å snakke høyt om fred, rettferd og omsorg for skaperverket; det er viktig. Men jeg lenges etter å høre mer om et brennende ønske etter å dele evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse verden – for misjonens skyld. Cape Town-erklæringen sier det slik: «En splittet kirke har intet budskap til en splittet verden. Det at vi som kirke ikke makter å leve i forsonet enhet, er en hovedhindring for ekthet og effektivitet i misjon».

Jeg utfordrer derfor Norges Kristne Råd og Norme til å ta nye og dristige skritt: Det påligger oss alle innen kirke og misjon en sterk og stor forpliktelse til å gå videre i felles samtale og åpen dialog om forsonet forskjellighet – for verdens og for misjonens skyld. For meg å se handler dette mindre om læresamtaler og flere dokumenter enn om leve ut evangeliet midt i hverdagen og verden.

FLRST PUBLISERT I VÅR TLAND 5.12.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt