Kortslutninger og skolegudstjenester

Vi takker Alf Gjøsund for å ha klart opp i vanskelighetene med ­skolegudstjenestene («Human-etikernes kortslutning», Vårt Land 22. november). Vi skjønner nå hva som er årsaken til det gnistregnet som har omkranset oss i det siste. Vi trodde det kunne ha noe med våre forsøk på å inndra visse privilegier i en offentlig fellesinstitusjon å gjøre, men innser nå at det altså er forårsaket av vår egen kortslutning.

Vi har altså ikke forstått det innlysende, at våre seksåringer selv forstår at presten ikke mener alle når han sier «Kjære ­menighet». Vi må innrømme at vi ikke tenkte på kong Haakon da han under krigen sa «Kjære landsmenn» – at han ikke mente alle. Men nå tenker vi på han.

Så når våre barn kommer hjem etter gudstjenesten og sier at de også tror på Gud og Jesus, kan vi bare si at det er ikke sikkert presten mente det heller. Eller vi kan, som Gjøsund foreslår, si «lille venn, det gjelder ikke deg. Du er bare en observatør når du var i kirken i dag. Det må du lære fordi du skal være observatør i kirken også de kommende ni årene på skolen.»

Løse floker. Siden Gjøsund er så godt i gang med å løse floker, hadde det vært fint om han kunne redde oss fra flere kortslutninger. Hva med menneskerettighetenes krav til objektiv, kritisk og pluralistisk religionsundervisning? Burde vi sette dette­ i sammenheng med religionsutøvelse i skoletida? Har kong Haakon sagt noe om logikken i forbud mot forkynnelse i KRLE-timen mens forkynnelse er tillatt i øvrig skoletid?

Ja, det skal være forskjell på prest og ­lærer. Hvorfor skal noen av oss måtte fortelle våre barn at prester ikke alltid forteller det som er sant hvis han sier «det er sant», og forklare at lærere ikke må si det samme? Er ikke gudstjenesten i seg selv et eneste stort og kraftfullt utsagn om at det finnes ikke noen tvil rundt spørsmålet om Guds eksistens og Jesus som hans sønn? Hvordan kan Gjøsund gjøre oss sikre på at våre små barn har evne til distanse til denne årlige manifestasjonen pyntet med lys, salmesang, bønn og høytid?

Ikke for å være vanskelig, men kunne Gjøsund drøfte det kristne og vi vantro har felles, nemlig gjensidighetsprinsippet i denne sammenhengen? Hvordan kan det ha seg at bare barn av kristne får bruke skoletida til å dyrke foreldrenes religion?

Alene. For øvrig, kan Gjøsund være sikker på at noen ikke føler seg presset til å delta i religiøse ritualer i skoletida når kanskje alle kompisene skal dit? For jeg er enig med han, det ville være kritikkverdig. Det kunne jo tenkes at enkelte av dem som blir igjen, kan føle seg litt alene og kanskje også litt mindreverdige?

Jeg håper jeg ikke får støt nå, men jeg våger likevel; kanskje det kunne være en mulighet å unngå det siste spørsmålet ved å overlate disse religiøse ritualene til foreldrene og la læreren jobbe i en fellesinstitusjon som kan konsentrere seg om å fortelle at «kristne tror Jesus stod opp fra de døde påskemorgen»?

Så slipper vi å komme våre barn til unnsetning ved å uttrykke tvil om hva prester måtte mene er sant.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.11.2016