Verdidebatt

Seier for sårbarheten

Petter Dass-prisen til Ruth helen Gjævert veier tungt for alle som ble berørt av budskapet i Frelst, som kjente på sin egen sårbarhet og lot seg engasjere.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I går ble, Rut Helen Gjævert, tildelt Petter Dass-prisen for VGTV-serien Frelst.Gratulerer så mye! Jeg var tilstede under utdelingen, dypt grepet og full av takknemlighet. Prisen veier tungt for alle som ble berørt av budskapet i Frelst, som kjente på sin egen sårbarhet og lot seg engasjere.

Jeg opplever prisen som en seier for sårbarheten og en seier for #fullåpenhet. Bak hver episode og bak alle ordene som er blitt skrevet, står en kamp for rettferdighet. Den hadde ikke hadde vært mulig uten at Gjævert hadde vågd sin personlige reise inn i sårbarhetens  ukjente landskap. Det kostet mye å lage Frelst og det er en reise som har vært krevende for flere. 
Prisen er et tungt symbol på at vi er blitt hørt. Vi er mange som kan si rungende; tusen takk!

Her er en bønn som uttrykker noe av det jeg selv har kjent på i månedene etter Frelst:

“Kjære Jesus. Det føles som jeg har blitt blåst over ende igjen. Vinden er forfriskende, den har åpnet opp og gjort godt. Samtidig har den vært krevende i kastene, det har vært slitsomt og jeg har måttet klamre meg fast. Noen ganger har gjenstander blitt fanget av stormen og jeg var redd de ville treffe meg. Det har blåst i noen måneder nå. Jeg står oppreist.
Det er ikke bare gjenstander vinden får tak i, men følelser. Hadde de hatt farger, ville de vært et fabelaktig lydløst fyrverkeri som lyste opp natten.  Oppgitthet over taushet, sinne over urettferdighet, nysgjerrighet og tårer, svimmelhet, slitenhet og tomhet, men også sterke, men korte lysglimt av håp. Jesus, jeg tror du har gitt meg ord med følelsene – jeg gir dem videre. 
Når jeg har vært utålmodig, er du min tålmodighet. Når jeg har lyst til å riste folk og skrike, da er du min fred. Når jeg er kritisk, minner du meg på min egen bjelke. Allikevel kan jeg ikke være stille, jeg må si ifra at det gjelder den ene – elsket av deg – tråkket på av sine egne. AU DA! – tråkker videre og videre – marsjerer rytmisk med evangeliet. Er det gode nyheter?
Jeg blir sint slik du ble sint da folk ble tråkket på og krympet, selv om jeg ikke alltid oppfører meg og mine støvler er store. Kan ikke du sende noen for å passe på meg, kritisere meg. Det hadde vært godt – for kritikeren å bli kritisert.
Hvorfor tråkkes det opp og ned og frem og tilbake på folk, med store støvler. Så lenge nye aspiranter rekker opp hånden og ber en bønn, er det ikke farlig? De blir jo frelst. “Short, sharp and with fire”, vi må nå ut nå med gledens budskap, i en fei. Hastighet er viktig, men speedbåter er små.
Er det slik ditt evangelium er, at vi kan komme unna med hva som helst, bare vi sier de riktige tingene? Da er du ikke bedre enn styggen på ryggen. Da kan du bare ryke og reise, Jesus. For vi kan ikke tråkke med skitne støvler over alt, selv om vi er uniformert og bærer dine bokstaver på brystet. Vi kan ikke vandre inn i stuene til folk og forkynne: “Jesus er Herre. Jesus vil pusse opp stua di. Vi må bare rive ned veggene først”. Det er ikke rett, det er ikke slik jeg kjenner deg – kjære Jesus.
Tenk så mye godt som har skjedd på grunn av #fullåpenhet – en håndfull menneskers ord og historier. Fortellinger som beveget oss og fikk oss til å reagere og åpne opp for langt flere. Slik du Jesus reagerte da du møtte kvinnen ved brønnen, Sakkeus i treet, kvinnen som var grepet i hor og mannen som var lam. 
Vi ble rasende over den urett som var begått, over store grove støvler som hadde satt sine dype avtrykk, langt over dine grenser. Støvlene var våre egne og vi klarte ikke se det. Vi snakket mye om støvlene, men lite om merkene i sjelen, og de betente sårene. Vi sa en gang: Dette er en røff bransje, blod og smerte må påregnes for soldater. Du kan hvile i paradis.
Det var et ekspresstog jeg bare måtte hoppe på. Trodde ikke jeg fremdeles skulle være her. Reisen bare fortsatte, og vi som er ombord har så mye å kritisere og diskutere. Noen av oss ber. Planla du alt dette, Gud? Her sitter vi. Toget skal visst ikke stoppe med det første. Det er mye å ordne opp i. Vi trenger tid.
Amen.”
(Bønnen er tidligere blitt publisert som del av kronikken "En god Gud", i avisen Dagen 30.09)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt