Andreas Dingstad

47

Oslo Katolske Bispedømme er et trist skue

Vi ser en organisasjon som brukes som et slags juridisk forsvarsverk for enkeltpersoner. Vi ser dessuten en kirkeledelse som har valgt å satse alt på ett kort: penger.

Publisert: 30. nov 2016  /  3163 visninger.

Registreringsskandalen i Oslo katolske bispedømme når i disse ­dager et klimaks. Mandag ble det kjent at statsadvokaten tar ut tiltale for grovt bedrageri mot bispedømmets økonom, og samtidig henlegger straffesaken mot biskop Eidsvig etter bevisets stilling. OKB må i tillegg ut med én million kroner i foretaksstraff.
Fredag starter også forhandlingene i Oslo tingrett etter at bispedømmet har gått til sivilt søksmål mot staten. Bakgrunnen er at Fylkesmannen krever tilbakebetalt 40 millioner kroner i utbetalt støtte for medlemsregistrering gjennom den beryktede telefonkatalogmetoden.

Les også Andreas Dingstad sin artikkel fra desember 2013: Våre fedres tro

OKB på sin side benekter Fylkesmannens og departementets lovfortolkning – de hevder ­endog at de egentlig har fått for lite penger – og har dermed gått til det drastiske skritt å saksøke staten. OKB anfører at de har handlet i «aktsom god tro» og mener at praksisen kan forsvares grunnet en urettferdig fordeling av offentlige midler, samt at OKB har fått for lite utbetalt basert på antallet innvandrere med katolsk bakgrunn som ikke er registrerte medlemmer.

Interne advarsler av ulik art er oversett underveis, gjerne med begrunnelsen at man kun gjorde det samme som Den norske kirke gjør – og pussig nok fant OKB det heller ikke hensiktsmessig å fortelle om sin kreative registreringsmetode i sin årlige rapport til det offentlige. I stedet sendte OKB inn lister de må ha visst var råtne. Mon tro om registreringen via telefonkatalog ville gått like hardt for seg dersom loven tilsa en liten avgift per registrerte medlem?

Å se seg selv utenfra. Mens metoden vel neppe er i henhold til god katolsk moralteologi, vil domstolene i nær fremtid slå fast hvorvidt bispedømmets praksis i tillegg er i strid med norsk lov. Min store bekymring er dog at OKB uansett er på ville veier og har sviktet sitt egentlige kall og misjon i verden.

Mens vi avventer domstolens avgjørelse i straffesaken, trist som den menneskelig sett er for alle berørte, er undertegnedes hovedfokus her det faktum at OKB går til sivilt søksmål mot staten for samme forhold. Fra Akersveien males det samtidig et narrativ om en kirke som i århundrer har levd med undertrykkelse, noe som i dag uttrykkes gjennom urettferdige statlige tilskuddsordninger og statens ønske om å «ta» katolikkene. Praksisen rettferdiggjøres gjennom å skyve de katolske innvandrerne foran seg og liksom hevde: Stakkars oss! Vi har så mange utlendinger, det er så skrekkelig dyrt og ubekvemt å måtte betjene disse arme trengende!

Som om sakramental tilstedeværelse blant de troende handler om statlig godtgjørelse eller ei.

Samtidig sitter det en hvitkledd mann i Roma og snakker om enkelhet, ydmykhet og en fattig kirke for de fattige. Kontrasten er øredøvende. Hva i all verden er det OKB signaliserer til storsamfunnet med sin fremgangsmåte? Hva er det vi ser utenfra?

Tildekket. Vi ser en hyrde som i situasjonen ikke har våget å være hyrde av frykt for å ramme seg selv eller øvrig ledelse i straffesaken – og derfor overlatt til advokater, konsulenter ogPR-byrå å tale på egne vegne. Vi ser en kirke som beviselig har snakket usant og tildekket fakta i sin kontakt med statlige myndigheter. Vi ser en kirke som tar seg til rette, hever seg over loven og spekulerer med fellesskapets midler. Vi ser en organisasjon som brukes som et slags juridisk forsvarsverk for enkeltpersoner. Vi ser dessuten en kirkeledelse som har valgt å satse alt på ett kort: penger.

Ser vi konturene av en kirke som har blitt doven, småfet og kanskje ørlitegrann grisk og har mistet sin visjon i verden av syne? Dessuten: Hva skal kirken i det hele tatt bruke sine penger på – de minste blant oss, eller advokater og PR-byrå som ler hele veien til banken?

I en tid der vanlige folks tiltro til autoriteter og institusjoner allerede befinner seg på et bunnivå, ser vi at OKBs oppførsel dessverre bidrar til å bekrefte de fordommer som måtte finnes om Den katolske kirke. Det er et trist skue.

Den glemte moralen. Midt oppe i alle lovtolkninger og ­såkalt «komplisert jus» er registreringssakens etiske og moralske sider minst like viktige. ­Telefonkatalogmetoden og OKBs ­absurde reaksjon på ­avsløringene strider ikke bare mot den sunne fornuft og allmenne rettsfølelse, men også mot kirkens egne moralske idealer. (Tør jeg minne om bud nummer syv og åtte, eller saligprisningenes hyllest av ­ydmykheten?)

Etter intern kritikk igangsatte­ dog biskop Eidsvig en gransk-ning da han i 2015 ba den skotske pater Paul Gargaro om en kirkerettslig og etisk vurdering av praksisen. Gargaro avstod imidlertid fra å offentliggjøre sin rapport, som paradoksalt nok i dag befinner seg i en nedlåst skuff på biskopens kontor. Mon tro om konklusjonen ikke falt i smak?

For OKB synes registreringssaken kun å handle om hvorvidt forholdet er straffbart eller ikke. Berøringsangsten for moralske spørsmål deles heldigvis ikke av alle. Biskopen av Tromsø har ytret et offentlig mea culpa og slått fast at «moralsk har vi feilet». Stiftet valgte å tilbakebetale pengene til stat og kommune og la med dette saken død. Så enkelt kan det gjøres.
OKB på sin side fortsetter konfrontasjonens vei. Biskop Eidsvigs tidligere uttalelse om at «moralen må følge jussen» gir dessverre ikke grunn til optimisme vedrørende kirkelig selvkritikk og refleksjon.

Ekko-kammeret. Parallelt med dette har det vært både fascinerende og skremmende å iaktta de interne reaksjonene på forholdet.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvinnelige ansatte som gråtkvalt appellerte for biskopen ­under et fellesmøte like etter bedragerisiktelsen ble kjent. Med kullsviertro fortalte hun hvor viktig det var at vi nå samlet oss om og ba for ledelsen i lojal kamp mot den ytre fare. I samme møte ble det stilt spørsmål ved lojaliteten til interne kritikere og varslere. Underforstått: Vi må samles under fanen til den forfulgte ­leder, så kom ikke her og ødelegg festen, dere som nå gjør opprør!

Moralen? Lojalitet til kirken er lojalitet til biskopen, quid pro quo. Et skoleeksempel på minoritetspsykologi og åndeliggjøring av krisen.

Denne bunkersmentaliteten passer som hånd i hanske for dem som ser det som sitt personlige kall å redde de ansvarlige i registreringssaken, koste hva det koste vil. For disse er forsvaret av OKBs ledelse og forsvaret av Den katolske kirkes tro og virke én og samme ting.

På et rent menneskelig plan har det også vært fascinerende å se hvor vanskelig det er for mange­ medtroende å ha flere tanker i hodet samtidig; at mennesker i lederposisjoner kan være både sjarmerende, dyktige og intelligente – og allikevel gjøre alvorlige feil som man må stå til rette for.

I dette ekkokammeret av ­«lojalitet» er også den katolske majoritet dessverre øredøvende taus. Men det burde da visselig være sannheten, både med stor og liten s, som skal være styrende for kirken, eller?

Hierarki og kameraderi. En av flere seiglivede myter om Den katolske kirke er at den er ­ekstremt sentralstyrt. Påstanden medfører riktighet i den forstand at siste ord om kirkens lære- og trosspørsmål er sentralisert til pavestolen, men i de fleste praktiske henseender er alle biskoper herre over eget rike.
Jeg har møtt mange troende, ordensfolk og prester som på ­tomannshånd rister på hodet av hele situasjonen, men ikke tør å heve røsten av frykt for å bli sanksjonert av ledelsen eller bli persona non grata i det katolske miljøet.

Det har sannelig kostet for dem som våget å si ifra, meg selv ­inkludert. En liten kuriositet i så henseende er katolikk og tidligere riksadvokat Georg Fredrik ­Rieber-Mohn, styreleder i Fritt Ord, som under tildelingen av Fritt Ord-prisen i 2015 hyllet varslernes rolle i samfunnet. Ironien så ut til å gå ham hus forbi da han senere valgte å rasle med sabelen mot Fylkesmannens anmeldelse og pressens dekning, som han mente bidro til uro og splittelse i kirken. Interne varslere og kritikeres rolle i en ­mulig bedragerisak relativiseres ­således.

Farsen blir komplett når han senere av biskopen får mandatet å briefe pavens utsending til Norden om de juridiske sidene ved registreringssaken. Imens spiller Roma ventespillet.

Problemstillingen for OKB ser ikke ut til å være at noe galt har skjedd, men det ubehagelige faktum at det har kommet offentligheten for øret. Alt er i sin skjønneste orden, må vite. Det gjelder bare å være standhaftig og vifte bort de irriterende fluene som i denne saken ikke innfinner seg med å ordne opp på kammerset, samt kritikere, journalister og statlige myndigheter.

Ser vi de samme mekanismene utspille seg som under overgrepssakene som har ridd kirken som en mare de senere år? Har vi ikke lært noe?

På ville veier? Diagnosen og prognosen for OKB kan i dette perspektivet synes helsvart. Beveger vi oss imidlertid ned på lokalt nivå, ser vi prisverdig innsats og aktivitet av både geistlighet og troende som er glad i sin kirke og er opptatt av hennes plass i og bidrag til storsamfunnet. Dette er et levende vitnesbyrd om religionens naturlige plass i dagens Norge som en ­positiv kraft i sivilsamfunnet.

Norsk katolisisme fremstår i dag allikevel som en noe uforløst størrelse. Hva er egentlig kirkens selvforståelse og kall i landet vi er kalt til å være kirke i?

Vi er tidvis vitne til en katolisisme som beveger seg på overflaten, som er blitt tilpass med å fremstå som det litt artige og «typete» alternativet til det mer trauste norske kirkeliv.

Dessuten kan det være så trygt og godt å svøpe seg, og andre, inn i den gamle offerrollen hvor antikatolisisme og minoritetsforfølgelse råder. Men hvem kan med hånden på hjertet hevde at antikatolisisme er et fremtredende fenomen i Norge anno 2016? Selvsagt finner vi rester av teologisk antikatolisisme og tidvis lite kunnskap om katolsk tro generelt. Men å hevde at myndighetene opptrer antikatolsk og diskriminerende er intet mindre enn konspiratorisk sludder og offermentalitet som ikke er en kirke verdig.

Den selverklærte martyrrollen er svært lite kledelig for kirken i en tid der hun heller burde vært mer opptatt av å hjelpe mennesker i åndelig og materiell nød enn å skrike etter penger fra staten. Det ropes «antikatolisisme!» og «diskriminering!» på den ene siden og fremmes krav om økt statsstøtte på den andre.

Paradoksalt nok kan det nettopp være OKBs opptreden som nører opp under antikatolske holdninger blant folk flest.
Samtidig skriker norsk offentlighet etter en relevant motkulturell stemme som med røtter i bred sentraleuropeisk kristen kultur frimodig tar ordet i samtidens mange viktige etiske debatter: menneskeverd, tro og fornuft, religiøs fundamentalisme, selektiv abort, kristenforfølgelse.

Take your pick.

Vi skal være jordens salt og forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Å hyre inn kommunikasjonsrådgivere fra Geelmuyden Kiese for å fremme kirkens stemme­ i registreringssaken ­eller for å lete etter gladsaker man kan overdøve skandalen med, er intet annet enn en fallitterklæring i så henseende.

Absurditetens teater. Nå venter altså det absurde teater i Oslo Tingrett, der OKB saksøker staten etter selv å ha blitt tatt med buksene nede.

Undertegnede er en av dem som sa opp sin stilling i protest mot behandlingen av saken. Noen måneder tidligere fikk jeg et ultimatum av OKBs fungerende administrasjonsleder: «Lead, follow or get out of the way!» Siden de to første alternativene var uaktuelle, valgte jeg det siste.

Jeg har ikke angret, men det gjør vondt å se at kirken jeg er så glad i, opptrer så uredelig og masochistisk at hun er villig til å gå i krig for forfengelighetens skyld, for en sak som for allmennheten fremstår ganske så enkel.

Det kan virke som om kirkeledelsen ikke helt forstår alvoret i situasjonen, sakens skandalon, og tror at alt «blir bra igjen» bare de vinner frem juridisk. Samtidig ønsker man ikke å ta et oppgjør med de holdninger som ligger bak at dette faktisk kunne skje og få lov til å utfolde seg institusjonalisert over tid.

En annen skandalon er å se at medtroende applauderer forestillingen, mens andre sover i ­setene og håper at ubehaget på scenen forsvinner så fort som mulig. Hvordan skal OKB igjen kunne fremstå som en moralsk relevant samfunnsaktør når avstanden mellom tro og lære fremstår så stor? Dette er et ubehagelig spørsmål det er verdt å stille.

Om OKB derfor skulle vinne frem juridisk, har de allerede tapt det aller viktigste – sin egen troverdighet og dermed klangbunnen i folks hjerter for Jesu radikale budskap.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.11.2016

8 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Jan Ove Ulstein

3 innlegg  8 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Takk for modig og fritt-talande innlegg. Eg har lenge undra meg over at mange katolikkar eg kjenner som intellektuelle og kritiske, er veldig passive i denne debatten. Lojaliteten synest å ta over. Når det ikkje er ein enkel moralsk refleks å reagere på medlemsregistrering via telefonkatalogen for å få pengestøtte for medlemsskap, så er ein ute å køyre både intellektuelt og moralsk. Og eg er samd med deg: dette er ikkje antikatolisisme, men skulle vere grei katolsk moralteologi.

Det er mogleg at lammelsen kjem av lojalitet i det katolske systemet: hierarkiet og biskopens sentrale posisjon. Men det er ein debatt om katolsk ekklesiologi.

4 liker  
Kommentar #2

Else Lien

3 innlegg  10 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Dette er et av de tristeste innlegg jeg har lest på Verdidebatt. Som utenforstående mener jeg det er mange irrasjonelle angrep i innlegget ut fra det jeg tidligere har lest om de faktiske forhold. 

Jeg kan bare uttale meg om noen få forhold som er beskrevet da det er saker jeg selv har har vært involvert i. I mesteparten av mitt yrkesliv har jeg jobbet i forhold til innvandrere, og jeg har selv blitt kjent med hvor viktig Kirken er for katolikker med innvandrerbakgrunn. De katolske innvandrerne blir ikke brukt på den måten som er beskrevet i dette innlegget. 

Som barn gikk jeg på katolsk skole ledet av Fransiskanersøstre. Pave Frans forkynner i stor grad det jeg lærte da jeg var barn. Jeg mistet min katolske barnetro i en periode jeg var utsatt for det som venner av meg kaller en svertekampanje i det katolske miljø. Denne kampanjen mot meg var drevet av det intellektuelle miljøet i Oslo, og jeg prøvde selvfølgelig å melde meg ut. Heldigvis møtte jeg prester som gjorde at jeg ble værende i den katolske kirken. En av de var biskopen, og jeg er trygg på at han er en person som setter Gud først.




3 liker  
Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Andreas Dingstad. Gå til den siterte teksten.

I dette ekkokammeret av ­«lojalitet» er også den katolske majoritet dessverre øredøvende taus. Men det burde da visselig være sannheten, både med stor og liten s, som skal være styrende for kirken, eller?

Hierarki og kameraderi. En av flere seiglivede myter om Den katolske kirke er at den er ­ekstremt sentralstyrt. Påstanden medfører riktighet i den forstand at siste ord om kirkens lære- og trosspørsmål er sentralisert til pavestolen, men i de fleste praktiske henseender er alle biskoper herre over eget rike.
Jeg har møtt mange troende, ordensfolk og prester som på ­tomannshånd rister på hodet av hele situasjonen, men ikke tør å heve røsten av frykt for å bli sanksjonert av ledelsen eller bli persona non grata i det katolske miljøet.

Her berører Dingstad et av de mer sentrale punktene i DKKs liv i Norge. Medlemmene har faktisk ingen reell innflydelse slik man kan ha gjennom et luthersk menighetsråd. Det er ingen som lytter til medlemmene, og vi gir oss derfor over til apatien hvor vi lar systemet fortsette som det stort sett alltid har gjort. De som bestemmer i den katolske kirken i et land er presteskapet ledet av en biskop, og særlig biskopen, og de som evt står ham nær. 

En av de store forskjellene mellom katolsk og luthersk menighetsliv kom frem helt i starten av saken, da deltagere i ulike råd og utvalg ble spurt om hva de mente om enkelte saker. Dette gjaldt saker som allerede var vedtatt. Der kunne vi se styringsmodellen ganske klart. Siden sakene var avklart var det ikke mer å diskutere. Dette tror jeg skuffet andre som fx journalister eller lutheranere som er vant til at det ikke finnes ende på diskusjoner om en beslutning er aldri så mye fattet. Og her har vi en forskjell på nordmenn og fx filipinere. Sistnevnte ville ikke tenkt tanken en gang, mens her vil vi gjerne drive på til vi får de svarene vi ønsker oss. Vi forlanger å bli hørt. Slik er det imidlertid ikke. DKK styres av biskopens autoritet. 

Et menighetsråd velges og er ansvarlig overfor sin sogneprest. Det styres av sognepresten og kan betraktes som hans eiendom. Det har handlingsfrihet i den grad denne tildeles av sognepresten. Dette forstørres til alle andre lag i systemet. Det er alltid geistligheten som styrer. 

Noe av det vanskelige med en kirke er at den ikke alltid har en verdslig personalpolitikk. Det meste er til syvende og sist påvirket av Gud, og han har ikke skrevet AML. Her vil det ligge en evig konflikt inntil man lærer seg å skille snørr og barter. Man kan ikke behandle personalet etter GT, men må legge sterkere vekt på alminnelige vilkår i arbeidslivet. 

DKK er underlagt norsk lov. Dette skjer iht kirkerettens §2. I §1 står det tilsvarende at Kirken er eneveldig i sine handlinger mens §2 gir den lokale kirke adgang til å være underlagt den lokale regjering. Dette til tross har man ikke helt klare skiller. Man vil gjerne være mest mulig katolsk mer enn man vil være nasjonal. Dette kan gi seg utslag i tankeganger som fører til telefonkatalogmetoden. Vi kan anse et medlem som er katolikk i Litauen som katolsk i Norge i tråd med §1, men er nødt til å tenke på §2 i praksis. Det forventer det norske samfunnet av oss, slik det også forventer at vi står trygt plassert med begge ben i NorgesLover. Odd Sverre Hove har rett i sin påstand i en annen tråd om at trossamfunnet selv bestemmer sine medlemskriterier. Telefonkatalogen kan ikke betraktes som grunnlag for å melde folk inn. På det punktet må man gi seg. Kriteriene for medlemsskap må være dåp og følgestatus, eller aktiv innmeldelse. Det vil være en norskere modell som også kan skape aksept i samfunnet som helhet. 

For norske konvertitter er det av og til frustrerende å være katolikk fordi man har sine små anderledesheter. Jeg valgte ikke DKK fordi den var sær, men fordi den var anderledes på lærespørsmål. Der andre var i tvil sa DKK i fra. Trosmessig er DKK en nær venn for meg. Jeg trives med pavedømmet, bispedømmet og presteskapets upolitiske rolle og vekten på det kristne. 

De interne organisatoriske spørsmålene er ofte frustrerende. Det er en kultur hvor man ikke er tilstrekkelig åpen etter moderne krav, og man har en viss tendens til å hegne om det gammelkonservative og tildels eksentriske. Dagens biskop har både venner og fiender i sitt presteskap. Noen av dem er så gammelkonservative at biskopen gjerne fremstår som en raddis. 

Endringene må komme innenfra. Jeg vet ikke helt hva det skal være, for hvis man aksepterer den kirkelige overhøyhet er mange kort lagt. Jeg vet ikke helt hva man skal legge ut til folkets avgjørelse og dom, men jeg tror at gode og åpne kanaler for informasjon er viktig. Dernest tror jeg at en personalpolitikk i verdslig forstand vil sørge for at man får bedre egnede kandidater på de ulike plassene, i den forstand at det ikke holder å kunne Bibelen, man må kunne omsette den i praksis sammen med kunnskap om det land man virker i, de sosiale strukturer og de mennesker man lever i samfunn med. Her har det nok vært rom for mange dårlige løsninger alt for lenge. 

4 liker  
Kommentar #4

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Et formørket sinne

Publisert nesten 3 år siden

Om OKB var et protestantisk kirkesamfunn, ville det med alt bråket som nå er i bispedømmet, garantert ført til dannelsen av minst to, kanskje tre nye kirkesamfunn. Det ene ville kanskje hett Vennene, det andre Brødrene og det tredje muligens Dingstads Venner, populært kalt dingstadianerne. Men slikt skjer ikke i en kirke som forstår seg selv som én og alminnelig. Kirkens enhet er nettopp det som ikke kan brytes, aller minst når enheten mellom menneskene som utgjør den, brytes, uvennskap råder og man formørkes av sinne og skuffelse over dens ufullkommenhet. I stedet er de mange som utgjør Kirkens medlemsskare henvist til hverandre på godt og ondt. Hellige må leve med uhellige og vice versa. Ingen kan løpe fra hverandre. Slik er det nå engang i den katolske kirke, det er dens store styrke, men i gitte situasjoner også dens store svakhet. Protestanter, og da særlig dem av mer puritansk legning, forstår ikke dette. Der kan man nemlig bryte ut og danne sitt eget kirkesamfunn når man ikke lenger klarer å leve med hverandre. Så kan en gå videre i lykkelig forvissning om at man er kvitt lidelsen og at det er en selv som har rett. Den katolske kirke er en familie, som ofte fremstår som en dysfunksjonell sådan, der alle variasjoner av menneskelige fenomener er representert. Kirken kan kritiseres for at den ofte blir seg selv nok og ikke ser seg selv med et blikk utenfra. Til dette trenger den hjelp, men den trenger også forståelse for sin egenart. Den katolske kirke er, verken globalt eller lokalt i Norge, rett og slett ikke som andre familier.

Andreas Dingstad er åpenbart meget sint, og et stykke på vei har jeg sympati med ham. Det er ikke vanskelig å forstå at slik situasjonen i OKB er og har vært, så har dette medført særdeles store interne belastninger. Det har det også gjort for kirkens medlemmer, som er i villrede om hvem de skal tro på, alt etter hvem en snakker med. For det finnes ikke ett, men mange narrativer i denne saken. Oppå dette kommer strukturelle forhold, der en etter hvert stor arbeidsplass forpliktet på det moderne arbeidslivs premisser skal fungere side om side med et hierarkisk system med andre tradisjoner for ledelse enn dem som gjelder i det moderne sivilsamfunnet. Man har oppskriften på vanskeligheter allerede her. Da jeg begynte å arbeide i Akersveien 5 for 27 år siden, var OKB en meget liten organisasjon med en håndfull ansatte, og med svært overskuelige forhold. Siden den gang har organisasjonen hatt en eksplosiv vekst. Det er i seg selv kilde til konflikt dersom man ikke er seg bevisst de ledelsesmessige utfordringer det byr på. Dette er generelle betraktninger som kan kaste noe lys over hvorfor OKB har håndtert utfordringene den har stått overfor, så dårlig

Jeg spår at når blodet ikke lenger koker like hett og når Dingstad får lagt noen år til sin ennå ikke høye alder, vil han angre på at han har gått så sterkt ut som han har gjort i dette innlegget. Han kunne fått sitt anliggende bedre frem med mindre patos og uten, som han i realiteten gjør, å begå karakterdrap av unevnte, men samtidig lett gjenkjennelige personer. Skal han ha sjanse til å nå frem med sitt budskap, må adressaten gis en mulighet til å kjenne seg igjen i kritikken. Når han devaluerer menneskers moralske integritet og trekker i tvil deres motiver og beveggrunner for konkrete handlinger, står de i realiteten forsvarsløse igjen overfor en styrtsjø av såre følelser man ikke kan forholde seg til uten at det hele i siste instans slår tilbake på avsender og først og fremst fremstår som en personlig tragedie for Dingstad selv. Dingstad er forført av sitt sinne, og har dermed brent alle broer til å kommunisere fornuftig rundt problemer som er reelle nok. Jeg ville ha telt til mer enn ti før jeg skrev et slikt innlegg var jeg i hans sted. Og jeg har faktisk vært i hans sted engang. Jeg talte til hundre. Det fikk jeg motpartens respekt for til slutt.

Det er ingen tvil om at om at OKB har begått graverende feil og må svare for disse. Det har OKB også til det kjedsommelige innrømmet, men det betyr ikke at man har gjort feil på alle de områder hvor man er beskyldt. Men i Dingstads narrativ er alt feil. Det er slik det blir på følelsenes opprørte hav. Da er det ikke lenger mulig å skille det ene fra det andre. Selv det å gå til retten for å få sortert ut de juridiske elementene i et sakskompleks som nettopp er av juridisk karakter og hvor det hersker stor uklarhet rundt lovforståelsen, blir sett på som noe i seg selv klanderverdig i Dingstads narrativ. Å forsvare seg når man mener seg urettmessig anklaget, blir sett på som manglende moralsk integritet. Da handler det om penger og den hvite mann i Roma som maner til ydmykhet og enkelhet. Dette er å sause ting sammen til noe aldeles ugjennomtrengelig for fornuften. Jeg ser det stikk motsatt. Nettopp av alle de ovennevnte grunner er det nødvendig, rasjonelt og ønskelig å bringe dette sakskomplekset inn for domstolene. Det er slikt vi har domstoler for. Når loven har talt, har den dømte en fair mulighet til å gå i seg selv og ta oppgjøret som kreves. Dingstad oppretter sin egen domstol, men den gir de anklagde ingen fair sjanse, den dømmer uten annen prosess enn sitt eget sinne. Dommen er drepende og inappellabel. Stilt overfor slike dommere skal vi være ekstra glade for at det er Gud og Norges lover som til slutt skal dømme.

9 liker  
Kommentar #5

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Den inhumane demokratiske stat?

Publisert nesten 3 år siden

Selvom jeg ikke er katolikk synes jeg det er feil å bli moralsk forarget over det som har skjedd i OKB i det omfang Dingstad utrykker. Dette er skattepenger inndrevet fra norske borgere, ikke byråkratene sine eller staten sine penger. Dette er borgernes penger som staten forvalter.  Spørsmålet som man da evt. skal bli forarget over er hvordan OKB har forvaltet disse pengene.  Såvidt jeg kan se ut fra mediene har OKB behov for pengene. De går da i stor grad til å betjene innvandrere fra mange land, skape et treffpunkt for disse i et fremmed land uten slekt og venner. Katolske prester er ikke akkurat godt betalt så det fremstår få grunner til å hevde at noen har bedrevet personlig berikelse på saken.  Det koster penger å utvise medmenneskelighet også for et katolske fellskap. I et slikt lys fremstår beskyldningene mot OKB som en umenneskelig inhumanisme der katolikker som betydningsløse enkeltmennsker som det ikke er så nøye med om får sine livssynsbehov betjent.  Selvom metodene er kritikkverdige betyr ikke det nødvendigvis at pengene er anvendt feil. 

1 liker  
Kommentar #6

Maria Abedul Barbosa

0 innlegg  1 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Ufint angrep på Digstads person, fordi han våger å belyse saken med den  realkunnskapen han har tilegnet seg i det som inntil nylig var hans arbeidssted. Han vet antagelig mye mer om sakens faktiske natur enn en som jobbet i OKB for 27 år siden.

Det handler hverken om følelser elller alder. Sakens kjerne derimot, som Dingstad så tydelig påpeker, er etikken i OKBs telefonkatalogmetode og den manglende etikken i håndteringen av denne når den  endelig kom for en dag. Sannheten han etterlyser I sin skarpe analyse er nødvendig og kaster flombelysning over et hav av intensjonelt kaotisk mørke.

Så fortsett den saklige debatten, Dingstad! Din klartale står fjellstøtt og rokkes ikke av billig sjikane i det offentlige rom.

5 liker  
Kommentar #7

Torvild Oftestad

0 innlegg  2 kommentarer

Fra en litt eldre

Publisert nesten 3 år siden

Andreas har tatt til orde fordi de som skulle gjort det, ikke gjør det, så får vi da heller ikke ha forakt for ham fordi han er ung. Selv er jeg noe eldre, 49 år, og har 15 års fartstid som ansatt i denne organisasjonen, en organisasjon som i den senere tid har fremstått på en ikke altfor flatterende måte. I enhver annen organisasjon hadde prosedyrene vært greie. Dette hadde vært avsluttet for flere år siden. Den katolske kirke er visselig annerledes, men den har også organer der mennesker møtes, oppsummerer og legger planer, men disse har ikke vist handlingsvilje og har kanskje heller ikke hatt mulighet til handling, hva vet jeg. Heller ikke gode venner av de involverte har hjulpet dem til å se at det finnes et liv etter Akersveien 5. Så sitter de der, med sin store sak, som til syvende og sist er håpløs. Til sist må de ut, for kirken kan ikke fortsette på denne måten, og den store forsoningsprosessen kan ikke komme i gang før Akersveien 5 er ryddet og luftet.

Flere av oss har måttet finne oss nytt arbeid og ta ny utdannelse etter å ha blitt organisert og skvist ut av organisasjonen Oslo katolske bispedømme. Slikt koster, både tid og penger – og tålmodighet fra familie, men så åpner det seg nye muligheter og horisonten blir utvidet. Gode venner og ”people in high places” bør nå stikke fingeren i jorda og se at det som tjener både kirken og de involvertes sak, er å hjelpe disse ut døren og vise dem nye dører de kan åpne i livene sine.   

1 liker  
Kommentar #8

Torvild Oftestad

0 innlegg  2 kommentarer

Forøvrig

Publisert nesten 3 år siden

kan jeg bekrefte Andreas' fremstilling.

1 liker  
Kommentar #9

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Statens inhumanisme?

Publisert nesten 3 år siden
Andreas Dingstad. Gå til den siterte teksten.
Om OKB derfor skulle vinne frem juridisk, har de allerede tapt det aller viktigste – sin egen troverdighet og dermed klangbunnen i folks hjerter for Jesu radikale budskap.

Her er jeg redd du tar grunnleggende feil.  Ingen kirker vokser eller lever som følge av moralsk plettfrihet på de ene eller de andre premisser. Jeg kan ikke si noe om andre forhold enn herværende sak som går på medlemskap-definisjoner og statstøtte. Saken går nå for retten og det skal bli interessant å følge den. Å utvise moralsk forargelse på statens juridisk premisser er et dårlig trekk og det er forsåvidt heller ikke det Dingstad gjør.  Men det er enda verre å utvise moralsk forargelse med byråkratiske regelrytteri som premisser. Den som gjør det vil tape på lang sikt og staten undergraver sin autoriet og legitimitet.  Dersom staten taper i denne saken vil den ha et langvarig problem.  Den vil fremstå som kristendomsforfølger for slik saken er presentert i media er den som klipt ut fra Sovjet-tiden. Det etiske aspektet her er hvordan pengene er benyttet, ikke primært hvordan de er tilegnet. Dingstad sier ikke noe om det.  Hadde det vært oe greie på fylkesmannen burde dette vært kartlagt og avklart før man trekker folk for retten. Dingstad representerer en altfor stor respekt for staten og dens byråkrater. Ingen skal ha dårlig samvittighet for å bryte statens lover. Demokratiets kjerne er at man nettopp ikke har dårlig samvittighet for å bryte statens lover. Selve poenget med demokrati er at borgerne evner og har vilje til å sette staten under sin egen vurdering, ikke slavisk følge den byråkrati.  Slik det ser ut i media så langt ser det ut til at OKB har gjort nettopp det til fordel for de som har sin rett til å få sine livsynsbehov oppfyllt.  Utfordrer man dette siste til fordel byråkratens regelrytteri underbygger man statens inhumanisme.         

1 liker  
Kommentar #10

Odd Sverre Hove

80 innlegg  555 kommentarer

Det motsatte av regelrytteri

Publisert nesten 3 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
Slik det ser ut i media så langt ser det ut til at OKB har gjort nettopp det til fordel for de som har sin rett til å få sine livsynsbehov oppfyllt.  Utfordrer man dette siste til fordel byråkratens regelrytteri underbygger man statens inhumanisme.

Her må det nok foreligge en diger misforståelse. Det sivile søksmålet mot staten har ikke brodd mot «byråkratenes regelrytteri», men mot byråkraters oppdikting av en ny regel som er i strid med det som faktisk står i loven. Ikke bar oppdikting, forresten, men endog forsøk på å gi den oppdiktede nye regelen tilbakevirkende kraft.

6 liker  
Kommentar #11

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Takk for korreksjonen

Publisert nesten 3 år siden
Odd Sverre Hove. Gå til den siterte teksten.
Ikke bar oppdikting, forresten, men endog forsøk på å gi den oppdiktede nye regelen tilbakevirkende kraft.

Takk for korrigeringen og dette gjør ikke saken bedre på statens vegne. 

1 liker  
Kommentar #12

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Om å slippe tak

Publisert nesten 3 år siden
Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
kan jeg bekrefte Andreas' fremstilling

Det er sterke og såre følelser i denne saken. Det er umulig å argumentere mot følelser. Den opplevde urett lar det seg heller ikke gjøre å argumentere mot. Jeg har heller ingen grunn til å betvile at det har skjedd ting i Akersveien som ikke bør skje på en arbeidsplass. Så langt har Dingstad og Oftestad min sympati. Det begynner å bli mange år siden jeg jobbet i Akersveien, og jeg kan bekrefte at det også da kunne være en røff tone, røffere enn vi som kom fra den snillistiske norske statskirken var vant med, og man ble ikke alltid behandlet respektfullt. Idealistiske konvertitter som tror de kommer til noe bedre enn det de har forlatt, får seg en realitetsorientering ganske raskt. Jeg er ferdig med dette for lenge siden, og det er i og for seg uvesentlig for de aktuelle hendelser. Det peker på noe som ikke er helt uvesentlig likevel: Det har vært uforløste spenninger i OKB i mange, mange år, og hvor ikke ett, men mange forhold har spilt inn. I en liten organisasjon som OKB finnes alle de motsetninger representert som lettere ville latt seg absorbere i en større organisasjon, og som kunne vært håndtert bedre om kirken hadde hatt et sterkere lederskap. I en liten organisasjon fortettes den negative energien fra slike motsetninger dramatisk. Svak ledelse lenge før biskop Eidsvigs tid er imidlertid ikke hele forklaringen. At organisasjonen har vokst raskere enn man har evnet å håndtere, er heller ikke hele forklaringen. Motsetningene skyldes også personer – personers ulike ideologiske og kirkepolitiske preferanser, sym,- og antipatier og konfliktskapende handlingsmønstre når ting er blitt satt på spissen eller noe har gått en imot.

Som sagt: Det har gjæret lenge. Men nå brister plutselig alle demninger, men det som kommer ut, er av en art som ingen utenforstående kan forstå noe av. Knapt de innenfor heller, for i denne blodtåke av sårede følelser velter likt og ulikt frem på én gang, og det er aldeles umulig å skille sak fra følelser, og følelser fra personer. Dette er mitt hovedangrepspunkt mot Dingstad. Hans innlegg er å betrakte som et offentlig følelsesutbrudd med karakteristikker av identifiserbare enkeltpersoner som må kunne kalles rent karakterdrap. I den emosjonelt forvridde form anklagene er fremsatt i, kan de ikke stå uimotsagt. Om de stemmer aldri så mye med Dingstads opplevde virkelighet, så stemmer de ikke med den objektive sannhet om de angjeldende personers karakterer og moralske habitus. Dingstads innlegg inneholder dessuten ytterst lite som gir pekepinn om hva som skal til for å komme videre. I form og innhold er det - stikk motsatt av Maria Abedul Barbosa påstår - grovt usaklig, og derfor lite konstruktivt.

Oftestad hevder at det må en utlufting til. Tja og ja vel. Jeg er dessverre for gammel og desillusjonert til å tro at moralske renselser løser så veldig mye. Derimot tror jeg på rasjonelle valg. Til rasjonelle valg hører at på et visst tidspunkt må sårede følelser slippes taket i. Det tror jeg enkelte har problemer med. Men klarer man ikke slippe tak, vil man være et problem for organisasjonen uansett hvor mye rett man ellers mener seg å ha. Det gjelder overalt i arbeidslivet. Til rasjonelle valg hører også å legge til grunn at ingen er onde og ingen er gode. Til rasjonelle valg hører å finne ut av ting uten patos. Til rasjonelle valg hører å gå til domstolene og la retten dømme. For den plettfrie morals domstol er vi uansett alle sjanseløse.

2 liker  
Kommentar #13

Håkon Bleken

4 innlegg  12 kommentarer

Registreringssaken

Publisert nesten 3 år siden

Andreas Dingstads innlegg gir en tankevekkende analyse av konsekvensene for den katolske kirke av registreringsskandalen. Det forbauser at du ikke griper tak i dette temaet, men ser ut til å skrive om interne konflikter på arbeidsplassen OKB. Når det gjelder det siste er det vanskelig for utenforstående å danne seg et objektivt bilde, det er jeg enig i. Men det er ikke det Dingstad i all hovedsak skriver om. Når det gjelder registreringen og telefonkatalogmetoden og dens konsekvenser derimot står vi overfor en tragedie og et mismanagement fra ledelsen i OKB som man ikke skulle trodd var mulig. Å gå til domstolene kan være rasjonelt, men selv om det kan være det for enkeltpersoner i OKBs ledelse, i dette tilfellet for å minimere risikoen for en straffedom for grovt  bedrageri,  er det det ikke nødvendigvis for den katolske kirke i Norge. Uansett hvordan det så går gjenstår spørsmålet for oss katolikker: kan vi leve med en ledelse som så til de grader har gjort seg bort? Ledelsen i OKB snakker jevnlig om behovet for å profesjonalisere OKB. Endog synes man noen ganger i slik sammenheng ikke å ha helt klart for seg forskjellen på et trossamfunn og andre organisajoner som f.eks. næringslivet. Men skal man først ta ledelsen på ordet og profesjonalisere etter mønster av næringslivet skal det godt gjøres å finne en bedrift hvor en sak som dette ikke får konsekvenser for den ansvarlige ledelsen. Å gå videre betyr å ta denne problemstillingen på alvor og debattere den åpent, helst også i kirkelige fora. Men er det klima for det i vårt bispedømme? Og er det mulig å få til i en hierarkisk struktur hvor makten er konsentrert slik den er i den katolske kirke? Det fordrer i hvert fall at topp ledelsen inviterer til slik åpen debatt på samme måte som Pave Frans har gjort i Roma.

2 liker  
Kommentar #14

Odd Sverre Hove

80 innlegg  555 kommentarer

Gal tid for bispeskifte

Publisert nesten 3 år siden

Det er ikke min sak som lutheraner å blande meg inn i spørsmålet om hvem som bør være biskop i Oslo Katolske Bispedømme. Men idet jeg strekker hals og kikker over det høye nabogjerdet, kan jeg ikke unngå å gjøre meg enkelte tanker.

Og den viktigste av dem er denne: Hadde vi hatt én eneste biskop i Den norske kirke med så stål-gode nerver i hard motvind som biskop Bernt Ivar Eidsvig, da ville jeg for min del ha vært stolt og glad på vegne av det trossamfunnet jeg tilhører.

Dessverre er jeg ikke det.

I stedet har vi på vår side av gjerdet i årevis hovedsakelig holdt oss med biskoper som stikker av fra slagene lenge før det første kamp-gnyet overhodet er begynt. 

Biskop Eidsvig har derimot i flere år nå båret tålmodig og uten å kny alle de tusenvis av usanne og urettferdige avisoverskriftene der glosen «bedrageri» var hovedingrediens. 

Det var den slags utholdenhets-stoff kirkens gamle martyrer var laget av. Det ville være litt rart om folk i OKB ikke greide å gjenkjenne stoff-typen når de ser den like foran nesetippen.

Det ville dessuten være en direkte skam om man faller biskop Eidsvig i ryggen akkurat nå når han en uke i strekk skal sitte i en rettssal i Oslo og endelig få anledning til å fremføre den knall-sterke juridiske saken som det er et ufrakommelig faktum at OKB faktisk har.

Hvis Norge fremdeles er en rettsstat, komme OKB til å vinne denne rettssaken. Motparten har dessuten bare en samling ynkelige byråkratiske manipulasjons-grep i forlengelsen av en for lengst overspilt telefonkatalog-sak.

Jeg har  som nevnt ikke noen som helst slags rådgivende kraft over til den andre siden av dette nabogjerdet. Men om jeg hadde hatt det, ville jeg sagt følgende: 

For alt i verden, OKB, akkurat nå er da det mest sinssvakt uriktige tidspunktet av alle tenkelige tidspunkter å be pave Frans om bispeskifte på .

Skuff heller på med litt mer is i maven. 

Det kan ikke være lenge igjen nå, før strømmen snur.


6 liker  
Kommentar #15

Håkon Bleken

4 innlegg  12 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Dessverre Hove. Sivilsaken står nok ikke så sterkt som du tror. Og hvis forutsetningen er at Norge ikke er en rettsstat så bør man i hvert fall ikke springe til domstolene.

Kommentar #16

Odd Sverre Hove

80 innlegg  555 kommentarer

Tilbakevirkende kraft

Publisert nesten 3 år siden

Kjære Håkon Bleken. Sønnen min er kapellan i Spjelkavik kirke og jeg har sittet i noen gudstjenester der og sett på de praktfulle glassmaleriene dine. Du er en bibel-utleggende billed-kunstner av Guds nåde!

Men kan du virkelig se for deg en domsstol i Oslo som setter Grunnlovens forbud mot bestemmelsers tilbakevirkende kraft til side og dømmer OKB for i årene 2010-2014 å ha krenket et departementalt rundskriv som først ble forfattet i 2015 –? 

Et rundskriv som ikke en gang er norsk lov, men bare departemental forskrift?

Nei, OKBs jurister har en knallsterk sak. Det er og blir ufrakommelig.

1 liker  
Kommentar #17

Marina Azzaroli

0 innlegg  2 kommentarer

Caritas in veritatis

Publisert nesten 3 år siden

Takk til Andreas Dingstad. Heldigvis er det flere alminnelige katolikker som ikke tror  at telefonkatalogmetoden uten personlig samtykket er moralsk forsvarlig. Det fins nesten ingen fora hvor dette kan diskuteres, bl.a. fordi det bli raskt gjort  om til en personal sak.  Også Olav Rune Ekeland Bastrup gjør det, selv om Dingstad skrev først og fremst om  etiske problemer og OKBs moralsk troverdighet blant folk flest,  Det kan være viktig å huske at DKK lærer at mennesket må bruke fornuften (ratio), skal lytte til lærere men ikke være servile. I Caritas  in veritatis minner Pave Beneditctus XVI  igjen at at sannhet er ikke noe som kan hoppes over bære man har snille intensjoner, dette fordi ekte kjærlighet vokser bære sammen med sannhet. En god påminnelsen om den gamle lærer  at intensjonen kan ikke helliggjøre midlene, som dessverre noe av debattantene  synes å mene.

1 liker  
Kommentar #18

Håkon Bleken

4 innlegg  12 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Kjære Hove, det gleder meg at du setter pris på min onkels glassmalerier. De er meget fine, ja. Men katolikk er han altså ikke og har neppe synspunkter på denne saken.

1 liker  
Kommentar #19

Odd Sverre Hove

80 innlegg  555 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Sorry, gal Håkon Bleken, altså?

Det forhindrer ikke at jeg fortsatt tror OKBs jurister har en knallsterk sak.

Og at jeg anbefaler is i maven.

Kommentar #20

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Odd Sverre Hove. Gå til den siterte teksten.

Jeg har  som nevnt ikke noen som helst slags rådgivende kraft over til den andre siden av dette nabogjerdet. Men om jeg hadde hatt det, ville jeg sagt følgende: 

For alt i verden, OKB, akkurat nå er da det mest sinssvakt uriktige tidspunktet av alle tenkelige tidspunkter å be pave Frans om bispeskifte på .

Det skjer ikke nå eller på den måten. 

Han var svært ønsket da han kom tilbake til Norge som biskop i 2005 og det var en enorm forventning til ham. I 2009 fikk han i tillegg ansvar for bispedømmet i Trondheim. Det er mitt inntrykk at her omkring er folk i sin alminnelighet vennlig innstilt overfor biskop Eidsvig. Vi vil ikke bytte men regner med at nå som det nye kirkebygget er ferdig blir det sannsynlig at det vil skje en oppdeling igjen.

Jeg er veldig spent på resultatet av rettssaken. Jeg tror som deg at OKB har en sterk sak. At biskopen i Tromsø betalte tilbake før en rettsavgjørelse har nok andre årsaker, slik som en mulig mangelfull forståelse av loven og praksis, men jeg vet ikke. 

1 liker  
Kommentar #21

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Biskopen er ingen skurk

Publisert nesten 3 år siden

Jeg er enig med Hove i at det ikke er riktig å diskutere biskopens avgang på et tidspunkt da han står i sin verste krise og har anklagere rundt seg på alle kanter. Han har i snart halvannet år hatt en bedrageritiltale hengende over seg, en anklage som er frafalt, men som har kostet dyrt likevel. Biskopens stilling avgjøres dessuten ikke av sinnsbevegelser hos kirkens medlemmer. Kirken har systemer for å håndtere kriser som dette. Det er kun pave Frans som kan løse biskopen fra hans embete, og det ligger ingen automatikk i at en eventuell avskjedssøknad vil bli imøtekommet. 

Også for den uformelle domstol som Dingstad har reist, trenger den anklagde forsvarere, og jeg tar gjerne en slik rolle. Jeg gjør det fordi jeg vet at biskopen er et bunn hederlig menneske. Jeg vet også at svært mange katolikker deler denne oppfatning. For de objektive juridiske spørsmål rundt skyld og uskyld spiller dette riktignok mindre rolle, for også hederlige mennesker kan gå seg bort, men kirkelig og menneskelig er det ikke uten betydning, og derfor er det desto viktigere å fremholde det: Biskop Eidsvig er ingen skurk. 

Håkon Bleken skriver at vi i registreringssaken står overfor en tragedie og et "mismanagement" fra OKBs ledelse man ikke skulle trodd var mulig. Det er det isolert sett ikke vanskelig å være enig i. Man har, som Bleken skriver, "gått seg bort" og ikke skjønt alvoret av hva man har holdt på med. At en slik situasjon i det hele tatt har kunnet oppstå, tror jeg, som anført i tidligere kommentar, skyldes at OKB over mange år har hatt en svak ledelse. Dette har ikke kommet ut av det blå. I tillegg kommer vanskene som skapes ved å ha parallelle ledelsesstrukturer, en sivil og en hierarkisk, innen en og samme organisasjon. Det er nødt til å skape konflikter. Er den ene part konfliktsky, vil betente forhold meget lett kunne oppstå.

Jeg tror - og jeg baserer meg nå kun på intuitiv forståelse av situasjonen, og ikke på viten - at biskopen har vært konfliktsky. Han kan kritiseres for ikke å ha vært "hands on", som det heter i moderne ledelsesterminologi, i forhold til motsetningsfylte forhold i OKB som ikke er av ny dato. Han har involvert seg for lite i administrative forhold og ikke hatt god nok praktisk forståelse av hvordan interne forhold i bispedømmet har drevet organisasjonen ut på feil kurs.

Så skriver Bleken: "Skal man først ta ledelsen på ordet og profesjonalisere etter mønster av næringslivet skal det godt gjøres å finne en bedrift hvor en sak som dette ikke får konsekvenser for den ansvarlige ledelsen."

Her er jeg uenig. Det er forskjell på å profesjonalisere den sivile arbeidsplassen OKB etter moderne prinsipper for organisasjon og ledelse og på å anlegge samme målestokk for Kirken som helhet. Det siste må Gud forby. Biskopen skal nettopp ikke bedømmes ut fra de samme kriterier som i det private næringsliv, i politikk eller forvaltning, med de kvasireligiøse syndebukkritualer som i disse sammenhenger iscenesettes hver gang noen har forsømt seg. En biskop skal ikke vurderes etter samme kriterier som en konserndirektør vurderes etter. Biskopen er nettopp ikke konserndirektør, han er biskop. Kirken er mer enn en juridisk størrelse med en formal byråkratisk ledelsesstruktur. Den er en organisme, et nådens og tilgivelsens fellesskap, og det er gammel katolsk tro at der biskopen er, der er også Kirken. 

 

3 liker  
Kommentar #22

Håkon Bleken

4 innlegg  12 kommentarer

Biskopen er ingen skurk

Publisert nesten 3 år siden

Jeg er hjertens enig i at biskop Eidsvig ikke er en skurk. Jeg har kjent ham siden 1980-tallet og vet det. Men dessverre er det ikke alltid nok i vår kompliserte moderne verden å ikke ha umoralske hensikter.

Jeg er ikke så sikker på hva som er det riktige tidspunktet for å ta den interne debatten i den katolske kirke i Norge om konsekvensene av det som er skjedd. Jeg frykter en strategi som satser på frifinnelser i domstolsapparatet og at det hele deretter skal gli over av seg selv. Biskopen ser ut til å være på dette sporet allerede nå, jfr. intervjuet i Aftenposten lørdag 3. november. 

En slik strategi vil føre til enda mer skade for kirken i Norge. Dette er ikke det samme som å diskutere biskopens avgang og i hvert fall ikke å forlange den. Slik den katolske kirke fungerer er det i siste instans biskopen selv som må vurdere dette spørsmålet, men i den forbindelse bør det vurderes hvordan man kan få til en intern evaluering når tiden er inne som har tillit i alle leire. Ledelsen i OKB kunne allerede nå signalisere en vilje til en slik evaluering på et passende fremtidig tidspunkt. Det vil være en evaluering som ikke dreier seg om strafferett og annen norsk jus. I bunn og grunn dreier nemlig saken seg om noe annet, nemlig hvordan kirken i et land som Norge best kan organisere seg. Eksempelvis er det helt andre krav til transparens i vårt land enn i mange andre land hvor den  katolske kirke opererer og som den er vant til å ferdes i.

Ut fra dette føler jeg meg ikke kallet på det nåværende tidspunkt til å kommentere årsakene Bastrup Ekeland peker på til at det er gått som det har gått i OKB. Jeg konstarerer at vi har sammenfallende synspunkter på beskrivelsen av fenomenet. Og det er det Andreas Dingstad prisverdig nok skriver om. Katolikkene må lære seg at kritikk av hierarkiet i kirken når det gjelder dets administrative oppgaver ikke er det samme som angrep på kirken som sådan. Manglende kritikk når den er berettiget er tvert imot å gjøre kirken en bjørnetjeneste. Jeg vil gå så langt som å si at det er unnfallenhet og illojalitet mot kirken. Det gjelder både de av oss som er på innsiden og utsiden av administrasjonen i OKB. Men rollene våre er selvsagt forskjellige og må spilles forskjellig.

Til slutt har Bastrup Ekeland noen synspunkter på hva en biskop i den katolske kirke er for noe. Han er ikke konserndirektør ifølge BE. Selvsagt er jeg fullstendig enig i dette. Man kan tilføye at kirken heller ikke er et konsern. Det jeg skrev var et mislykket forsøk på det som kalles immanent kritikk, dvs. kritikk basert på motpartens premisser. Jeg har nemlig et inntrykk av at deler av dagens ledelse i OKB ikke fullt ut forstår den essensielle forskjellen BE peker på. 






Kommentar #23

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden

Biskopen satte ned et utvalg som skal vurdere bispedømmets organisasjon og arbeidsformer. Dette er et rosverdig tiltak og en erkjennelse av at fornyelse er nødvendig. 

Riktignok inneholder utvalget individer som er avvist ved to bispeutnevnelser og som fortsatt vil gnage av seg armen for å få lov å bli utnevnt, men det er å håpe at helheten i utvalget er slik at det fremkommer et troverdig resultat som kan følges opp og bli til virkelighet. 

Kommentar #24

Anne Cathrine Romsland

0 innlegg  2 kommentarer

Fra en mye eldre

Publisert nesten 3 år siden

Det forbauser meg stadig at dere som er unge og bruker sosiale medier som en naturlig del av kommunikasjonen hver dag, ikke synes å forstå hvilke skader dere kan påføre dere selv ved å blåse ut med rasende og følesesstyrte knyttneveslag i øst og vest på Internett. Alle må jo ha en jobb å leve av, og i dagens arbeidsmarked må man som ung regne med å måtte både omskolere seg og bytte jobb flere ganger.

I mitt yrkesaktive liv arbeidet jeg med bl personalrekruttering, og jeg trodde alle forsto at enhver arbeidsgiver i dag "googler" de søkere som anses som aktuelle til en ledig stilling. Det har aldri vært noe sjakktrekk å snakke nedsettende om tidligere arbeidsgivere i et ansettelsesintervju. Enda verre blir det når regelrettet angrep, med stygge insinuasjoner og påstander om umoral mv, blir spredt over nettet. Dette er en tekst som aldri blir borte, og som vil være tilgjengelig selv når forfatteren evnt har endret oppfatningene og holdningene sine. Et innlegg på Internett vil klebe ved forfatteren for resten av livet, og det bør man tenke over før man trykker på knappen og sender noe fra seg. 

Alle arbeidsgivere søker lojale medarbeidere. Selvfølgelig. Arbeidslivet blir forsøksvis styrt rasjonelt og mest mulig effektivt, og ingen ønsker å ha løse kanoner på dekk. I Norge behandles uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstagere normalt via forhandlinger med fagforeninger eller andre tillitsvalgte i "den nordiske modellen". Det vanlige er at en arbeidstaker som er dypt uenig med sin ledelse eller med virksomhetens mål og strategier, verdisyn osv selv finner seg en annen arbeidsplass. Dette skjer hele tiden. Selvfølgelig. 

Jeg synes du blander sammen OKB som sosial organisasjon og arbeidsgiver, og OKB som Kirken i innlegget ditt, Andreas. Du bør gjøre det du selv etterlyser hos med-katolikker; prøve å ha flere tanker i hodet samtidig. Du bør se deg selv som vanlig arbeidstaker med biskopen som vanlig arbeidsgiver, adskilt fra din rolle som troende og hans som hyrde. Dette er to ulike  strukturer med ulike mål og verdisett og, ikke minst, ulike tradisjoner.

Som arbeidsgiver og øverste leder i OKB har biskopen gjort alt det en hvilken som helst annen bedriftsleder ville ha gjort i en tilsvarende situasjon; engasjert et profesjonelt kommunikasjonsbyrå og søkt råd og bistand fra dyktige og erfarne advokater. Det er uforståelig for meg at dette provoserer. Følger man ikke med på hva som skjer ellers på den offentlige arena? Dette er jo selvsagte grep i dag når større virksomheter er under press.

Det er mye som ellers kunne fortjent å bli kommentert i dette innlegget, men jeg skal nøye meg med to ting: Du bør ikke tro at du er den eneste som kritisk har analysert situasjonen for OKB etter medlemslistesaken, selv om dine med-katolikker ikke vurderer forholdene slik du selv gjør. Det er for arrogant. Vi kan tenke vi andre også, selv om vi er katolikker. Og: Du henviser til pave Frans og hans ønske om "en fattig kirke for de fattige" som om det her kun dreier seg om materiell rikdom. Har det ikke slått deg at utsagnet kan ha en dypere mening, og at det først og fremst dreier seg om ydmykhet og opplevelse av egen, indre fattigdom grunnet manglende kjærlighetsevne og de andre egenskapene Gud ønsker å se hos oss? Det første Frans sa da han ble spurt om hvem han var etter pavevalget, var "Jeg er en synder som ber om tilgivelse." Vi er alle syndere. Jeg også selvfølgelig. Og du.

Med oppriktig ønske om gode tider for deg og dine; Anne Cathrine

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere