Verdidebatt

De som ikke tror, men «anser»

Ubehaget med å artikulere trospåstander gjør Nordisk Humanistmanifest til en tvilsom oppvisning i retoriske krumspring.

Av Håvard Nyhus , Kommentator i Vårt Land
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.


(Trykket i Vårt Land, 1. desember.)

LIVSSYNSHUMANISTENE i Norden har gjort et vedtak om hvilke grunnleggende teser de tror på, i form av «Nordisk Humanistmanifest 2016». Foreløpig har kommunikeet blitt møtt med en blanding av skuldertrekk («alminneligheter», Trygve Wyller) og hånflir («labbetuss-nivå», John Olav Egeland).

Ja, selv avsenderen har vært opptatt av å understreke at læresetningene bare er for relative og provisoriske å regne: «Manifestet er heller ingen eviggyldig tekst. Det er hva vi i fellesskap kom frem til i fellesskap på et bestemt tidspunkt, i en bestemt del av verden.» (Arnfinn Pettersen, seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund).

Eller for å parafrasere: Dette er prinsippene våre. Og dersom du ikke liker dem, vil vi sikkert ha noen andre i «Nordisk Humanistmanifest 2026». 
Sånn sett er kanskje dette å gå løs på en foreldreløs skapning; likevel, jeg kan ikke dy meg. 
Den første anmerkningen går på hvordan teksten nærmest går av veien for å unngå ordet «tro». I stedet faller avsenderen tilbake på det mindre ladede ordet «anse» («Vi anser at det ikke er noen forutbestemt mening med tilværelsen»). Vips, så var liksom det problemet løst. 
I den engelske originalteksten veksles det mellom «consider» og «hold» («Humanists hold that …») – alt annet enn skumlingen «believe». 
Også andre formuleringer minner mest om retoriske krumspring for å sno seg unna bokstavkombinasjonen t, r og o: «[Humanister] har som utgangspunkt («starting point») at mennesker er (…) født frie og med samme menneskeverd og rettigheter». 
Et «utgangspunkt» som fire avsnitt senere ikke er et utgangspunkt (aksiom) likevel, men en konklusjon: «Humanister anser demokrati, rettsstat og menneskerettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier.»
Altså: Med ett er menneskerettighetene ikke lenger så mye et ikke-kontingent (nødvendig) «starting point» man «anser» for selvinnlysende – men noe som utledes i en rasjonell begrunnelse. 
Også andre deler av teksten skjemmes av unoter. Mest påfallende er kanskje denne: «Vi er frie til å finne mening og mål i eget liv, gjennom individuell refleksjon, sosial samhandling og ved hjelp av den rike kultur vi mennesker har skapt innen vitenskap, filosofi og kunst.» 
Om vi for et øyeblikk ser bort fra kansellidansken («den rike kultur») og anglisismen (det heter: «Vi har frihet til …»), er dette en formulering med normgivende valør. Den oppgir hvilke metoder for erkjennelse som anerkjennes (og implisitt: ikke anerkjennes) innenfor et sekulært livssyn: «Kritisk undersøkelse, kunnskapsbasert argumentasjon og en vitenskapelig tenkemåte». Så blir de stående, disse tre.
Dissonansen oppstår fordi setningen er deskriptiv i sin utforming, og helt underslår sin normative avskygning. Den slår fast – as a matter of fact – det som i virkeligheten er en overbevisning, en tro: At mennesket er et vesen som søker «mening og mål» og hva som er «våre beste verktøy» i så henseende.
Og hvorfor «kunsten» – som verken har noe med rasjonalitet eller vitenskapelig tenkemåte å gjøre – likevel får være med på lasset, gjør teksten ingen forsøk på å gjøre rede for. Igjen er den rettledende på en dunkel og tilslørt måte, og gjør opp regning uten vert.

Eller som G.K. Chesterton skriver: «In truth, there are only two kinds of people; those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don't know it.» (Fancies Versus Fads, 1923).

Les mer om mer disse temaene:

livssyn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt