Presten er den naturlige leder

Kirkevergene Thorstvedt og Holmsen Krogh reagerer i Vårt land fredag 25.11.16 på mitt innlegg i Luthersk Kirketidende. Det samme gjør kirkeverge Opsahl i Tromsø. Reaksjonene gjør det nødvendig å svare på to ting; bruken av sitatet fra Opsahls debattinnlegg fra nordnorskdebatt.no og hvem som skal ha lederoppgaven i framtidens kirke.

Mitt opprinnelige innlegg tar for seg hvordan man skal innføre kirkemøtets vedtak om en samordnet lokal ledelse fra 2020, og veien videre fram mot en arbeidsgiverlinje i kirken etter 2020. Begge prosessene krever svar på spørsmålet om hvem som skal være kirkens leder, først lokalt i 2020, og siden når kirkens to arbeidsgiverlinjer skal bli en arbeidsgiverlinje. Jeg velger å peke på mulighetene og respekterer Kirkemøtets myndighet til å legge veien videre.

Kirken har to arbeidsgiverlinjer, og dermed to ledelsesstrukturer. Når disse to skal samordnes ved en felles daglig leder i 2020 (jfr. kirkemøtets vedtak) må en av lederne få det overordnede ansvaret. Skal soknepresten underlegges den fellesrådsansatte daglige lederen i staben, eller skal soknepresten overta som daglig leder av staben?

Siste ord. Dette handler ikke om å legge ned stillinger og flytte alle arbeidsoppgaver fra et kontor til et annet. Satt på spissen handler det om hvem som har det siste ordet. Dette er en debatt som følger av Kirkemøtets vedtak. Jeg inviterer ikke til ny profesjonsstrid, men ønsker å bidra i denne debatten.

Jeg mener det er et godt strukturelt grep å legge oppgaven som daglig leder for begge linjene til soknepresten som en normalordning. Dette vil sikre kirkefaglig kompetanse og kirkelig forankring hos lederen i enhver kirkestab i Den norske kirke. De fleste sokneprester har stor realkompetanse som ledere, men det vil være naturlig å styrke den formelle kompetansen på sikt for eksempel gjennom krav til en «soknepresteksamen» slik man har det i Svenska kyrkan, eller endringer i teologistudiet.

Rollen. Jeg tar til orde for at Kirkemøtet allerede i 2018 bør vedta når kirken skal få én arbeidsgiverlinje og at det fra 2020 gjennomføres systematiske forsøk med ulike ledelsesmodeller. Det er i denne sammenhengen jeg henter fram et sitat fra kirkeverge Opsahls innlegg på nordnorskdebatt.no. Jeg mener sitatet på en god måte beskriver kirkevergerollen. Opsahl opplever at sitatet er brukt løsrevet fra sin sammenheng. Mitt poeng kunne kommet fram uten bruk av dette sitatet.

Kirkevergens hovedfunksjon er å administrere kirkens ressurser innenfor gitte rammer, ikke å formidle kirkens budskap. Jeg mener at dette, sett sammen med prestens brede kirkefaglige utdannelse, og forpliktelsen ved ordinasjonen, gjør presten til en opplagt kandidat når vi skal diskutere hvem som skal være kirkens ledere. Tjenesten med ord og sakrament er kirkens grunnleggende oppgave, og det er naturlig at ledelsen i kirken springer ut av denne tjenesten.

Uenige. Når Opsahl (Vårt land 25.11.16) mener at jeg har en "foruroligende oppfatning av at presten er kirkens beste leder bare fordi han eller hun er prest", så er vi uenige. Normalt er sokneprest, prost og biskop på ulike nivå kirkens naturlige ledere i det daglige arbeidet. Det er den samme uenigheten som kommer til syne når Thorstvedt og Holmsen Krogh spør om jeg vil "svekke tilliten til at de som ikke er ordinerte prester kan være egnet til å lede prester og andre kirkelige medarbeidere".

Dette handler ikke om personer, men roller. For meg er det like naturlig som at skolens rektor bør være pedagog og redaktører bør ha journalistisk bakgrunn. Jeg tror dette oppleves som naturlig av kirkens medlemmer. I tillegg vil kirken trenge gode administrasjonsledere nasjonalt, regionalt og lokalt.