Verdidebatt

Oslo Katolske Bispedømme er et trist skue

Vi ser en organisasjon som brukes som et slags juridisk forsvarsverk for enkeltpersoner. Vi ser dessuten en kirkeledelse som har valgt å satse alt på ett kort: penger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Registreringsskandalen i Oslo katolske bispedømme når i disse ­dager et klimaks. Mandag ble det kjent at statsadvokaten tar ut tiltale for grovt bedrageri mot bispedømmets økonom, og samtidig henlegger straffesaken mot biskop Eidsvig etter bevisets stilling. OKB må i tillegg ut med én million kroner i foretaksstraff.
Fredag starter også forhandlingene i Oslo tingrett etter at bispedømmet har gått til sivilt søksmål mot staten. Bakgrunnen er at Fylkesmannen krever tilbakebetalt 40 millioner kroner i utbetalt støtte for medlemsregistrering gjennom den beryktede telefonkatalogmetoden.

Les også Andreas Dingstad sin artikkel fra desember 2013: Våre fedres tro

OKB på sin side benekter Fylkesmannens og departementets lovfortolkning – de hevder ­endog at de egentlig har fått for lite penger – og har dermed gått til det drastiske skritt å saksøke staten. OKB anfører at de har handlet i «aktsom god tro» og mener at praksisen kan forsvares grunnet en urettferdig fordeling av offentlige midler, samt at OKB har fått for lite utbetalt basert på antallet innvandrere med katolsk bakgrunn som ikke er registrerte medlemmer.

Interne advarsler av ulik art er oversett underveis, gjerne med begrunnelsen at man kun gjorde det samme som Den norske kirke gjør – og pussig nok fant OKB det heller ikke hensiktsmessig å fortelle om sin kreative registreringsmetode i sin årlige rapport til det offentlige. I stedet sendte OKB inn lister de må ha visst var råtne. Mon tro om registreringen via telefonkatalog ville gått like hardt for seg dersom loven tilsa en liten avgift per registrerte medlem?

Å se seg selv utenfra. Mens metoden vel neppe er i henhold til god katolsk moralteologi, vil domstolene i nær fremtid slå fast hvorvidt bispedømmets praksis i tillegg er i strid med norsk lov. Min store bekymring er dog at OKB uansett er på ville veier og har sviktet sitt egentlige kall og misjon i verden.

Mens vi avventer domstolens avgjørelse i straffesaken, trist som den menneskelig sett er for alle berørte, er undertegnedes hovedfokus her det faktum at OKB går til sivilt søksmål mot staten for samme forhold. Fra Akersveien males det samtidig et narrativ om en kirke som i århundrer har levd med undertrykkelse, noe som i dag uttrykkes gjennom urettferdige statlige tilskuddsordninger og statens ønske om å «ta» katolikkene. Praksisen rettferdiggjøres gjennom å skyve de katolske innvandrerne foran seg og liksom hevde: Stakkars oss! Vi har så mange utlendinger, det er så skrekkelig dyrt og ubekvemt å måtte betjene disse arme trengende!

Som om sakramental tilstedeværelse blant de troende handler om statlig godtgjørelse eller ei.

Samtidig sitter det en hvitkledd mann i Roma og snakker om enkelhet, ydmykhet og en fattig kirke for de fattige. Kontrasten er øredøvende. Hva i all verden er det OKB signaliserer til storsamfunnet med sin fremgangsmåte? Hva er det vi ser utenfra?

Tildekket. Vi ser en hyrde som i situasjonen ikke har våget å være hyrde av frykt for å ramme seg selv eller øvrig ledelse i straffesaken – og derfor overlatt til advokater, konsulenter ogPR-byrå å tale på egne vegne. Vi ser en kirke som beviselig har snakket usant og tildekket fakta i sin kontakt med statlige myndigheter. Vi ser en kirke som tar seg til rette, hever seg over loven og spekulerer med fellesskapets midler. Vi ser en organisasjon som brukes som et slags juridisk forsvarsverk for enkeltpersoner. Vi ser dessuten en kirkeledelse som har valgt å satse alt på ett kort: penger.

Ser vi konturene av en kirke som har blitt doven, småfet og kanskje ørlitegrann grisk og har mistet sin visjon i verden av syne? Dessuten: Hva skal kirken i det hele tatt bruke sine penger på – de minste blant oss, eller advokater og PR-byrå som ler hele veien til banken?

I en tid der vanlige folks tiltro til autoriteter og institusjoner allerede befinner seg på et bunnivå, ser vi at OKBs oppførsel dessverre bidrar til å bekrefte de fordommer som måtte finnes om Den katolske kirke. Det er et trist skue.

Den glemte moralen. Midt oppe i alle lovtolkninger og ­såkalt «komplisert jus» er registreringssakens etiske og moralske sider minst like viktige. ­Telefonkatalogmetoden og OKBs ­absurde reaksjon på ­avsløringene strider ikke bare mot den sunne fornuft og allmenne rettsfølelse, men også mot kirkens egne moralske idealer. (Tør jeg minne om bud nummer syv og åtte, eller saligprisningenes hyllest av ­ydmykheten?)

Etter intern kritikk igangsatte­ dog biskop Eidsvig en gransk-ning da han i 2015 ba den skotske pater Paul Gargaro om en kirkerettslig og etisk vurdering av praksisen. Gargaro avstod imidlertid fra å offentliggjøre sin rapport, som paradoksalt nok i dag befinner seg i en nedlåst skuff på biskopens kontor. Mon tro om konklusjonen ikke falt i smak?

For OKB synes registreringssaken kun å handle om hvorvidt forholdet er straffbart eller ikke. Berøringsangsten for moralske spørsmål deles heldigvis ikke av alle. Biskopen av Tromsø har ytret et offentlig mea culpa og slått fast at «moralsk har vi feilet». Stiftet valgte å tilbakebetale pengene til stat og kommune og la med dette saken død. Så enkelt kan det gjøres.
OKB på sin side fortsetter konfrontasjonens vei. Biskop Eidsvigs tidligere uttalelse om at «moralen må følge jussen» gir dessverre ikke grunn til optimisme vedrørende kirkelig selvkritikk og refleksjon.

Ekko-kammeret. Parallelt med dette har det vært både fascinerende og skremmende å iaktta de interne reaksjonene på forholdet.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvinnelige ansatte som gråtkvalt appellerte for biskopen ­under et fellesmøte like etter bedragerisiktelsen ble kjent. Med kullsviertro fortalte hun hvor viktig det var at vi nå samlet oss om og ba for ledelsen i lojal kamp mot den ytre fare. I samme møte ble det stilt spørsmål ved lojaliteten til interne kritikere og varslere. Underforstått: Vi må samles under fanen til den forfulgte ­leder, så kom ikke her og ødelegg festen, dere som nå gjør opprør!

Moralen? Lojalitet til kirken er lojalitet til biskopen, quid pro quo. Et skoleeksempel på minoritetspsykologi og åndeliggjøring av krisen.

Denne bunkersmentaliteten passer som hånd i hanske for dem som ser det som sitt personlige kall å redde de ansvarlige i registreringssaken, koste hva det koste vil. For disse er forsvaret av OKBs ledelse og forsvaret av Den katolske kirkes tro og virke én og samme ting.

På et rent menneskelig plan har det også vært fascinerende å se hvor vanskelig det er for mange­ medtroende å ha flere tanker i hodet samtidig; at mennesker i lederposisjoner kan være både sjarmerende, dyktige og intelligente – og allikevel gjøre alvorlige feil som man må stå til rette for.

I dette ekkokammeret av ­«lojalitet» er også den katolske majoritet dessverre øredøvende taus. Men det burde da visselig være sannheten, både med stor og liten s, som skal være styrende for kirken, eller?

Hierarki og kameraderi. En av flere seiglivede myter om Den katolske kirke er at den er ­ekstremt sentralstyrt. Påstanden medfører riktighet i den forstand at siste ord om kirkens lære- og trosspørsmål er sentralisert til pavestolen, men i de fleste praktiske henseender er alle biskoper herre over eget rike.
Jeg har møtt mange troende, ordensfolk og prester som på ­tomannshånd rister på hodet av hele situasjonen, men ikke tør å heve røsten av frykt for å bli sanksjonert av ledelsen eller bli persona non grata i det katolske miljøet.

Det har sannelig kostet for dem som våget å si ifra, meg selv ­inkludert. En liten kuriositet i så henseende er katolikk og tidligere riksadvokat Georg Fredrik ­Rieber-Mohn, styreleder i Fritt Ord, som under tildelingen av Fritt Ord-prisen i 2015 hyllet varslernes rolle i samfunnet. Ironien så ut til å gå ham hus forbi da han senere valgte å rasle med sabelen mot Fylkesmannens anmeldelse og pressens dekning, som han mente bidro til uro og splittelse i kirken. Interne varslere og kritikeres rolle i en ­mulig bedragerisak relativiseres ­således.

Farsen blir komplett når han senere av biskopen får mandatet å briefe pavens utsending til Norden om de juridiske sidene ved registreringssaken. Imens spiller Roma ventespillet.

Problemstillingen for OKB ser ikke ut til å være at noe galt har skjedd, men det ubehagelige faktum at det har kommet offentligheten for øret. Alt er i sin skjønneste orden, må vite. Det gjelder bare å være standhaftig og vifte bort de irriterende fluene som i denne saken ikke innfinner seg med å ordne opp på kammerset, samt kritikere, journalister og statlige myndigheter.

Ser vi de samme mekanismene utspille seg som under overgrepssakene som har ridd kirken som en mare de senere år? Har vi ikke lært noe?

På ville veier? Diagnosen og prognosen for OKB kan i dette perspektivet synes helsvart. Beveger vi oss imidlertid ned på lokalt nivå, ser vi prisverdig innsats og aktivitet av både geistlighet og troende som er glad i sin kirke og er opptatt av hennes plass i og bidrag til storsamfunnet. Dette er et levende vitnesbyrd om religionens naturlige plass i dagens Norge som en ­positiv kraft i sivilsamfunnet.

Norsk katolisisme fremstår i dag allikevel som en noe uforløst størrelse. Hva er egentlig kirkens selvforståelse og kall i landet vi er kalt til å være kirke i?

Vi er tidvis vitne til en katolisisme som beveger seg på overflaten, som er blitt tilpass med å fremstå som det litt artige og «typete» alternativet til det mer trauste norske kirkeliv.

Dessuten kan det være så trygt og godt å svøpe seg, og andre, inn i den gamle offerrollen hvor antikatolisisme og minoritetsforfølgelse råder. Men hvem kan med hånden på hjertet hevde at antikatolisisme er et fremtredende fenomen i Norge anno 2016? Selvsagt finner vi rester av teologisk antikatolisisme og tidvis lite kunnskap om katolsk tro generelt. Men å hevde at myndighetene opptrer antikatolsk og diskriminerende er intet mindre enn konspiratorisk sludder og offermentalitet som ikke er en kirke verdig.

Den selverklærte martyrrollen er svært lite kledelig for kirken i en tid der hun heller burde vært mer opptatt av å hjelpe mennesker i åndelig og materiell nød enn å skrike etter penger fra staten. Det ropes «antikatolisisme!» og «diskriminering!» på den ene siden og fremmes krav om økt statsstøtte på den andre.

Paradoksalt nok kan det nettopp være OKBs opptreden som nører opp under antikatolske holdninger blant folk flest.
Samtidig skriker norsk offentlighet etter en relevant motkulturell stemme som med røtter i bred sentraleuropeisk kristen kultur frimodig tar ordet i samtidens mange viktige etiske debatter: menneskeverd, tro og fornuft, religiøs fundamentalisme, selektiv abort, kristenforfølgelse.

Take your pick.

Vi skal være jordens salt og forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Å hyre inn kommunikasjonsrådgivere fra Geelmuyden Kiese for å fremme kirkens stemme­ i registreringssaken ­eller for å lete etter gladsaker man kan overdøve skandalen med, er intet annet enn en fallitterklæring i så henseende.

Absurditetens teater. Nå venter altså det absurde teater i Oslo Tingrett, der OKB saksøker staten etter selv å ha blitt tatt med buksene nede.

Undertegnede er en av dem som sa opp sin stilling i protest mot behandlingen av saken. Noen måneder tidligere fikk jeg et ultimatum av OKBs fungerende administrasjonsleder: «Lead, follow or get out of the way!» Siden de to første alternativene var uaktuelle, valgte jeg det siste.

Jeg har ikke angret, men det gjør vondt å se at kirken jeg er så glad i, opptrer så uredelig og masochistisk at hun er villig til å gå i krig for forfengelighetens skyld, for en sak som for allmennheten fremstår ganske så enkel.

Det kan virke som om kirkeledelsen ikke helt forstår alvoret i situasjonen, sakens skandalon, og tror at alt «blir bra igjen» bare de vinner frem juridisk. Samtidig ønsker man ikke å ta et oppgjør med de holdninger som ligger bak at dette faktisk kunne skje og få lov til å utfolde seg institusjonalisert over tid.

En annen skandalon er å se at medtroende applauderer forestillingen, mens andre sover i ­setene og håper at ubehaget på scenen forsvinner så fort som mulig. Hvordan skal OKB igjen kunne fremstå som en moralsk relevant samfunnsaktør når avstanden mellom tro og lære fremstår så stor? Dette er et ubehagelig spørsmål det er verdt å stille.

Om OKB derfor skulle vinne frem juridisk, har de allerede tapt det aller viktigste – sin egen troverdighet og dermed klangbunnen i folks hjerter for Jesu radikale budskap.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.11.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt